Kan en tannlege avvise en pasient med alvorlige, akutte smerter?

Det er ikke ofte man stopper opp og blir sjokkert når man leser en artikkel i Den Norske tannlegeforenings Tidende, men det skjedde da vi leste Melody Moezzis artikkel Når nødvendig tannbehandling ikke er tilgjengelig. Det er ikke artikkelens hovedinnhold som er sjokkerende. Der blir begreper som nødvendig tannbehandling, essential care, pasientrettigheter, prioriteringer, kapasitetsbegrensninger og profesjonens samfunnskontrakt diskutert på en spennende måte. Denne grenseoppgangen er både nødvendig og nyttig, ikke minst fordi slike forhold i betydelig grad styrer tannlegers hverdag og handlingsrom.

Men – det er beskrivelsen i artikkelen av hvordan og hvorfor en pasient med akutt smerte ble avvist av en tannlege, som er sjokkerende. I artikkelen beskrives en 23-årig pasient med rettigheter i Den offentlige tannhelsetjenesten som henvendte seg to ganger til en av tannhelsetjenestens tannleger med betydelige smerter – så alvorlige at de forhindret soving, spising og å gå på jobb. Tannlegen, som avviste pasienten ved begge anledninger med den begrunnelse at hen ikke hadde feber, kunne heller ikke tilby annen akutt time.  Pasienten ble informert om at det var flere måneders ventetid på behandling. Hen henvendte seg deretter til en privatpraktiserende tannlege som ga akutthjelp samme dag.

Vi har ikke til hensikt å gå inn i den prinsipielle diskusjonen av de begrepene som er nevnt i artikkelen. Det har Moezzi gjort på en klargjørende og nyansert måte. Det vi derimot vil diskutere, er et mye mer grunnleggende spørsmål: Kan en tannlege avvise en pasient med alvorlige, akutte smerter – uten engang å gi pasienten en faglig vurdering?

Etter vår oppfatning, og uavhengig av mer eller mindre finurlige juridiske betraktninger, finnes det ett åpenbart etisk prinsipp som må overstyre alle andre regler og retningslinjer: Ved alvorlig akutt smerte SKAL pasienten ha øyeblikkelig vurdering og behandling – uansett andre prioriteringer, kapasitetsbegrensninger eller andre hensyn! I det minste må det gis en faglig vurdering av tilfellet. Her er det selvfølgelig på sin plass å ta forbehold om at vi ikke har hørt tannlegens forklaring på avvisningen. Men med bakgrunn i opplysningene og ortopantomogrammet (OPG) som er gjengitt i artikkelen, fremstår alvorlighetsgraden åpenbar – selv etter en kursorisk undersøkelse.  

Øyeblikkelig behandling i slike tilfeller er selvsagt nødvendig av etiske grunner, men også fordi tannleger er forpliktet til å oppfylle samfunnets kontrakt med alle som har lisens til å praktisere. Denne kontrakten innebærer på den ene side at samfunnet gir tannleger monopol på å utføre tannbehandling, men på den annen side at tannlegen utfører nødvendig behandling på en forsvarlig måte. En pasient med så alvorlige smerter må i det minste vurderes av tannlege uten ugrunnet opphold. Å avvise pasienten uten undersøkelse fremstår etter vårt syn som uforenlig med grunnleggende profesjonsetiske prinsipper, og er heller ikke i samsvar med helsepersonelloven § 4 om forsvarlig og omsorgsfull hjelp, eller med NTFs etiske regler.

Kasuset reiser også et annet spørsmål. Dersom en ung voksen med sterke smerter, som er i stand til å oppsøke hjelp og tydelig formidle sitt behandlingsbehov, ikke får nødvendig hjelp, hvordan ivaretas da pasientgrupper som utviklingshemmede, skrøpelige eldre og andre med omfattende hjelpebehov? Mange av disse har begrensede muligheter til selv å beskrive symptomer, oppsøke tannhelsetjenesten eller protestere dersom de blir avvist. Spørsmålet blir særlig relevant i en tannhelsetjeneste som allerede er under betydelig kapasitetsmessig press.

Om man har en full timebok for lang tid fremover forandrer ikke saken. Det er vanskelig å se hvilke planlagte eller pågående behandlinger som kan være viktigere enn å hjelpe en pasient med alvorlige, akutte smerter. Om dette krever at tannlegen ombestiller en pasient med et vanlig behandlingsbehov eller utvider arbeidsdagen, så må tannlegen akseptere det.

Vi velger å tro at en slik avvisning ikke er typisk for norsk tannlegepraksis, men at dette er et særtilfelle. Om vi var blitt rådspurt av denne pasienten hadde vårt råd vært å sende en offisiell klage til fylkeskommunen og, dersom saken ikke ble fulgt opp tilfredsstillende, til statsforvalteren.