Materiale og metode

Resultater

Diskusjon

I denne studien har vi sett på gjenværende tenner samt forekomst av rotfyllinger og AP i et stort, tilfeldig utvalg av voksne mellom 20 og 79 år fra Troms fylke i Nord-Norge. Deltakerne hadde noe høyere utdanningsnivå enn på landsbasis, mens røyking og forekomst av diabetes var som landsgjennomsnittet [15]. I 2007 ble endodonti godkjent som spesialitet i Norge, og på det tidspunktet fantes det ingen endodontister i Nord-Norge. I dag finnes det noen, men for mange er det fortsatt lange reiseavstander til den nærmeste endodontist som kan øke sannsynligheten for at pasienter velger ekstraksjon over rotbehandling. Det er derfor usikkert om resultatene fra denne studien er overførbare til områder i Norge der tilgangen på endodontister er bedre.

I den eldste aldersgruppen var gjennomsnittlig antall gjenværende tenner 19,4, altså lavere enn 20 som ofte anses som den nedre grense for å ha tilfredsstillende funksjon og estetikk. Den mest markante reduksjonen i antall tenner så vi mellom de to eldste aldersgruppene (55–64 år og 64–79 år). Dette kan gjenspeile at de aller eldste i mindre grad har dratt nytte den markante bedringen vi har sett i munnhelse over de siste 50 årene [6][7]. Forskjellen kan også skyldes aldersrelatert forverring av generell helse som kan påvirke munnhelse og evne til å tolerere lange behandlingsøkter forbundet med endodontisk behandling. Alvorlig marginal periodontitt, en viktig årsak til tanntap, er også mest utbredt i eldre aldersgrupper [15]. I tillegg til antall gjenværende tenner, er deres posisjon i kjeven viktig både fra et funksjonelt og et estetisk perspektiv. Premolarer var den hyppigst manglende tannkategorien blant deltakere under 55 år. Dette skyldes trolig den høye forekomsten av agenesi for andre premolar [16][17] samt at premolarer ofte trekkes i forbindelse med kjeveortopedisk behandling [18]. Deltakere 55 år eller eldre manglet oftest molarer. Molarer er vanskeligere å rengjøre og mer kompliserte å behandle endodontisk og periodontisk, sammenlignet med tenner lenger anteriort. Molarene har også mindre estetisk betydning sammenlignet med mer anteriore tenner, og et redusert antall molarer er akseptabelt for mange personer [19]. Sammen kan disse faktorene bidra til å forklare det dominerende tapet av molarer i høy alder. En sterkere aldersrelatert prioritering av premolarer fremfor molarer er også reflektert i at premolarer var den vanligste rotfylte tanntypen i de to eldste aldersgruppene.

Nesten halvparten av deltakerne (49 %) i vår studie hadde minst en rotfylt tann, noe som er litt mer enn rapportert i en nylig dansk studie (45 %) [20] og mindre enn rapportert i en finsk studie (58 %)[21]. Den danske studien inkluderte deltakere mellom 20 og 64 år, mens den finske studien inkluderte deltakere mellom 30 og 95 år, og dermed kan aldersforskjeller i studiepopulasjonene bidra til de observerte forskjellene. Tidligere norske studier har funnet en forekomsten av rotfyllinger på 23 % blant 35-åringer og 66 % blant 65-åringer i Oslo [11][22]. Vi har stratifisert resultatene våre på aldersgrupper, noe som gjør en direkte sammenligning vanskelig. Det ser imidlertid ut til å være høyere forekomst av rotfyllinger blant de yngre deltakerne i vår studie der 24 % i aldersgruppen 20–34 år og 44 % i aldersgruppen 35–44 år hadde minst én rotfylt tann. Hyppigheten av rotfyllinger blant de yngre voksne i vår studie kan gjenspeile høy forekomst av dyp karies hos deltakere som en tidligere studie blant 18 åringer i Troms fylke har dokumentert [23]. Videre er det tidligere rapportert at en høy andel av de yngre voksne som deltok i Tromstannen hadde uregelmessige tannlegebesøk og opplever økonomiske barrierer for tannhelsetjenester [24]. Dette kan også bidra til mer avansert sykdom og økt behov for endodontisk behandling når de oppsøker tannlegen.

