SSB teller hvor mange som får tannregulering. Hvor interessant er det?

Trond Ekornrud bekrefter i sitt tilsvar til Erik Engesæter at Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2019 ikke hadde satt seg inn i hvordan det kjeveortopediske takst- og refusjonssystemet fungerer i praksis, og at deres tall for hvor mange norske barn som får tannregulering derfor var for høyt. Dette er ikke en bagatellmessig feil. SSBs tall inngår i myndighetenes grunnlag for politikkutvikling og får konsekvenser. Da SSB korrigerte feilen i et notat to år senere, hadde den allerede bidratt med kjærkommen støtte til de som i årtier hadde ment at for mange barn får tannregulering.

Organiseringen av kjeveortopedi for barn er svært forskjellig i de nordiske landene. I Norge behandles alle av spesialist, i våre naboland også av offentlige allmenntannleger. Statistikker over antall barn som får behandling lar seg derfor ikke uten videre sammenligne mellom landene, men SSBs tall ble likevel ukritisk brukt til slike sammenligner for å begrunne gamle udokumenterte påstander om overbehandling. Og det ga politisk gjennomslag da helseminister Bent Høie definerte hele Gruppe C Klart behov som kosmetisk behandling og ville frata disse pasientene stønaden fra Helfo. (Et flertall av bittfeilene i Gruppe C var for øvrig usynlige funksjonelle avvik, så kosmetiske var de i hvert fall ikke.)

Hvor mange prosent av hvert årskull trenger protetisk behandling? Dette er et spørsmål ingen stiller. Behovet for protetikk, og all annen tannbehandling, baseres på diagnoser for den enkelte pasient. Men for kjeveortopedi mener man altså at behovet kan fastsettes som et prosenttall! Det er uvitenskapelig. Vi behandler bittfeil, ikke prosenter av årskull.

Kjeveortopedisk behandlingsbehov vurderes i alle nordiske land ved hjelp av de internasjonalt anerkjente og vitenskapelig baserte indeksene NOTI (Norwegian Orthodontic Treatment Index) og IOTN (Index of Orthodontic Treatment Need). En gjennomgang av hva som gir rett til offentlig finansiert behandling i de nordiske landene viser derfor som ventet at det stort sett er de samme bittfeil som behandles i alle land. Dersom man mener at noen bittfeil som i dag gir rett til refusjon fra Helfo ikke har et reelt behandlingsbehov, kan man ikke begrunne dette med at en for høy prosentdel av årskullene får behandling. Man må gå den vitenskapelige veien og vurdere om behandling av de enkelte bittfeilene gir tilstrekkelig munnhelsegevinst. Alt annet blir useriøs synsing basert på fordommer.

NOTI og IOTN er begge utviklet på 1980-tallet, og det kan være fornuftig med en gjennomgang ut fra hva man i dag vet om konsekvenser av forskjellige malokklusjoner på kort og lang sikt. Det er ikke sikkert at man da ender opp med færre med behandlingsbehov, det kan like gjerne bli flere. For eksempel bør man vurdere bittforholdene også med tanke på faren for tannslitasje opp gjennom livet, og eliminering av trangstillinger må ses som bidrag til både forebygging og bedre behandling av periodontitt. Det gjør man ikke i dagens regelverk. Hva som anses som et sosialt akseptabelt tannsett, har også endret seg sterkt i de 40-årene siden behovsindeksene ble laget. Det psykososiale aspektet tillegges i dag større vekt i alle typer tannbehandling, som i helsetjenestene generelt.

Når korreksjon av bittfeil hos barn gir helsegevinst, får prosenten av hvert årskull som trenger behandling bli det den blir. SSBs prosenttall er kanskje viktige for beregningen av offentlige budsjetter. Når det skal defineres hva som er «nødvendig tannregulering på barn og unge», er tallet uinteressant. Det bør Helsedirektoratet vise at de forstår i sitt pågående arbeid.