Materiale og metoder

Ved hjelp av fakultetets årsberetninger og databaser ble det funnet fram til antall og identitet på personer som hadde avbrutt stu­diet ­uten slutt­eksa­men etter å ha påbegynt stu­diet i årene 1986 til 1995 (10 årskull, gammel studieplan) og som etter en normal studieprogresjon ville ha fullført stu­diet i årene 1990 – 2000. Tilsvarende opp­lys­nin­ger fra høstsemesteret 1996 til vårsemesteret 2001 (10 halvårskull, ny studieplan) ble trukket ut fra fakultetets og universitetets databaser. Herfra kunne man også innhente opp­lys­nin­ger ­om det nye fagområdet for tidligere tannlegestudenter som fortsatt var re­gi­strert ved vårt universitet. Ved hjelp fra Folkeregisteret ble det utarbeidet adresselister som omfattet 104 personer fra den gamle studieplanen og 54 fra den nye. Mann-kvinne-forholdet var 41/63 og 26/28 for de aktuelle studentene i henholdsvis gammel og ny studieplan. For beregning av frafallsprognose for de neste fem år (2001 – 2005) ble anvendt studenttallet i de kliniske semestrene (5.–10. semester) våren 2002 samt kandidattallet for vår- og høstsemesteret 2001.

På grunnlag av en tidligere un­der­sø­kel­se (1) ble det utarbeidet et tre-siders spørre­skje­ma som var tilpasset ­både ny og gammel undervisningsplan. Foruten personlige ­data omfattet skjemaet spørsmål ­om hvilket fag­om­rå­de som var førstevalg ved opptaket, ­om tids­punkt for påbegynt og avbrutt studium, ­om faglige, pedagogiske og personlige forhold som avgjorde beslutningen ­om å avbryte, og ­om se­ne­re utdanning og karriere. Det ble også opp­ford­ret til å komme med frie kommentarer ­om ­alle relevante forhold ved studieavbruddet, og til å ­angi ­om de i ettertid var for­nøyd ­eller ­ikke med hensyn til beslutningen ­om å avbryte studiet. Identifikasjon ved navn var frivillig.

Spørre­skje­maet ble sendt ut til de aktuelle personer sammen med et introduksjonsbrev underskrevet av dekan og prodekan og en frankert og preadressert svarkonvolutt. Etter entpar uker ble det sendt en påminnelse med en takk til de som hadde svart. Til slutt ble det foretatt ytterligere én sending med nytt spørre­skje­ma og svarkonvolutt. Un­der­sø­kel­sen vedrørende den gamle studieplanen ble avsluttet i vårsemesteret 2001 og den nye i vårsemesteret 2002.

Ved beregning av svarprosent ble personer med navn av tilsynelatende ikke-vestlig opprinnelse (f. eks. Pakistan, Iran, Vietnam) skilt ut som egen gruppe, for øvrig ble ma­te­ria­let fra hver stu­die­plan behandlet samlet. De innsamlede ­data vedrørende avbruddstidspunkt, avbruddsårsaker og se­ne­re utdanning ble så ordnet i oversiktstabeller som tillot en direkte sammenlikning mel­lom de to studieplanene. Ma­te­ria­let ble ­ikke ansett å være egnet for sta­tis­tisk bearbeiding ut over beregning av enkelte prosentandeler.

Resultater

Omfanget av frafall var henholdsvis 21 og 15 % i de to siste fem-årsperiodene av den gamle studieplanen. Prognosen for den førs­te fem­års­perio­den i den nye studieplanen ble beregnet til ca. 21% (Tabell 1).

Utfylte spørre­skje­ma ble mottatt fra 56 av de 104 personene med tilknytning til den gamle studieplanen. Ni henvendelser kom i retur fordi vedkommende enten var flyttet til utlandet ­eller ­ikke kunne oppspores. Trettien av 54 personer fra den nye studieplanen returnerte utfylte spørreskjema. Dette representerer en svarprosent på ca. 59 for den gamle studieplanen og 57 for den nye, når ikke-oppsporede ­eller utflyttede studenter ­ikke medregnes. Re­spon­sen fra ikke-vestlige studenter var betydelig lavere enn gjennomsnittet, noe som betyr at svarprosenten for de øvrige lå på ca. 64 og 68 % for henholdsvis gammel og ny studieplan. Kvinne-mann-forholdet blant de studenter som avbrøt stu­diet reflekterte studentpopulasjonen for øvrig, dvs. en viss overvekt av kvinner (Tabell 2).

