Statens poliklinik for tandsygdomme - et 25-aars minde

Den 15. november 1893 fandt den høitidelige aapning av vor første offentlige undervisningsanstalt sted. Av et referat i vort tidsskrift ser vi, at medicinaldirektøren og eksamenskommissionens formand prof. Guldberg, lærerne og en del tandlæger var tilstede. Om der blev holdt nogen taler for anledningen forlyder der intet om. Begyndelsen var beskjeden, men den var god. Tandlægerne var ikke fordringsfulde. De var ikke vant til nogen forstaaelse fra det offentliges side med hensyn til undervisningen.

De syntes at dette var et storartet skridt fremover. Nu kunde da de studerende faa en systematisk undervisning i plombering og extraction. Proteseundervisningen fik de selv fortsætte med at klare. Ja, de drømte nok ikke dengang, at de 14 aar senere skulde faa gjennomført artiumskravet og faa den samlede odontologiske undervisning overtat av staten.

Imm. Ottesen

Januar 1919, 1. og 2. hefte (dobbelthefte)

Stipend for distriktstannleger

Som et ledd i stimuleringstiltakene er det for 1968 over statsbudsjettet bevilget kr. 20 000,- til stipend for distriktstannleger. Stipendiet skal dekke utgifter til odontologisk etterutdannelse, spesialutdannelse eller videreutdannelse. Det er særlig beregnet på innehavere av stillinger i deler av landet hvor det er liten adgang til faglig kontakt, men det kan også søkes av andre distriktstannleger.

I søknaden må søkerne gjøre greie for sine tjenesteforhold, opplyse når, hvor og hvilken utdannelse som søkes og hvilke utgifter som vil gå med. Søknadene sendes gjennom fylkestannlegen og må være kommet til Helsedirektoratet, Tannlegekontoret 1. juli 1968. Tilsagn om tildeling vil først kunne gis etter denne dato.

Mars 1968, hefte 3

Det gode tannlegeliv

Tannlege Svein Nysether i Aurskog Høland lurer på om det virkelig er sant at solopraksisen har utspilt sin rolle. I et intervju med Ellen Beate Dyvi sier han blant annet dette:

- Jeg kaller det det gode tannlegeliv og mener det av hele mitt hjerte. For en familie innebærer det gode oppvekstvilkår for barna, og alle slags fritids- og friluftsmuligheter. Her har vi det stille og fredelig, i et oversiktlig og godt miljø. Dessuten er dette et liv som tannlege, med særlig vekt på siste del av ordet. Og det er et virke som allmennpraktiserende i ordets rette forstand. Her får man brukt hele faget og all sin kunnskap. Selv om det er klart at jeg også henviser ved behov, blir det til at jeg gjør det meste selv, så langt det lar seg gjøre og er forsvarlig. Det er relativt lang vei til spesialisten herfra, og pasienten vil gjerne behandles av den tannlegen han eller hun kjenner.

Dessuten er jeg ikke helt solo, i og med at jeg har hatt deltids assistenttannlege siden 1980, og sysselsetter tre sekretærer. Vi er et veldig fint team og nitrives i hverdagen. Det er mulig jeg tar feil, men etter mine begreper er den lille praksisen bærebjelken i tannhelsenorge.

Februar 2008, nr. 3