Fagspråk under press

I dette og neste nummer av Tidende presenteres nok en gang resultatet av et spesielt samarbeidsprosjekt: I løpet av ti år har redaksjonene i Tandlægebladet, Finlands Tandläkartidning, Tandläkartidningen og Tidende sammen med fagfolk fra de fire landene laget 11 såkalte temahefter. Det dreier seg om oppdatering på et fagfelt der forfattere fra alle fire land blir invitert til å skrive, og der artiklene hittil har vært publisert på førsteforfatters språk, ut fra den filosofien at vi skal være i stand til å kommunisere med hverandre, også faglig, på de skandinaviske språkene. Finnene har selvfølgelig oversatt det meste til finsk, men fra i år vil også svenskene for første gang oversette både de norske og de danske artiklene til svensk. Selv danskene sier de har problemer med å forstå norsk og svensk, mens vi her i landet foreløpig ikke har fått klager fra våre lesere når vi publiserer på dansk eller svensk. Artiklene med finske førsteforfattere blir for første gang i dette Tidende publisert på engelsk, ikke på svensk, som tidligere.

Dette skjer samtidig med at man ved universitetene og i samfunnet for øvrig er blitt opptatt av hvilken språkpolitikk vi skal føre her i landet. Bare to av ti vitenskapelige artikler eller avhandlinger utgis på norsk, og mange forskere mener at den utstrakte bruken av engelsk i akademia truer det norske språket, særlig fagspråket. Debatten rundt temaet, populært kalt «Engelsk: elitens nye latin», pågår i både riksdekkende medier og internt ved universitetene. I studentavisen Universitas siteres tidligere leder i Norsk språkråd, Ola Haugen, med følgende oppsummering etter en konferanse om språkbruk i akademia: – Tiden er over da universitetene oppfattet seg som kulturinstitusjoner med ansvar for norsk språk. Nå er det exellence som er målet, og man skal først og fremst markere seg internasjonalt som en fremragende forsknings- og utdanningsinstitusjon for å tiltrekke seg forskere og studenter, og dermed sikre sin finansielle og faglige posisjon. Gjert Kristoffersen, leder av en strategigruppe oppnevnt av Norsk språkråd sier det slik: – Det seier seg sjølv at forskarar som ønskjer å formidle resultata sine til det internasjonale forskarsamfunnet, ikkje kan publisera dei på norsk. Men internasjonalisering kan bli eit problem for framtida til norsken. Vi må også ta vare på det norske fagspråket, og mellom anna styrke evna til å formidle på norsk. Haldningar er veldig viktig.

Som nevnt i tidligere ledere, kan dette bli et problem også i vårt fagmiljø. Ved fakultetet i Oslo har videre- og spesialistutdanningen i mange år i hovedsak gått på engelsk, og på den nye odontologiutdanningen i Tromsø vil de akseptere å gi deler av grunnutdanningen på engelsk. Hvis alt skriftlig – artikler og oppgaver – også forfattes på engelsk, er det rimelig å tro at også det norske odontologiske fagspråket etter hvert får trange kår.

Men er dette egentlig så farlig? Tannlegestudentene leser det meste av sin faglitteratur på engelsk, og etter hvert som lærerne blir mer vant til å kommunisere på engelsk, kan man håpe at studentene får like god undervisning som om den hadde foregått på norsk. Men hva med det siste leddet, formidlingen til og kommunikasjonen med pasientene og samfunnet for øvrig? Skal den også foregå på engelsk?

Undersøkelser, blant annet publisert i det amerikanske legetidsskriftet JAMA, har vist at leserne både oppfatter og husker bedre det de har lest på eget morsmål. De fleste skribenter vil også operere på språklig bortebane når de skriver på et fremmed språk, noe som ikke alltid letter forståelsen eller gir rom for nyanser. At utviklingen går mot mer internasjonalisering, må vi akseptere. Jeg håper likevel at det ikke skal gå på bekostning av vårt norske fagspråk. Det er spesielt viktig at vi, som i den store sammenhengen er en liten faggruppe med et sårbart fagspråk, deltar aktivt i denne debatten.