I den gamle studieplanen avbrøt de fleste i løpet av ­eller etter det førs­te året, men det forekom studiefrafall helt ­opp til 8. semester. Frafallet i den nye studieplanen var begrenset til de 4 førs­te semestrene, hyppigst etter de to første (Tabell 3).

Årsaksforholdene med hensyn til avbrutt studium syntes å ­være nokså ­like for de to studieplanene (Tabell 4). Et flertall avbrøt odontologistudiet på grunn av mer interesse for ­andre fag og manglende motivasjon. ­Andre forhold, som f. eks. mistrivsel i studiemiljøet og pedagogiske forhold ble også nevnt. Mistrivsel i studiemiljøet syntes å ­være et større problem i den gamle studieplanen enn i den nye. På den annen ­side kom det inn et nytt element i den nye planen, nemlig misnøye med PBL, som sju studenter oppgav som medvirkende årsak til avbruddet. Som tidligere spilte sykdom, om­sorgs­an­svar og ­andre personlige forhold inn også for studentene i den nye studieplanen. Mange oppgav flere samvirkende årsaksfaktorer som avgjørende for beslutningen ­om å avbryte studiet, som ­f. eks. mer interesse for ­andre fag og manglende motivasjon og ­andre personlige forhold. Svært få måtte slutte på grunn av stryk.

Et flertall av dem som svarte på skjema ­om avbrutt studium ­både i gammel og ny stu­die­plan gikk over til medisin. De fore­lig­gende opp­lys­nin­ger tydet på en «medisinandel» på 32/56 (57,1 %) i den gamle studieplanen. De tilsvarende tall for den nye studieplanen var 23/44 (52,3 %) når opp­lys­nin­ger fra Universitetet i Oslos databaser ble telt med. Nesten ­alle som ble medisinere hadde dette fagområdet som sitt førstevalg ved opptaket, i likhet med en del av de øvrige (Tabell 5). Fem studenter fordelt på begge stu­die­pla­ner avbrøt i ­Oslo og forsatte stu­diet ved ­andre odontologiske læresteder, ­fire i Bergen og én i København. De øvrige fulgte et bredt spekter av utdanningsveier uten­om medisin og odontologi. Femten av disse hadde i utgangspunktet odontologi som sitt førstevalg (Tabell 5).

Frie kommentarer

Mange av deltakerne fulgte oppfordringen og supplerte spørreskjemaet med frie kommentarer av personlig og faglig/pedagogisk art. Det følgende er et utdrag av faglige/pedagogiske kommentarer:

Diskusjon

Tidligere erfaringer har vist at nedsatt etterspørsel etter tannlegetjenester gir umiddelbare negative utslag ­både på søkningen til tannlegestudiet og på gjennomføringsprosenten. For tiden er arbeidsmarkedet guns­tig i Norge, men frafallet ved Oslo-fakultetet synes likevel å bli noe høyere i den inneværende fem-årsperioden med ny stu­die­plan enn i den siste fem-årsperioden med gammel studieplan. Disse forhold har vi forsøkt å belyse ved å identifisere og sammenlikne avbruddsårsaker i gammel og ny studieplan. Den fore­lig­gende spørreundersøkelsen gir oss en pekepinn i så måte, selv ­om vi ­ikke kan utelukke at det finnes årsaker og omstendigheter ved studieavbrudd som atskiller seg fra de mottatte opp­lys­nin­ger blant de personer vi ­ikke har fått kontakt med.

Un­der­sø­kel­sen viser en forholdvis konsistent fordeling av frafallsårsaker over lang tid og uavhengig av studieplan. Interesse for ­andre fag er den viktigste årsaken til frafall. Faginteressene fordeler seg over et spekter av områder, der medisin forekommer hyppigst, og hyppigst også som førstevalg ved opptaket. Av åpenhjertige kommentarer fremgår det at ­noen studenter har valgt odontologi fordi de anser det som et springbrett til et se­ne­re medisinstudium. Enkelte av dem som har kommet inn på medisin­stu­diet leker riktignok med tanken på å gå videre med odontologi senere, men de fleste er tilfredse med sitt endelige valg. Det gjelder også de fleste studenter som har valgt ­andre fagområder. Drømmen ­om medisin er altså ­ikke ny og vil neppe forsvinne med mind­re arbeidsmarkedet for leger skulle bli overmettet. En annen sak er at en økende mangel på tannleger etter all sannsynlighet vil øke interessen for odontologistudiet. Den nye faktoren ved den nåværende studieordningen er at odontologene gjennom de første felles-semestrene kommer i mer direkte kontakt med medisin enn tidligere. Mange kommentarer tyder på at disse semestrene oppfattes som tilrettelagt for medisin i den grad at enkelte i de øvrige studentgruppene føler seg utenfor. Flere kommentarer antyder at dette øker risi­koen for studieavbrudd, faktisk også for studenter som i utgangspunktet ­ikke har øns­ke ­om å bli medisinere.

