Advarer mot insentiver som setter veilederens interesser først

En fersk rapport, «Når veiledningen svikter», handler om doktorgradskandidater som har måttet bytte veileder fordi noe har skåret seg. 106 doktorgradskandidater som har byttet veileder har fortalt Johan Kristian Andreasen, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder om sine erfaringer, skriver Forskerforum.

Et av problemene Andreasen tar opp, er strukturelt. Han skriver at når ph.d.-veiledning er et krav for professoropprykk, blir stipendiater brikker i veilederes karriereløp. Det gjør det enda vanskeligere for stipendiater å bytte veileder når det oppstår problemer.

Derfor anbefaler Andreasen å endre insentivsystemet, og ta veiledning ut av opprykkskriteriene.

Linda Nesby er professor ved UiT og har skrevet bok om veilederrollen, og er av en annen oppfatning:

– Yngre veiledere er mer opptatt av å gjøre en god jobb, lære seg veiledning, gå på kurs, de er mer sultne og har en egenmotivasjon, sier Nesby.

En annen som synes det er vanskelig å se for seg at veiledning ikke skal være et opprykkskrav, er rektor Sunniva Whittaker ved Universitetet i Agder.

– Jeg ser tanken, men det er problematisk. Å veilede er en viktig del av professoroppgaven, sier Whittaker.

Rapporten er gitt ut i Forskerforbundets skriftserie, og forbundsleder Steinar Sæther er veldig fornøyd.

– Rapporten setter søkelys på et sentralt element i forskerutdanningen og presenterer mange gode anbefalinger til hvordan institusjonene kan legge bedre til rette for gode veiledningsrelasjoner.

Sæther understreker også at rapporten ikke gir uttrykk for Forskerforbundets politikk, og at flere av anbefalingene bør diskuteres.