Tannhelsetjenesten: Fortsatt et helsepolitisk stebarn?

Tannhelsetjenesten:
Fortsatt et helsepolitisk stebarn?

Tidende nummer 12 i fjor presenterte en grundig gjennomgang av de politiske partienes forhold til tannhelsen. Under overskriften «Et helsepolitisk stebarn» ble parti etter parti gjennomgått - ikke bare med hensyn til hva de forfektet i programmet for den valgperioden som nå går mot slutten, men også for å kartlegge de utspill de hadde hatt så langt - ett år før perioden var omme.

Ett år senere, og bare noen uker før stortingsvalget, er turen kommet til den stortingsperioden vi nå går inn i - 2001-2005. Ord og handling er som kjent ikke det samme. Det viste fjorårets gjennomgang til fulle. Noen partier, som Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, hadde mange gode intensjoner i programmet, men vi må dessverre konstatere at de ikke ble fulgt opp i praktisk politikk. Selv om alle tre partier har vært i regjeringsposisjon i løpet av de siste fire årene. Andre, som Høyre og Venstre, var om ikke annet, tro mot sine programmer; de berørte ikke tannhelsepolitikk med et ord! SV og RV tilhørte derimot en kategori som kom relativt godt ut både i ord og handling. I en klasse for seg er imidlertid Fremskrittspartiet, et parti som heller ikke hadde mye om tannhelse i programmet, men som derimot har hatt en rekke gode politiske utspill i den perioden som nå tar slutt. I forbindelse med en tilsvarende omtale i Tidende nr. 11, 1997 var konklusjonen: «Ut fra den interessen hvert enkelt parti vier tannhelsetjenesten i partiprogrammene og på Stortinget, vil vi umiddelbart foreslå at tannhelseinteresserte ved valget stemmer Rød Valgallianse.»

En tilsvarende gjennomgang i år må konkludere med en anbefaling om å stemme Fremskrittspartiet dersom man mener handling er det avgjørende. (Og om man vel å merke tilhører den forsvinnende lille minoritet av befolkningen som bare er opptatt av én politisk sak på vei mot stemmeurnen).

I det følgende tar vi for oss partiprogrammene for kommende stortingsperiode. Selv om det, tydeligvis, ikke er noen nødvendig sammenheng mellom tannhelsepolitiske målsettinger i programmene og politisk engasjement til fordel for samme sak, er det like fullt viktig at NTF som interesseorganisasjon setter søkelys på hva partiene ønsker og mener om tannhelsepolitikk. Så får partienes handlinger bli analysert når valgprogrammene har fått virke en stund.

Generelle tendenser
Generelt får tannhelsen denne gang langt mindre omtale i programmene kvantitetsmessig, f.eks. ofrer AP bare to fattige setninger på temaet denne gang, mot bred omtale tidligere. Man skal imidlertid være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner av den grunn. Det er påfallende at dette gjelder alle partier, med et stort unntak for Fremskrittspartiet, som går fra svært lite til flere spalter med omtale. For det første kan dette ha med strukturen på programmene å gjøre (detaljeringsgrad o.a.). Dessuten berører de fleste partiene en rekke nye temaer denne gang, trolig på bekostning av flere politiske spesialområder enn vårt. Genmanipulering, tidspolitikk(!) og lesbisk samliv var ikke i samme grad temaer på den politiske dagsorden for fire år siden. Videre må man huske at kvalitet og kvantitet kan være like motstridende størrelser som ord og handling. En setning kan være mer enn godt nok, bare det er den rette.

For øvrig er det som så ofte før, i denne type trykksaker, sagt mye flott og vakkert om at hele befolkningen må sikres tilgang til gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig av bosted og personlig økonomi. Men mange steder dessverre uten å definere «helsetjenester» nærmere.

Den klart viktigste observasjonen er imidlertid at mange av partiene tar til orde for en omfattende gjennomgang av hele tannhelsefeltet, av offentlige refusjonsordninger eller de ønsker at tannhelsestøtten skal utredes. Når NTFs gallupundersøkelse i samarbeid med MMI viser at 320 000 nordmenn ikke hadde råd til å gå til tannlegen i fjor, kan slike formuleringer gi viktige signaler om at politikerne endelig har innsett at her må noe gjennomgripende gjøres.

Det er grunn til å minne om at helseminister Tore Tønne så sent som i april i år uttalte at Regjeringen ser behov for en omfattende gjennomgang av tannhelsepolitikken. Og at det bør skje i løpet av neste år. Det er lov å anta at MMI-undersøkelsen, som også viste at befolkningen ønsker mer offentlig støtte til tannbehandling, har bidratt til å påvirke regjeringspartiet. I det etterfølgende blir partienes programmer omtalt.

