Hvordan ser vi på yrket vi er på vei inn i?
Tannlegestudiet er kjent for å være krevende, tidvis intenst og preget av høye forventninger. Samtidig er det også en periode der forestillingen om det fremtidige yrkeslivet gradvis tar form. Vi lurte på hva det er som motiverer studentene i hverdagen – og hvordan ser de egentlig for seg livet som ferdig tannlege?
For å få et lite innblikk i dette stilte vi fire enkle spørsmål til én student fra hvert kull ved studiestedene i Oslo, Bergen, Tromsø og utlandet. De ble blant annet bedt om å beskrive studiehverdagen, hva de ser frem til – og ikke minst oppsummere tannlegehverdagen med tre ord. Selv om rammene rundt studiet varierer, tegner det seg et relativt samstemt bilde av hva som oppleves som meningsfullt – og hva man ser frem til.
Høydepunktene i studiehverdagen er i liten grad knyttet til teori alene. Flere trekker frem overgangen til klinisk arbeid som særlig motiverende – det å «faktisk få gjøre tannlegeting». Andre beskriver mestringsfølelsen etter behandling som avgjørende: «de gangene jeg føler på mestring etter fullført behandling av en pasient». Samtidig går det sosiale igjen på tvers av kull og studiesteder: «Møte medstudenter», «lunsjen med klassekameratene» og det å «kødde rundt» trekkes frem som viktige holdepunkter i en ellers travel hverdag. En student oppsummerer det enkelt: «studiefolka er høydepunktet».
Når studentene ser fremover, er det særlig ønsket om selvstendighet som går igjen. Flere peker på det å «jobbe selvstendig uten å måtte spørre om godkjenning på hvert steg», og det å «føle eierskap til egne pasienter». Samtidig er det en tydelig forventning om en mer avgrenset arbeidshverdag. «Fri hver kveld og helg, uten akademisk stress» og «fritid etter jobb» nevnes av flere. Andre trekker frem mer idealistiske sider, som å «hjelpe mennesker» og «gjøre folk fornøyde», mens noen er mer direkte: «voksenpenger».
De tre ordene studentene bruker for å beskrive hvordan de tror hverdagen som ferdig tannlege er gir kanskje det mest presise bildet. Her går begreper som «spennende», «givende» og «variert» igjen, men også «hektisk», «stressende» og «overveldende». Noen velger en mer jordnær tilnærming med «vondt i ryggen, frihet og givende», eller «fritid, penger, ansvar». Andre igjen tillater seg et mer fargerikt perspektiv, som «frihet, rødvin og Ferrari» – et bilde som kanskje sier like mye om forventninger som om virkelighet. Enkelte er enda mer optimistiske: «regnbuer, gull og grønne enger».
Midt i en studiehverdag preget av krav og ansvar, spiller også humor en tydelig rolle. Kommentarer fra både medstudenter og instruktører varierer fra det oppmuntrende til det mer spissformulerte. En student forteller om to ulike tilbakemeldinger fra instruktører på to påfølgende dager – fra «mistenker at student stiller svakt faglig» til «dyktig og trygg student». En annen beskriver hvordan en medstudent ved en feil sa «you have cancer» i stedet for karies. Og kanskje mest treffende kommentar fra instruktørtannlege i Tromsø: «Ikke alle sadister er tannleger, men alle tannleger er sadister.»
Det som likevel fremstår som mest gjennomgående, er hvordan studentene balanserer forventninger til frihet med en bevissthet rundt ansvar. De ser frem til en mer selvstendig rolle, men har samtidig en realistisk forståelse av kompleksiteten i yrket. Ønsket om å hjelpe pasienter, bygge relasjoner og oppnå faglig mestring går hånd i hånd med erkjennelsen av at arbeidshverdagen vil være både krevende og uforutsigbar.
På tvers av studiesteder og kull er det derfor mindre som skiller enn man kanskje skulle tro. Studentene virker både motiverte og realistiske – de vet at det blir ansvar, tempo og til tider kaos. Samtidig er det tydelig hva de gleder seg mest til: å styre egen hverdag og legge bøkene bort etter arbeidstid. Om virkeligheten blir «frihet, rødvin og Ferrari» gjenstår å se – men at det blir givende, er det liten tvil om.