Når tannlegens tittel avgjør pasientens refusjon

Hvorfor skal to pasienter med samme behandlingsbehov kunne få svært forskjellig offentlig støtte avhengig av hvilken tannlege de velger? Dette er en konsekvens av kompetanse- og refusjonskrav som har vært praktisert i over 20 år. Myndighetene bør nå dokumentere at forskjellsbehandlingen er nødvendig, faglig begrunnet og til pasientenes beste.

Jeg bestrider ikke verdien av spesialistutdanning. Kompliserte inngrep krever særskilt kompetanse, og folketrygden må kunne stille krav til forsvarlig behandling. Men et krav som begrenser pasientens refusjon, kan ikke forsvares bare ved å vise til behandlerens tittel. Det avgjørende må være hvilke kompetansekrav den konkrete behandlingen faktisk krever, og hvorfor.

Tabellen over illustrerer hva reglene kan bety for egenbetalingen ved fem separate behandlings- og taksteksempler. Med de oppgitte prisene blir summen av pasientbetalingene 20 876 kroner der den viste spesialistrefusjonen kan brukes, mot 85 500 kroner i eksemplene uten slik refusjon. Forskjellen er 64 624 kroner. Tallene er illustrative og forutsetter at vilkårene for stønad er oppfylt; de beskriver ikke ett samlet behandlingsforløp. Faktiske klinikkpriser og kompetanse-/godkjenningsforhold kan gi andre utfall.

Dette er nettopp poenget: En refusjonsordning kan styre pasientstrømmer og konkurransevilkår, selv når pasienten oppsøker en allmenntannlege med lang erfaring og relevant etterutdanning. Hvilken dokumentasjon viser at skillet i hvert enkelt tilfelle gir bedre behandlingsresultater? Hvilke vurderinger er gjort av pasientenes egenbetaling og reelle valgfrihet?

Jeg har over lengre tid forsøkt å få frem beslutningsgrunnlaget bak ordningen fra tidlig på 2000-tallet. I en e-post fra professor Pål Barkvoll ved Universitetet i Oslo, datert 30. oktober 2026, fremgår det at begrensningene for implantatkirurgi og implantatprotetikk på trygdens regning i hovedsak ikke ble utformet av fakultetet. Ifølge brevet ønsket Helsedirektoratet og daværende Rikstrygdeverket strenge kompetansekrav blant annet for å kontrollere trygdeutgiftene og sikre kvalitet.

Utgiftskontroll og kvalitet er legitime mål, men de må ikke blandes sammen. Et tiltak som reduserer utbetalingene fra folketrygden, er ikke av den grunn dokumentert å gi bedre klinisk kvalitet. Det bør være mulig å finne de opprinnelige saksdokumentene, kunnskapsgrunnlaget og avveiningene som ledet til beslutningen. Jeg har etterspurt slik dokumentasjon fra blant andre NTF og myndighetene, uten så langt å få et tilfredsstillende grunnlag for å vurdere ordningen.

Spørsmålet er hvorfor dokumentert kompetanse uten spesialisttittel eventuelt skal være uten betydning, og om den eksisterende grensen er forholdsmessig. Dersom det er behandlingsrisiko og kompleksitet som begrunner den, bør det kunne vises med etterprøvbare faglige kriterier.

Jeg oppfordrer derfor Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet til å legge frem beslutningsgrunnlaget og gjennomgå de aktuelle refusjons- og kompetansekravene på nytt. En slik vurdering må omfatte behandlingsresultater, komplikasjoner, pasientkostnader, tilgang til behandling og konkurransemessige virkninger. Jeg mener også NTF bør bidra aktivt til å få spørsmålet belyst.

En ordning som påvirker pasientenes regninger med betydelige beløp, fortjener mer enn en henvisning til etablerte regler. Hvis ulik refusjon for sammenlignbar behandling er nødvendig, må myndighetene kunne vise hvorfor. Hvis ikke, bør ordningen endres.