Arbeiderpartiet
AP hadde sist en bred omtale av tannhelseområdet, med særlig vekt på egenbetalingen. Det het bl.a. at egenandeler «ikke må utformes på en slik måte at det er fare for at noen utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte». Partiet ønsket dessuten «å iverksette en gjennomgang av hvem som kan få økonomisk tilskudd til behandling, og av hvor stor den enkeltes nødvendige utgifter bør være før en inntektsavhengig refusjonsordning trer inn». Til sist het det at «målet skal være å skape løsninger som bedre forebygger at noen av økonomiske grunner ikke ivaretar sin tannhelse».

Programmet for 2001-2005 «Den offentlige tannhelsetjenesten skal være god både i kvalitet og omfang. For personer med svak økonomi vil vi gjennomgå ordninger for økonomisk tilskudd til behandling.»

Fremskrittspartiet
Som nevnt inneholdt forrige program fra FrP svært lite om tannhelse. Likevel har partiet vært et av de mest aktive når det gjelder politiske utspill. Spesielt må nevnes dokument 8-forslaget om en trygdestønadsordning for pasienter med periodontitt som førte til et enstemmig vedtak i Stortinget om at regjeringen skal legge frem forslag om dette i statsbudsjettet for 2002. Trolig har dette engasjementet bidratt til at kommende program vier feltet bred omtale. For å få ytterligere drahjelp har de dessuten hatt med en tannlege i programkomiteen. Det har naturligvis gitt resultater.

Programmet for 2001-2005
«Målene i tannhelseloven om et offentlig tannhelsetilbud i hele landet, er i ferd med å forvitre. På kort sikt vil [rekrutterings]problemet måtte løses med adekvat lønn og tilfredsstillende arbeidsvilkår. På lengre sikt kan man tenke seg at tannhelsedistrikt legges ut på anbud, noe som gradvis vil kunne føre til at offentlige klinikker omdannes til privatdrevne klinikker. Finansieringen vil da kunne skje etter stykkpris, et prissystem som for øvrig er velkjent i tannhelsetjenesten. FrP mener dagens situasjon innenfor tannhelsevesenet krever en fornuftig bruk av personellressursene. Dette tilsier en gjennomgang av organiseringen, ikke minst med tanke på fordelingen av arbeidsoppgaver mellom tannlege og tannpleier. FrP ser det urimelige i at f.eks. uforskyldte tannskader fullt ut må dekkes av den enkelte pasient, mens selvpåført skade f.eks. påført i en slåsskamp dekkes fullt ut av samfunnet. Det er likeledes dypt urimelig at personer med kroniske sykdommer som i negativ grad påvirker tannhelsen, i svært liten grad får nyte godt av ytelser fra fellesskapet. FrP vil i programperioden gå igjennom tannhelselovgivningen for å utrede mulige refusjonsordninger. FrP har foreslått og vil fortsatt kjempe for å innføre en trygdefinansiering for personer som lider av alvorlig periodontitt, da tap av tenner er alvorlig nok i seg selv, om man ikke også skal påføres store utgifter på grunn av sykdommen. Det er påvist alvorlige mangler i det lovfestede tannhelsetilbudet til eldre pleietrengende pasienter. FrP ønsker å styrke tannpleietilbudet til denne gruppen, slik at intensjonene i tannhelseloven som en rettighetslov, kan innfris.

FrP vil:
1. -Gradvis innføre anbud i tannhelsetjenesten.
2. -Utrede mulige trygderefusjonsordninger.
3. -Styrke tannhelsetilbudet til pleietrengende pasienter.
4. -Innføre trygderefusjon for behandling av tannkjøttsykdommer.
5. -At all tannbehandling skal dekkes av det offentlige på lik linje med andre helsetjenester (skjønnhetsbehandling unntas)».

Høyre
Høyres omtale av tannhelse i programmet krever langt mindre spalteplass, nå som tidligere. Tannhelse er ikke nevnt spesielt, men en del mer generelle formuleringer skal nevnes.

Programmet for 2001-2005
«Høyre fastholder det offentliges ansvar for å finansiere grunnleggende velferdstjenester knyttet til utdanning, helse, pleie og omsorg.» Men det er ikke konkretisert hvilke tjenester det her er snakk om. I forbindelse med et kapittel om reformer for et bedre helsevesen, heter det at «Høyre vil gi pasienten lovfestede rettigheter til nødvendig helsehjelp». Igjen må man spørre: Hvilken helsehjelp? Når det gjelder det tilbakevendende spørsmålet om prioriteringer, påpeker partiet at «politiske myndigheter må prioritere hvilke helsetjenester som skal være det offentliges ansvar, og hvilke tjenester den enkelte helt eller delvis må finansiere selv».