Forholdet til medisin utgjør et dilemma som fakultetet må ­leve med: Den bredere kunnskapsbasis som sam­ar­bei­det representerer er ønsket, men det kan altså koste i form av en viss fremmedgjøring og desfavorisering av odontologistudentene i de førs­te semestrene. Studentene savner flere odontologer som rollemodeller og etterlyser en bed­re kontakt til klinikken i denne tiden. På denne bakgrunn kunne man for så vidt frykte en ­enda større avskalling til medisin enn den som er observert, men andelen av studenter som skifter til medisin er ­ikke høye­re i den nye studieplanen enn tidligere.

En annen og mer heterogen gruppe av frafallsårsaker er også fremtredende, nemlig en iboende usikkerhet med hensyn til valg av fagområde. Dette forholdet kan være kombinert med stryk og kontinuering av enkelteksamener ­uten at vedkommende student er tvunget til å slutte. Den endelige beslutningen ­om å avbryte kan også ­være influert av so­siale og personlige forhold som til slutt blir avgjørende. Denne typen av studieavbrudd må ses på som et uttrykk for den prøving og feiling som er karakteristisk for mange ­unge mennesker i en utdanningssituasjon. I følge NIFU, «mister» universitetene hver tred­je student det førs­te året, men mange begynner ­igjen på ­andre fagområder se­ne­re (7). Den fag­lige delen av slike overveielser for ­våre studenter kan ha sammenheng med odontologiens egenart, som kanskje ­ikke er lett å vurdere for søkere ­uten fa­mi­liær eller annen spesiell tilknytning til tannlegeyrket.

I tillegg til disse to kategoriene av årsakfaktorer til studieavbrudd innen odontologien ble det identifisert en mind­re komponent av pedagogisk art som har sammenheng med den nye studieplanen. Det gjaldt studenter som ­ikke ble fortrolig med PBL-metoden. Det kan ha noe med studentens egen personlighet ­eller holdning til gruppearbeid å gjøre, men det kan også ha sammenheng med at mange lærere i en tidlig ­fase av den nye studieplanen var usikre i sin rolle som PBL-veiledere.

Gjennomgangen av omstendighetene rundt studiefrafall avdekker altså ­ikke forhold som raskt lar seg rette opp. Unntaket er å kompensere avskallingen til medisin ved en viss «overbooking» av tannlegestudenter ved opptaket. Hittil har fakultetet ­ikke kunnet overskride en viss opptakskvote pga. av sam­ar­bei­det med Det me­di­sins­ke fakultet, men dette hinderet er nå tilbakelagt. For øvrig er det snarere slik at langsiktig pedagogisk og organisatorisk innsats over tid bør kunne føre til en viss re­duk­sjon av det avbruddsvolumet som ­ikke har med medisin å gjøre, etter hvert som erfaringsgrunnlaget med den nye studieplanen øker. Særlig viktig er motiveringsarbeidet i form av odontologiske rollemodeller og bed­re kontakt til klinisk odontologi i de førs­te fellessemestrene. Opp­lys­nin­ger fra ­andre nordiske læresteder tyder på at Oslo-fakultetet ­ikke er alene med slike pro­ble­mer (8).

En un­der­sø­kel­se av denne art fokuserer etter sin natur på vrangsidene ved studiet, mens de posi­tive sider ved å utdanne nors­ke tannleger med en helt ny faglig og pedagogisk bakgrunn kommer frem i ­andre sammenhenger (9). Mange kommentarer fra de tidligere tannlegestudentene gikk da også ut på at studie­opp­leg­get var helt greit og at samholdet og det so­siale liv i odontologmiljøet er misunnelseverdig, selv ­om vedkommende altså avbrøt stu­diet til fordel for ­andre fagområder.

Takk

Takk til Studieavdelingen ved Det odontologiske fakultet for hjelp ved innsamling av data.