Hvilke signaler sendes til privat tannhelsetjeneste?

Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett tilfører Den offentlige tannhelsetjenesten ytterligere 100 millioner kroner. Bevilgningen kommer på et tidspunkt hvor den varslede tannhelsereformen nærmer seg, og hvor viktige beslutninger om fremtidens tannhelsetjeneste skal tas.

De siste årene har vi sett en gradvis utvidelse av Den offentlige tannhelsetjenestens ansvar. Nye pasientgrupper er blitt innlemmet, samtidig som det tilføres nye økonomiske ressurser til offentlig sektor. Mange privatpraktiserende tannleger spør seg derfor om dette først og fremst er nødvendige tiltak for å løse dagens utfordringer, eller om det representerer en langsiktig politisk retning hvor stadig mer behandlingskapasitet skal bygges opp i offentlig regi.

For Sentralt Næringsutvalg (SNU) reiser dette et spørsmål som fortjener oppmerksomhet:

Hvorfor diskuteres oppbygging av ny offentlig kapasitet når Norge allerede har en fullt utbygget tannhelsetjeneste?

Gjennom flere tiår har private tannleger investert egne midler i klinikker, teknologi, kompetanse og faglig utvikling. Samtidig har kontinuerlig forbedringsarbeid skapt en sektor som er både effektiv, tilgjengelig og innovativ.

Den private tannhelsetjenesten utfører heller ikke bare enkel tannbehandling. Hver eneste dag håndteres avanserte rehabiliteringer, kirurgiske inngrep, implantatbehandlinger, kompliserte bittrekonstruksjoner og pasienter med sammensatte medisinske utfordringer. Kompetansen som kreves for å behandle krevende pasientforløp finnes allerede i betydelig omfang hos privatpraktiserende tannleger over hele landet.

Derfor er det grunn til å stille et legitimt spørsmål når nye offentlige midler kanaliseres til økt offentlig kapasitet:

Ville pasientene vært bedre tjent med at finansieringen i større grad fulgte pasienten, fremfor at stadig mer av ressursene bindes opp i offentlig produksjon?

Dersom målet er å gi flere innbyggere tilgang til nødvendig tannbehandling, finnes det allerede en landsdekkende infrastruktur som kan levere tjenestene. Samfunnet har gjennom private investeringer fått bygget opp flere tusen behandlingsrom, moderne klinikker og betydelig behandlingskompetanse. Da bør utgangspunktet være å utnytte denne kapasiteten best mulig før man investerer ytterligere i parallelle strukturer.

Dette er særlig relevant i en tid hvor mange privatpraktiserende tannleger uttrykker økende usikkerhet og bekymring for fremtiden i privat sektor.

Denne diskusjonen handler heller ikke bare om privat sektor sitt syn på egen rolle. Både Den norske tannlegeforening, Sentralt Næringsutvalg og Helsedirektoratets arbeid med definisjonen av «nødvendig tannhelsehjelp» vektlegger at en fremtidig tannhelsereform vil være avhengig av hele tannhelsetjenesten, dersom den skal kunne realiseres innen rimelig tid og med forsvarlig ressursbruk.

Dersom flere pasientgrupper skal få rett til offentlig finansiert tannbehandling, vil behovet for behandlingskapasitet øke betydelig. Den kapasiteten finnes allerede i dag. Den finnes hos privatpraktiserende tannleger over hele landet.

Spørsmålet er derfor ikke om privat sektor skal ha en rolle i en fremtidig reform. Spørsmålet er hvor stor rolle myndighetene ønsker at den eksisterende kapasiteten skal få.

SNU mener det vil være vanskelig å se for seg en omfattende tannhelsereform uten aktiv bruk av privat sektor. Å bygge opp tilsvarende kapasitet i offentlig regi vil kreve betydelige investeringer, lang tid og omfattende rekruttering av personell som allerede arbeider i tannhelsetjenesten.

I et slikt bilde er det naturlig å spørre om offentlig politikk bidrar til å styrke den samlede tannhelsetjenesten, eller om den gradvis flytter aktiviteten fra en sektor som allerede har kapasitet til å behandle flere pasienter.

Når myndighetene nå vurderer fremtidens tannhelsetjeneste, bør utgangspunktet være enkelt: Norge mangler ikke tannleger, behandlingsrom eller behandlingskompetanse. Norge har allerede en tannhelsetjeneste som hver dag leverer behandling til store deler av befolkningen. Utfordringen er hvordan flere pasienter skal få økonomisk tilgang til tjenestene. Derfor bør reformarbeidet først og fremst handle om finansiering av behandling og ikke finansiering av nye behandlingsstrukturer