Kristelig Folkeparti
KrF gikk i forrige partiprogram bl.a. inn for at «et tannhelsetilbud for kronisk syke og funksjonshemmede blir lovfestet». Noen utspill på dette området er ikke registrert i perioden, heller ikke da partiet deltok i regjeringen. Og heller ikke i kommende stortingsprogram, som ikke omtaler tannhelse med et ord.

Rød Valgallianse
I partiprogrammet for perioden 1997-2001 gikk RV inn for at tannhelse må inn i folketrygdens refusjonssystem. Partiet har gjennom flere år engasjert seg sterkt på tannhelseområdet. (Da har vi tatt høyde for at RV ikke var representert på Stortinget inneværende periode). Det er et engasjement som synes å fortsette, ser det ut til.

Programmet for 2001-2005
«RV arbeider [bl.a.] for:
- At tannhelsetilbudet skal bli gratis for alle, og dekkes gjennom folketrygden. Det trengs en nasjonal tannhelsesatsing slik at alle får et tilfredsstillende tannhelsetilbud og slik at grupper med store tannhelseproblemer (f.eks. spiseforstyrrelser og amalgamallergi) gis rett til refusjon over folketrygden.
- At egenandeler på nødvendige helsetjenester og praktisk hjelp i hverdagen blir fjernet.»

Senterpartiet
Dette partiet har ikke utmerket seg med tannhelsepolitiske fremstøt, verken i partiprogram eller i politiske utspill, selv om partiprogrammet for inneværende periode ga visse forhåpninger om nettopp det. Sp programfestet for perioden 1997-2001 at de ville arbeide for «at vilkårene for utvidet støtte til tannhelsetjenester for voksne utredes». Lite er gjort for å følge opp dette i handling. Programmet for 2001-2005 «Sp vil at gratis tannhelsetjeneste skal omfatte flere økonomisk svake grupper.»

Sosialistisk Venstreparti
Anført av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo og et meget «tannhelseoffensivt» partiprogram, har SV gjort en utmerket innsats i denne stortingsperioden. Vi kan bare nikke samtykkende når partiet skriver at «Norge er et av de land i Vest-Europa som har dårligst trygdemessige vilkår i forbindelse med behandling av tannsykdommer og med forebygging og vedlikehold av tannhelse. Dette er uverdig for det velferdssamfunn Norge ønsker å være». På den praktiske siden husker vi lovforslaget Ballo la frem om en større nasjonal tannhelsereform og som ble behandlet i Stortinget i vår.

Programmet for 2001-2005
«Sjukdommar i munnhola må sidestillast med andre sjukdommar. SV vil arbeide for at skilnaden i utgifter til tannhelse og til vanleg helsebehandling skal jamnast ut ved betre refusjonsordningar for tannbehandling. Vi ønskjer også å betre rekrutteringa til den offentlege tannhelsetenesta ved å satse på ei «fasttannlegeordning», med plikter for den enkelte tannlege til å delta i offentlege tannhelseoppgåver.

SV vil i perioden:
- arbeide for at Tromsø får eigen tann-legeutdanning.
- arbeide for at all eigenbetaling for helsetenester blir fjerna.»

Venstre
Det tar ikke lang tid å gjennomgå Venstres program på dette feltet. De har ikke nevnt tannhelse verken i partiprogrammet for 1997-2001 eller 2001- 2005.

Bedre gjennomslag?
President Carl Christian Blich oppsummerte gjennomgangen av partiprogrammene for inneværende Stortingsperiode på denne lakoniske måten i Tidende nr. 12, 2000:

«Tannlegeforeningen vil gjerne se fraværet av politikk på vårt område som en tillitserklæring, men frykter at det heller er resultat av manglende politisk oppmerksomhet.»

Det gjenstår å se om den manglende strategiske tenkningen og de svært så generelle formuleringene som preger programmene for neste periode, kan bidra til at Norge får en etterlengtet, helhetlig tannhelsepolitikk. Ser vi tilbake på utviklingen bare dette siste året, sitter vi allikevel igjen med en følelse av at NTFs og enkeltpolitikeres iherdige innsats har gitt resultater. Men det er nok av kampsaker igjen...

Marianne B. Skou