Tannlegens rolle

Presidenten i NTF, Carl Christian Blich, svarer Einar Berg

Jeg har forståelse for at Einar Berg gjorde de samme refleksjoner som Bent Gerner da han ble kjent med utkastet til protokoll fra hovedstyrets junimøte. Vi var mange som gjorde det, og hovedstyret har aldri i min tid omformulert en protokoll så substansielt som i dette tilfellet. Det har sikkert skjedd før, men da var det en intern sak ettersom utkastene ikke ble offentliggjort på nettstedets medlemssider. Det dreier seg om en tabbe, og sjelden har jeg vært så flat som jeg stadig er i skrivende stund. Den må vi få lov til å legge bak oss ettersom vi har store oppgaver lenger fremme.

Første halvdel av Bergs innlegg mener jeg å ha kommentert i tilsvaret til Bent Gerner. Jeg starter derfor med Bergs hovedanliggende: «Jeg har problemer med å skjønne hvordan det kan være et stort behov for nok en gang å diskutere en avgrensing mellom allmennpraktikerens og spesialistens rolle på representantskapsmøtet». Han besvarer til en viss grad spørsmålsstillingen i neste setning: «Vi synes alle å være enige i at allmennpraktikeren som har spesialistkompetanse (og det er det uten tvil mange allmennpraktikere som har ervervet seg), kan bekymringsløst utføre spesialistarbeid».

Da spør hovedstyret: Hva er spesialistarbeid? Bergs avgrensing er svært uoffisiell for å si det slik. En substansiell språkavklaring må derfor til; «Spesialistkompetanse» er ikke slik Berg uttrykker det, noe man erverver seg etter fordypning på et interesseområde. Myndighetene er slik jeg opplever det svært opptatt av at en «spesialitet» innebærer et klart avgrenset område av faget der kunnskap er ervervet gjennom et godkjent studieopplegg. I Norge har vi således bare fire spesialiteter i dag, og helsemyndighetene aksepterer ikke at vi bruker spesialistbegrepet om andre. Myndighetenes forståelse av begrepene og av kompetansenivå som har virket regulerende på hvem som får utføre eksempelvis implantatbehandling for trygdens regning. Det er riktig at NTF tar til orde for en oppmyking på dette feltet, men den er i skrivende stund uavklart. Myndighetene er så langt ikke komfortable med at den enkelte tannlege selv skal vurdere om vedkommende er tilstrekkelig interessert og tilleggsutdannet til å utføre slik behandling for trygdens regning.

Hovedstyret spør, ikke bare av bekymring for egne revir, men også med tanke på at vi bor i et langstrakt og desentralisert land. I store områder av Norge vil vi aldri kunne tilby tannleger som bare rotfyller eller bare gjør komplisert protetikk uten selv å kunne utføre foregående endodonti. Det er verken mulig eller ønskelig. Og; fakultetene har gjennomført dyptgripende endringer i studieplanene for grunnutdanningen uten at NTFs representantskap har fått uttale seg om hvilke konsekvenser dette muligens får for allmennpraktikerens rolle. Tannlegeforeningen har i arbeidet med å utrede to nye spesialiteter (endodonti og protetikk – nylig er også kjeve- og ansiktsradiologi kommet til) bedt om fakultetenes bidrag hva gjelder studieopplegg og avgrensing mellom vedkommende fagområder og allmennpraktikerens oppgaver. Vi fikk inntrykk av at dette krevde en viss innsats. Det tilsendte materialet viser at avgrensningen ikke er så vanskelig når det gjelder undervisning, forskning og virke som konsulent, men straks verre når vi beveger oss over på det kliniske området. I Rådet for spesialistutdanning av tannleger har de fakultære representantene vært opptatt av at spesialitetene skal ha studieopplegg tilsvarende tre års fulltids utdanning. Disse oppleggene lot seg åpenbart ikke hente rett ut av hylla, noe som kanskje kan skyldes at studieoppleggene bygger på en tradisjon der det var fakultetenes egne behov for å skolere lærekreftene som lå i bunnen. Spesialisering gjennom flere års deltid ble vel ofte resultatet og få kolleger utenfor Oslo og Bergen kunne gjennomføre dette.

Tannlegeforeningen vil selvfølgelig gjerne bidra til forhold som gjør det mer aktuelt for tannleger fra distriktene å ta spesialistutdanning. Ett av virkemidlene vil være at det opprettes lønnede stillinger til kandidatene. Vi har arbeidet både politisk og departementalt for dette. Så langt har ikke staten sett det som sin oppgave, og få fylker viser initiativ. Det reiser seg da et spørsmål om hvor mange kolleger fra distriktene som vil kunne gjennomføre tre års fulltids utdanning, eksempelvis i endodonti, når studieopplegget nå åpenbart gjennomgår en substansiell opptrapping. Det må, nettopp av hensyn til pasientenes tarv, gjøres noen grenseoppganger med hensyn til hva som skal forventes av en allmennpraktiserende tannlege og hvor ressurskrevende en tilleggskompetanse skal være. For pasientene er tross alt det viktigste at de har tilstrekkelig tilgjengelighet til nødvendig tannhelsefaglig kompetanse, ikke om tannlegen smykker seg med tittelen «spesialist».

Når dette er sagt, så ønsker ikke hovedstyret nødvendigvis omkamper på tidligere vedtak. Realitetene er imidlertid at vårt fagfelt er i en forandringsprosess. I 1996 gjennomgikk studieplanen i Oslo store forandringer. Nå, få år etter at de første kandidatene med denne utdanningen ble uteksaminert, spør vi om dette var en lykkelig løsning. Det er videre helt naturlig at NTFs representantskap får innsyn i og anledning til å debattere ny faktainformasjon om hvordan fagavdelingene ved lærestedene vurderer den faglige avgrensingen mellom nye spesialiteter og allmennpraktikerne. Dette er ikke lenger en fakultetsintern problemstilling, for nå er det samfunnets, ikke fakultetenes behov som er avgjørende. Vi er i så måte enige om at spesialistene, med mulig unntak av kjeveortopedene, er skjevt geografisk fordelt. Kanskje blir vi også enige om hvilket antall spesialister Norge skal ha, men jeg konkluderer ikke før representantskapet har tatt debatten. Det må nemlig ses i lys av allmennpraktikernes fremtidige rolle, der de praktiserer i samarbeid med annet personell av forskjellige kategorier – til beste for pasientene.

Hovedstyret ønsker eventuelle innspill før foreningen sluttfører sitt oppdrag med å utrede tre nye spesialiteter, en utredning som så skal behandles i Rådet for spesialistutdanning før helsemyndighetene tar stilling i saken.

Adresse: NTFs sekretariat