Tannhelsereformen - tilbake til tegnebrettet
Dette er ikke mine ord, men tvert imot blant de siste fra Tannlegeforeningens avgåtte president på Tidendes debattside. Få i tjenesten har bedre kunnskap om prosessen med en tannhelsereform enn han. Nå har han trukket seg fra vervet.
Forslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet kom på rekordtid etter forhandlingene om statsbudsjettet for 2026. Tempoet er ønsket av det rødgrønne flertallet, men resultatet vil neppe kunne realiseres. Det blir nok ikke en tannhelsereform slik departementet, med knappe tidsrammer, foreslår. Dette til tross for at Tannlegeforeningen har gitt støtte til en universell tannhelsereform. Foreningens forutsetninger for gjennomføring er ikke ivaretatt av departementets politisk pålagte hasteprodukt.
Departementet ønsker, i tråd med stortingsflertallet, å gi alle nordmenn en rett til nødvendig tannhelsehjelp. Dette er en juridisk rettighet som foreslås hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven. Det er vel og bra, men allerede her starter problemene. For at en slik rettighet skal gis, må det også være hjemlet i lov hvem som har et sørge-for-ansvar for å oppfylle rettighetene.
Norge har i mange år hatt et problem med å skaffe befolkningen fastleger. Et slikt problem hersker ikke i tannhelsetjenesten, der 70 prosent av tannlegene er privatpraktiserende, mange med varierende grad av ledig kapasitet. Et betydelig flertall av befolkningen har allerede selvvalgt tannlege. De rundt ti prosentene som ikke har, vil kunne velge selv blant eksisterende tannleger.
Hva er da problemet på tannhelsefeltet? For noen pasienter svikter motet – ofte også økonomien. Blant de som oppsøker tannlege jevnlig og etter behov, er det også tidvis svært kostbart, slik at nødvendig tannhelsehjelp ikke blir oppnåelig. I flere undersøkelser svarer imidlertid 60 prosent av de spurte (som har vært hos tannlegen de siste ett til to årene), at de hadde en årlig kostnad på under 2 000 kroner. Andelen med kostnader over 15 000 er rundt tre prosent. Tannhelsen i Norge har hatt en eventyrlig positiv utvikling gjennom de siste 40 årene. Men, så er det de som ikke oppsøker tannlegen, da.
For å hjelpe disse samt de med høye behandlingskostnader enkelte år, er svaret altså en universell tannhelsehjelp. Alle skal få hjelp, uansett reelt behov. Tannhelsetjenesten skal likne mer på den øvrige helsetjenesten. Dette innebærer imidlertid ikke kommunalt eller statlig forvaltningsnivå, men tvert imot en vedvarende fylkeskommunal forankring. Et mindretall på to (av 13) i Tannhelseutvalget anbefalte dette i NOU 24:18.
Problemet i departementets forslag, ved å gi et sørge-for-ansvar til fylkeskommunene, er at tilskuddene da (dette er politikk og lokaldemokratisk frihet) skjer i form av rammetilskudd (som kan brukes til så mangt) og en tilhørende formulering om at fylkene kan velge å bygge ut sitt eget tilbud, eller innhente anbud/inngå avtaler med privat sektor som altså utgjør 70 prosent av landets tannleger. Disse har tunge investeringer i sine virksomheter. Mange, men slett ikke alle, har et tilstrekkelig pasientgrunnlag. Den «universelle redningsaksjonen» etterlater da naturligvis stor usikkerhet med hensyn til vilkårene som 15 fylker legger inn i dette. Ett eksempel har vi allerede sett i Oslo, der byrådet vil inngå avtaler med «et begrenset antall aktører», og hvor en annen grunnleggende forutsetning er beskrevet slik: «En viktig føring for å skulle gå videre med en slik anskaffelse er at kontrakt tildeles et begrenset antall aktører, slik at prisen for tjenesten er betydelig lavere enn i kommunal regi.» I Oslo er det som kjent borgerlig byråd.
Departementets forslag bygger på det som fremstår som hastverk er lastverk, samt samfunnets behov for kostnadskontroll. Lastverket er ikke departementets skyld, men må snarere tilskrives reformivrige, rødgrønne, politikeres hastverk. Forutsetningen er at pasientene skal ha rett til nødvendig tannhelsehjelp (en rettslig standard) samt at behandlingen skal skje i tråd med retningslinjene for nødvendig tannhelsehjelp samt prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet som gjelder i den øvrige helsetjenesten.
Problemet med forslaget til løsning er at det vil kunne skape lange køer for tallrike pasienter som allerede har sin faste tannlege, dersom de må vente på andre tilbydere som kan levere hjelpen innenfor de rammene som fylkene vil tilby. Eller – pasientene må betale den reelle kostnaden for å komme ut av køen. På den måten opprettholdes den sosiale ulikheten som reformen skulle motvirke.
Fastlegene er mangelvare. Derfor er det nødvendig å finansiere den tjenesten med to virkemidler: Varierende basistilskudd i kommunene og direkteoppgjør med Helfo, for utførte tjenester etter fremforhandlede takster mellom legeforeningen og staten.
Tilsvarende løsning kunne vært valgt for tannlegene. Fylkene kunne også gi basistilskudd der tannleger er mangelvare, i tillegg til å bygge ut egen virksomhet gjennom Den offentlige tannhelsetjenesten. Tannlegemangel er imidlertid et betydelig mindre problem i denne tjenesten. Utfordringene er ganske geografisk begrenset. For øvrig kunne tannbehandling – universelt – skje gjennom direkte oppgjør med Helfo. Et slikt system bør kunne finmaskes gjennom å gi mer refusjon til pasienter med store kostnader.
Tannlegene må tåle at fri prisfastsetting blir historie og staten må tåle at kostnadskontrollen blir dårligere. På den annen side: De som i reformforslaget må betale 25 prosent av 50 000-100 000, eller mer, for nødvendig tannbehandling kan da få en refusjon som monner. Var ikke dét meningen?
Kanskje kan dette bidra til at det faktisk blir en tannhelsereform, uten underskudd i fylkene – eller kødannelser som vi allerede ser i aldersgruppen 21 til 28 år. Ingen synes synd på de privatpraktiserende tannlegene, men deres innsats og tunge investeringer er faktisk også nødvendig for at befolkningen skal få et godt tilbud.