«Ikke stol på tannlegen!»

Gratisavisen Avis1i ­Oslo hadde på sensommeren et oppslag ­om pasienten som hos ­fire for­skjel­lige tannleger fikk forståelsen av å ha fra to til 13 hull. Tre professorer ved Det odontologiske fakultet i ­Oslo konkluderte med at seks til sju karieslesjoner krevde omgående fyllingsterapi. De øvrige lesjonene kunne vente, i håp ­om at den ­unge mannen som ­ikke hadde vært hos tannlege på sju år, skulle ta «skjeen i en annen hånd». Forbruker­rådet fulgte opp, og ba i brev til Statens helsetilsyn ­om at det blir tatt affære overfor tannlegestanden. Saken fikk dermed ny aktualitet, hvorpå Aftenposten skrev ­om den.

Odontologi er som kjent ­ikke det samme som matematikk, og det skal undertegnedes pasienter ­være takknemlige for. Mange forhold spiller inn i vurderingen av et behandlingsbehov; hvordan ivaretar pasienten selv sin tannhelse? Går han regelmessig til kontroller? Er tennene tidligere ubehandlet? ­Alle disse – og ­andre – forhold må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Hvorvidt karies i en visdomstann bør be­hand­les med fylling ­eller ­om tannen skal ekstraheres er også en vurderingssak.

Ett er imidlertid sikkert: Ulike oppfatninger, slik journalisten i ­Oslo erfarte, er «juicy» stoff som sikkert vakte re­ak­sjo­ner rundt en del matpakker den aktuelle dagen. Neste dag var det krig et annet sted i verden….

Tannlegeforeningen tar temaet ­opp med Helsedirektøren og vil hevde at slike saker, som også har versert i ­andre land, først og fremst bygger på mangelfull kommunikasjon. Pasienten hadde åpenbart mange karieslesjoner, tannlegene vurderte for­skjel­lig med hensyn til tids­punkt for behandling, men lot ­ikke vurderingene komme tydelig nok fram overfor en – til alt overmål – nysgjerrig ung journalist. Problemet denne gang handlet i hovedsak ­om hvor mye vev som skulle avvirkes fra mannens «tyggeapparat». Kostnadene varierte mel­lom 1 660 og 7 265 kroner. Selv ­ikke det mest kostbare alternativet kan ­sies å ­være direkte dyrt, fordelt på de sju årene som var gått siden forrige tannlegebesøk. Verre kunne det blitt dersom mannen var 55 år, og «avviket» mel­lom behandlingsforslagene var fra ­fire fyllinger til seks kroner. Da kommer de so­siale aspektene inn, med høye kostnader til tannbehandling som rammer de svakeste blant oss. Overskriften «tannlegenes griskhet» kan da komme til å flytte oppmerksomheten bort fra pasientenes behov.

Igjen; saken dreier seg sannsynligvis mest ­om informasjonsflyt mel­lom tannlege og pasient. Dette må vi ­alle ta på alvor. Pa­sien­tene ­våre har krav på det, og selv ­om enkelte kan oppleves som temmelig informasjonsresistente, er det en viktig del av arbeidet vårt å forsøke å nå flest mulig med for­ståe­lig norsk. Pa­sien­tene må, for å kunne ta ­vare på egen helse, også kjenne til hull de har som skal forsøkes behandlet med såkalt «interseptive» metoder. Det kan ligge mye motivasjon i slike kunnskaper ­om egen helse. Når irreversibel be­hand­ling likevel synes nødvendig, skal relevante alternativer være nevnt. Dette gjelder ­ikke minst informasjon ­om tannkjøttssykdommer og hva pasienten selv må ta ansvar for hvis tennene skal beholdes. Vi kan på det sterkeste ­både tilrå og fraråde terapivalg, men pasientens informerte samtykke må bygge på informasjon ­om relevante alternativer. Og dette må journalføres.

Snusfornuftige innlegg som dette kan sikkert provosere slitne kolleger i en travel hverdag. Dersom betraktningene kan bidra til å holde «TV2-hjelper deg» på avstand, har de likevel en misjon. Forbrukerrådet kan ha rett i at tannlegene må «rydde opp». Oppryddingen dreier seg imidlertid ­ikke nødvendigvis ­om diagnosestilling ­eller behandlingsplanlegging. Jeg vil prioritere kommunikasjon med pasienten som synliggjør dennes behov, samt å dokumentere dette etter bes­te evne. I motsetning til pa­sien­tene mine, kan jeg nemlig ­ikke ta for gitt at TV2 hjelper meg.