Bekymret for unge forskeres «raske» lesing

Det er stor forskjell på hvordan unge forskere leste før og hvordan de leser nå, skriver Khrono. Publiseringspress er medvirkende årsak. Forskning viser at unge forskere leser for å publisere og man kan ta en doktorgrad i dag uten å ha lest en hel bok.

– De som kommer inn i akademia i dag skal bli fremtidens forskere. For å si det litt brutalt: Man kan ta en doktorgrad i dag uten å ha lest en hel bok. Det er klart det bekymrer meg, sier professor emeritus Terje Hillesund ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Hillesund har forsket på hvordan unge forskere leser i arbeidet sitt. Forskningen hans viser at unge forskere i dag leser mer for å publisere, enn for læring. Det er en stor endring fra tidligere undersøkelser han har gjort. 

«Forskerne beskriver en arbeidsform med en faglig lesing som er ytterst instrumentell og nært knyttet til skrivingen av egne tekster, det vil si til produksjon av artikler», skriver Hillesund i et debattinnlegg i Khrono. 

Annen forskning på studenter viser at de sliter mer med å lese. Flere professorer har bekymret seg for den negative utviklingen av studenters leseferdigheter. 

Terje Hillesund påpeker nå at også forskerne har endret lesevaner de siste årene.

Han undersøkte lesevanene til unge forskere i 30- og 40-årene i henholdsvis 2009 og 2022. I 2009 var forskerne veldig opptatt av å lese for å forstå og lære. I 2022 leste forskerne kort fortalt det som var relevant å bruke i sin egen tekst eller artikkel.

– De leter etter det de kan bruke i sin egen tekst, i sin egen artikkel. Ellers var det ikke så stor forskjell på selve lesingen, bortsett fra at forskerne i 2022 leste langt færre bøker og hadde færre utskrifter, sier Hillesund. 

– Motivasjonen bak lesingen var i større grad: «Nå skal jeg skrive en artikkel, nå må jeg finne referanser eller passasjer jeg kan bruke i min tekst.»

Forskerne Hillesund intervjuet var ikke nødvendigvis fornøyd med denne situasjonen. 

– De syntes det var galt, selv om de var stolte av sin evne til å forske, innhente data og omsette dette i artikler og forskningsresultater. Det er jo en viktig evne, men med et så hardt press følte de at det gikk utover muligheten til å sette seg ordentlig inn i et emne. 

Det tar tid å lese grundig, sier Hillesund:

– Du kan ikke ha publiseringspress hengende over deg hele tiden hvis du skal lese i dybden. Forskerne var veldig klar over dette og hadde et ambivalent forhold til egen virksomhet.

Hillesund synes utviklingen er urovekkende, særlig når kunstig intelligens kommer inn i bildet. Da kan det bli fristende å gjøre prosessene mye enklere, både søk, sammendrag og formuleringer, sier Hillesund.

– Å formulere en innsikt språklig krever hardt arbeid. Man må prøve seg fram, og man finner ikke alltid den rette formuleringen med en gang. Man må gå tilbake, bruke tid. 

Hvis man lar kunstig intelligens gjøre denne jobben, ved å velge det statistisk mest sannsynlige, er det ikke sikkert innsikten blir formulert slik man ønsker:

– Det er ikke sikkert man i det hele tatt når fram til innsikten! Det er gjennom skrivingen og lesingen, slik man gjør det selv i dag, at man får innsikt. Det er en måte å tenke på. Den prosessen hopper man over hvis man lar ChatGPT gjøre jobben, sier Hillesund. 

Guro Nore Fløgstad, som er leder av Akademiet for yngre forskere, sier at forskningen til Hillesund beskriver et fenomen der mange faktorer drar i samme retning. 

– Det ene er hvordan universitetssektoren har utviklet seg. Mange unge forskere har en hverdag preget av lite forskningstid og stort publiseringspress. Det andre er trolig mer fragmenterte lesevaner ellers i samfunnet, sier Fløgstad. 

I tillegg har forskerrollen blitt mer spesialisert, slik at det ikke lenger er tid til store sveip i vitenskapen og litteraturen.

– Forskerhverdagen er i dag preget av mindre tid til fordypning enn tidligere. Selv i noen faste stillinger har man så lite som 20 til 30 prosent forskningstid. Det er lite når man skal publisere i et høyt tempo, sier Fløgstad. 

Det er ofte de unge forskere som blir plassert i de mest undervisningsintensive løpene i starten, og det er ingen tvil om at forskerhverdagen i dag kommer med et stort press på publisering:

– Vi vet at unge forskere jobber mye og hardt, for å kunne hevde seg og sannsynliggjøre videre ansettelser. 

Terje Hillesund mener situasjonen henger sammen med en politisk utvikling med målstyring og publiseringspress, men også at den digitale teknologien i dag gjør det mulig å samle opp statistikk og bibliometri på en ny måte. 

Det har også blitt en mer integrert del av tidsskriftenes presentasjon av seg selv.

– Hele tiden dukker det opp tall: Hvor mange siteringer forfatterne har, hvor mye artiklene er sitert. Impact er veldig synlig i det digitale tekstuniverset. De jeg intervjuet i 2009, snakket aldri om dette. Nå er det blitt mer og mer «fremst i panna» hos forskerne som skriver og leser, sier Hillesund.

I tillegg skriver mediene stadig om hvem som publiserer mest og om hvilken plassering universiteter får på internasjonale rangeringer. Hillesund mener forskerne rangeres etter kvantitative mål, heller enn kvalitative vurderinger. 

– Alt dette er blitt en integrert del av forskningen, på en helt annen måte enn før. Det skaper et press. Forskerne jeg intervjuet visste at de måtte produsere for å få jobb og forskningsmidler, og de diskuterer seg imellom hvor høy siteringsfrekvens de har.