Hovedbegrensningen i denne studien er at periapikale lesjoner kun ble påvist med panoramarøntgenbilder. Periapikale røntgenbilder har høyere sensitivitet for AP-diagnose, men tidligere studier har konkludert med at bruk av panoramarøntgenbilder i epidemiologiske studier er akseptabelt og at forskjellen mellom periapikale og panoramarøntgenbilder for påvisning av AP ikke er signifikant [25][26]. PAI er dessuten brukt på panoramarøntgenbilder i flere studier [27][28][29]. I vår studie var imidlertid lesbarheten lav i den apikale delen av anteriore tenner, men også noe redusert for posteriore tenner i overkjeven. Vi må derfor anta at vi har underestimert forekomsten av AP i vår studie og tallene må tolkes med disse begrensingene i mente. En nylig publisert longitudinell studie fra Danmark på periapikale bilder, som også anvendte PAI indeksen, fant en lignende andel av rotfylte tenner (3,6 % – 4,2 % vs 4,4 %) og deltakere med rotfylte tenner (44,1 % – 51,8 % vs 49,1 %), men cirka fire ganger mer AP på tann og deltaker nivå [20]. Forekomsten av AP i vår studie var lav også sammenlignet med andre lignende studier [11][21], men på grunn av usikkerheten i våre tall på AP er sammenligning med andre studier av begrenset verdi. Den lave tilgang til endodontister i Nord-Norge i årene forut for vår studie kan ha ført til at man i regionen i større grad ha valgt å ekstrahere tenner med AP enn å behandle dem endodontisk, noe som også kan ha bidratt til at vi fant lav forekomst av AP sammenlignet med andre studier.

Ulike måter å diagnostisere AP på bidrar også til at det er vanskelig å sammenligne resultater fra ulike studier. Skåringssystemet periapikal indeks (PAI) ble introdusert av Ørstavik og medarbeidere i 1986 og ble brukt til registrering av AP i denne studien. Den regnes som en reproduserbar og tilstrekkelig nøyaktig indeks, og har vært brukt i flere studier [8][30][31][32]. En annen viktig begrensning i studien er at PAI er basert på periapikale bilder av fortenner i overkjeven, mens vår studie er utført på panoramarøntgenbilder. Andre studier har anvendt metoder der man vurderer bredden på periodontalspalten og integriteten til kortikalt bein (lamina dura) [21][33][34][35], men disse er funnet å være mindre reproduserbare [13].

Vi fant at menn hadde en høyere forekomst av AP, både i rotfylte og ikke rotfylte tenner. Det rapporteres ofte om kjønnsforskjeller i munnhelsevaner og bruk av tannhelsetjenester [36] noe som kan bidra til den generelt høyere forekomsten av AP hos menn. Dette er imidlertid ikke en sannsynlig forklaring på hvorfor menn også hadde høyere forekomst av AP på rotfylte tenner enn kvinner. Studien vår er en tversnittstudie og vi har ikke justert for andre variabler som kan påvirke sammenhengen mellom kjønn og apikal periodontitt, som preoperativ diagnose, kvalitet på rotfyllingene og kvalitet på toppfyllingene [37]. Kjønnsforskjellen var imidlertid markert, og man kan ikke utelukke at biologiske kjønnsforskjeller kan spille inn. Menn og kvinner har forskjeller i immunresponsen der kvinner har en sterkere humoral og cellemediert immunrespons mot antigenutfordringer [38][39]. Det finnes også studier som indikerer at menn produserer flere osteoklaststimulerende cytokiner ved bakterielle utfordringer enn kvinner [38][39]. Slike kjønnsforskjeller i immunresponsen kan fremme bedre behandlingsrespons på endodontisk behandling hos kvinner enn hos menn. Kvinner er også funnet å ha større følsomhet for smerte enn menn [40]. Dette kan gi kjønnsforskjeller i opplevelsen av symptomer fra AP som kan føre til at kvinner oftere søker behandling. Hvorvidt kjønnsforskjeller faktisk kan påvirke prognosen for endodontisk behandling må imidlertid dokumenteres i kontrollerte kliniske studier

Konklusjon

Tanntap økte markert fra 65-års alder i denne studien. Vi fant at prevalensen av rotfyllinger var på linje med tilsvarende studier i andre populasjoner, men den høye frekvensen av rotfylte tenner i den yngste aldersgruppen antyder et behov for forbedret forebyggende tannpleie.

Takk

Vi takker spesialist i kjeve- og ansiktsradiologi Caroline Hol (Universitetet i Oslo og Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge) for bidrag til kalibrering og trening i røntgenologiske undersøkelser. Vi vil også takke Nils Oscarson, Birgitta Jønsson (Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge) og alle andre som har bidratt i planlegging og datainnsamling i Tromstannstudien.

Erklæringer

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.