Kort om pilotstudien

Testingen ble gjennomført fra februar til oktober 2021 ved Kompetansesenteret Tannhelse Midt. Tjue pasienter som tilfredsstilte kriteriene for inkludering i TOO-prosjektet, fikk tilbud om å delta i pilotstudien i påvente av oppstart angstbehandling for odontofobi. Alle takket ja. To pasienter valgte å avbryte testingen. Deltakere gjennomførte én sesjon med VR-eksponering og rapportere sitt subjektive ubehagsnivå på en SUD-skala (Subjective Units of Distress – SUD, opplevd ubehag fra 0-100) før, under og etter testingen. Dersom ubehaget av scenarioet ble rapportert til å være over 60, ble deltaker bedt om å repetere. En VR-sesjon varte mellom 45 og 60 minutter. Selskapet Fornix leverte VR løsningen som ble benyttet.

VR-sesjonen besto av syv scenarioer som økte i vanskelighetsgrad (figur 1):

• SC1: Sitte i tannlegestol

• SC2: Tannlegen introduserer seg

• SC3: Undersøkelse med speil

• SC4: Introduksjon sprøyte

• SC5: Sette bedøvelse

• SC6: Introduksjon av tannlegebor (uten lyd)

• SC7: Gjennomføre boring (med lyd)

  

VR framprovoserer ubehag

Pasientene ble etter hvert scenario bedt om å rangere frykten sin på en skala fra 0 til 100, der 100 representerte høyeste tenkelig ubehag. Scenarioene økte i vanskelighetsgrad for hvert trinn og ga gradvis forhøyet ubehag som illustrert i figur 2.

Deltakerne rapporterte om høy grad av ubehag ved flere av scenarioene, spesielt ved undersøkelse med speil, injeksjon og boring. 19 av 20 deltakere rapporterte om redusert ubehag ved repetisjon av scenarioet/eksponeringen. Generelt rapportere deltakerne om høy grad av virkelighetstro til tross for animerte scenarier (figur 3).

Erfaringer til ettertanke w

Deltakerne beskrev VR-eksponeringen som virkelighetsnær og mindre skremmende over tid. Mange uttrykte overraskelse over egne reaksjoner og økt innsikt i egen redsel (figur 3).

I gjennomsnitt rapporterte deltakerne ubehaget i VR som noe lavere enn det de rapportere å kunne oppleve i det virkelige liv. Dette kan tyde på at det er enklere å initiere og gjennomføre eksponering i VR framfor eksponering på et tannlegekontor. Flere fortalte om en barndom preget av vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep, og bar med seg senvirkninger i form av uhensiktsmessige måter å håndtere angst og ubehag på. Disse strategiene kom til syne under VR-testingen. De hadde vansker med å kjenne igjen følelser, hadde tanker om å ikke være bra nok og reagerte med underkastelse ved frykt. Flere hadde også opplevd smerter under tidligere tannbehandling, og beskrev at de under VR-sesjonen kunne kjenne fysisk smerter eller ising i tenner, nummenhet i føttene, kvalme eller svette.

Å knytte reaksjoner som oppsto under testing, med tidligere historikk, opplevdes nyttig for både behandlere og deltakere da det ga en dypere forståelse av årsakene til angsten. En deltaker opplevde at hen ble stille og lydig under testen, noe som minnet om oppførselen når hens voldelige far var full. Flere beskrev at de etter sesjonen var i bedre stand til å forstå hvorfor de reagerte som de gjorde i testsituasjonen, og tidligere tannbehandling. To pasienter ba om videre henvisning til psykologisk behandling for å bearbeide tidligere traumer. Flere beskrev styrket motivasjon for videre angstbehandling og tannbehandling: «Jeg trenger virkelig dette». Vi erfarte også at deltakere etter sesjonsslutt beskrev lavere frykt for frykten; «Det er jo ikke så farlig å være redd», noe som kan være et uttrykk for et større metaperspektiv på egne følelser.

Resultatene fra vår pilotstudie stemmer overens med annen forskning som viser at VR kan gi forhøyet ubehag, og kroppslig aktivering relatert til tannlegeskrekk, og at repetert øvelse er forbundet med reduksjon av ubehag. Vår opplevelse som klinikere er at VR kan gi et trygt rom for å øve på å tåle egne angstreaksjoner og skape refleksjon rundt årsaker til angst, og på den måten gi mer avklart motivasjon for videre behandling. Selv om noen deltakere forteller at de er mindre redde for egen angst rett etter testing, er det behov for mer systematisk forskning for å underbygge bruk av VR i odontofobibehandling. Videre hadde det vært interessant med en kontrollstudie for å se om eksponering i VR kan øke pasienters evne til å motta tannbehandling, og hvordan dette virker inn på effektiviteten og kvaliteten av behandlingsløpet.