En millimeter vunnet!
Med sin lange erfaring har spesialist i periodonti, Thorarinn J. Sigurdsson fra Island opplevd løsningen av problemet med periodontal regenerasjon flere ganger. Men, uavhengig av metode synes det ikke å være mulig å vinne mer enn én millimeter i forhold til konvensjonell periodontittbehandling, sa han i sitt foredrag på landsmøtet. Han trakk den konklusjon at mer enn 50 års omfattende forskning ikke har løst problemet med periodontal regenerasjon.
Målet for periodontal behandling er å fjerne sykdom og å opprettholde funksjon og estetikk. Konvensjonell periodontal behandling er vellykket i mange tilfeller. Oppfølgingsstudier har vist at 7 % av periodontalt behandlede tenner var tapt etter 10 år og 10 % tapt etter 22 år. Tenner med furkasjoner hadde noe dårligere resultat; 23 % tapt etter 10 år og 30 % tapt etter 22 år.
Det er ikke nødvendig å tilstrebe regenerasjon ved ethvert festetap. Man kan behandle med tanke på periodontal regerenerasjon ved vertikale benlommer i «estetiske» områder og klasse 2 furkasjoner i underkjeven.
Ulike metoder har vært introdusert for å oppnå periodontal regenerasjon. Behandling av rotoverflaten med sitronsyre ble gjort på 1970- og 80-tallet, membraner (resorberbare og ikke-resorberbare) ble benyttet på 1980- og 90-tallet, bentransplantater ble brukt i flere tiår, og senest emaljematriksproteiner fra midten av 1990-tallet frem til nå. Alle metoder for periodontal regenerasjon har en logisk biologisk forklaring, men det er vanskelig å dokumentere at én metode er best. Behandling av rotoverflaten med sitronsyre skulle gjenetablere feste ved å lette deponeringen av sement på rotoverflaten. En systematisk gjennomgang av publiserte studier avslørte histologisk påvisbar regenerasjon i fire av åtte studier, mens 28 kliniske studier ikke viste noen effekt av slik behandling sammenlignet med lappkirurgi og scaling.
Membraner skal hindre nedvekst av epitel langs rotoverflaten, slik at det blir tid for innvekst av bindevevsfibre. Ved en systematisk gjennomgang av 29 studier fant man i gjennomsnitt én mm økt feste sammenlignet med tradisjonell periodontittbehandling med kirurgi etter ett år, men det var store variasjoner i resultatene. Det var sparsomt med resultater fra langtidsoppfølging.
Benimplantater deles i tre grupper, osteogene (inneholder bendannende celler), osteoinduktivte (inneholder stoffer som induserer benvekst) og benskjelett. Korttidsresultat vurdert på basis av 27 studier viste én mm økt feste sammenlignet med kirurgi og scaling, noe som også syntes å være et bestående resultat.
Amelogenin og andre emaljematriksproteiner skal stimulere differensieringen av mesenchymale celler til cementoblaster med etterfølgende dannelse av sement og periodontale fibre. Dette er en mekanisme tilsvarende det man ser etter bruk av sitronsyre. Systematisk gjennomgang av 15 studier viste også her én mm forbedret feste sammenlignet med konvensjonell terapi og ingen forskjell til bruk av membraner. Det var få data fra langtidsstudier med emaljematriksproteiner. Alle de nevnte metoder gav et statistisk signifikant bedre resultat enn konvensjonsjonell terapi, men spørsmålet om den ene millimeter man oppnår har klinisk relevans, forblir åpent.
Fremtidig periodontal regenerasjon synes å involvere ulike signalsubstanser i cellene, eksempelvis vekstfaktorer som BMP (bone morphogenic protein). BMP som virker chemotaksisk og mitogent samt fremmer differensiering, er omfattet med stor forskningsinteresse i øyeblikket. Om det er den rette substansen, er kanskje usikkert da det klinisk synes å fremme ankylose.