Melody Moezzi

Akutt behandling er en del av nødvendig tannbehandling

Tekst:
MelodyMoezzi

Siri Flagestad Kvalheim, Gunhild Vesterhus Strand og Einar Berg spør om en tannlege kan avvise en pasient med alvorlige, akutte smerter (1). Svaret er nei, ikke uten en forsvarlig tannlegefaglig vurdering. Der er jeg helt enig med dem. Dette følger av grunnleggende profesjonsetiske prinsipper og av helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp (§ 4). Forfatterne viser også til § 7, der det heter at helsepersonell skal foreta nødvendige undersøkelser når det er tvil om hjelpen er påtrengende nødvendig. I dette tilfellet burde pasienten fått en tannlegefaglig vurdering raskt.

Akutt behandling og nødvendig tannbehandling er derfor ikke to forskjellige kategorier. Helsedirektoratet slår fast at nødvendig tannhelsehjelp omfatter akutt tannhelsehjelp, og beskriver akutt tannbehandling som behandling som ikke kan utsettes, for eksempel på grunn av sterke smerter. Veilederen God klinisk praksis i tannhelsetjenesten anbefaler en trinnvis tilnærming som starter med akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose (2). Ved alvorlige akutte smerter er akutt behandling den mest tidskritiske delen av den nødvendige hjelpen.

Kvalheim, Strand og Berg ble sjokkert over kasuset. Det ble vi på klinikken også. Pasienten ble behandlet av tre ulike tannleger hos oss, og ingen av oss var i tvil om alvorlighetsgraden. Erfaringen var en viktig grunn til at jeg skrev artikkelen «Når nødvendig tannbehandling ikke er tilgjengelig» (3). Det er dessverre ikke første gang jeg har møtt pasienter med lovfestede rettigheter som, til tross for sterke smerter og betydelig funksjonstap, ikke har fått tilgang til nødvendig behandling i den offentlige tannhelsetjenesten. Kasuset ble valgt fordi de kliniske og radiologiske funnene gjør behandlingsbehovet tydelig. Nettopp derfor viser det hvordan nødvendig behandling likevel kan bli utilgjengelig.

Jeg vil presisere at pasienten bare hadde telefonkontakt med tjenesten og hverken fikk time eller vurdering av tannlege. Fravær av feber ble avgjørende ved begge henvendelsene, også da pasienten fortalte at smertene gjorde det umulig å sove, spise og gå på jobb. Pasienter med sterke smerter bruker ofte ibuprofen og paracetamol, som begge virker febernedsettende. Akutte odontogene tilstander kan dessuten gi betydelig smerte og funksjonstap uten systemiske symptomer, mens feber særlig forbindes med mer utbredt eller systemisk infeksjon (4). Fravær av feber er derfor lite egnet som eneste kriterium.

Her ser vi noe vi bør snakke om. Når ett enkelt kriterium, i dette tilfellet feber, får avgjørende betydning, kan selv sterke smerter og tydelig funksjonstap gradvis bli vurdert som ikke alvorlige nok. Dette kan forstås som en form for uoppmerksomhetsblindhet. I det klassiske forsøket med «den usynlige gorillaen» la omtrent halvparten av deltakerne ikke merke til en person i gorilladrakt som gikk midt gjennom bildet, fordi de var opptatt med å telle pasninger (5). På samme måte kan det åpenbare bli oversett når vurderingen i for stor grad konsentreres om feber. Dette kan skyldes at rutinene styrer hva vi legger merke til, mer enn manglende faglighet. Resultatet kan bli at terskelen for hva som regnes som akutt, gradvis heves, uten at noen egentlig har bestemt det.

Forfatterne anbefaler at pasienten klager. Det er jeg enig i. Vi oppfordret pasienten til å klage til fylkestannlegen, og sørget for at pasienten fikk all dokumentasjon fra behandlingen hos oss. Jeg deler også bekymringen for pasienter med utviklingshemning, skrøpelige eldre og andre med omfattende hjelpebehov. De kan ha vansker med å beskrive symptomer eller protestere når de blir avvist, og rammes hardest når vurderingen bygger på snevre kriterier.

Jeg har en fot i både privat og offentlig tannhelsetjeneste, og møter dyktige kolleger i det offentlige som arbeider under stort press. Den enkelte tannlege har ansvar for at pasienter med mulige akutte tilstander får en forsvarlig vurdering, også når den første henvendelsen håndteres av en tannhelsesekretær. Klinikkens rutiner må sikre at en tannlege til syvende og sist tar beslutningen når det er tvil om pasientens hjelpebehov. Samtidig tas mange prioriteringer på systemnivå, gjennom rutiner, kapasitet og triagekriterier. Kapasitetsproblemer kan aldri rettferdiggjøre at en pasient med alvorlige akutte smerter avvises uten vurdering. Men den enkelte tannlege kan heller ikke alene holdes ansvarlig for et underdimensjonert system som skal håndtere flere pasientgrupper med lovfestede rettigheter, samtidig som tjenesten allerede har betydelige kapasitetsutfordringer.

Dette reiser spørsmål om tannlegens faglige autonomi. Hva skjer med muligheten til selvstendige faglige vurderinger når arbeidet styres av strenge triagekriterier, og prioriteringene i stor grad er bestemt på systemnivå? Når tannlegen ser hva pasienten trenger, men ikke har mulighet til å gjøre det som faglig fremstår riktig, kan resultatet bli moralsk stress, mindre faglig handlingsrom og en tannhelsetjeneste som i for stor grad bare slukker branner, i stedet for å arbeide forebyggende og langsiktig. Triagekriteriene bør derfor vurderes på nytt, og vi trenger mer kunnskap om hvordan triage praktiseres i tannhelsetjenesten.

Jeg takker forfatterne for engasjementet og presiseringene. Pasienter med alvorlige akutte smerter skal vurderes av tannlege og få nødvendig behandling. Samtidig må vi organisere tjenesten slik at pasientene faktisk kommer frem til denne vurderingen. Nødvendig tannbehandling blir ikke mer eller mindre nødvendig av om den utføres privat eller offentlig. Rettigheten bør derfor følge pasienten. En rettighet som ikke kan innfris, hjelper ikke pasienten.

Referanser

  1. Kvalheim SF, Strand GV, Berg E. Kan en tannlege avvise en pasient med alvorlige, akutte smerter? Nor Tannlegeforen Tid. Publisert på nett før trykking. Tilgjengelig fra: https://www.tannlegetidende.no/article/2026/12/Kan-en-tannlege-avvise-en-pasient-med-alvorlige-akutte-smerter- (lest 19.11.2026).

  2. Helsedirektoratet. Definisjon av nødvendig tannhelsehjelp og nødvendig tannregulering. Svar på oppdrag TB2025-35. Oslo: Helsedirektoratet; 2026. Kap. 5.6 og 7.2.

  3. Moezzi M. Når nødvendig tannbehandling ikke er tilgjengelig. Nor Tannlegeforen Tid 2026; 136: 562–6. doi: 10.56373/6a72e2beee663.

  4. Døving M, Handal T, Galteland P. Bakterielle odontogene infeksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2020; 140. doi: 10.4045/tidsskr.19.0778.

  5. Simons DJ, Chabris CF. Gorillas in our midst: sustained inattentional blindness for dynamic events. Perception 1999; 28: 1059–74. doi: 10.1068/p281059.