Materiale og metode

Et elektronisk spørreskjema, ved bruk av programvaren SurveyXact (www.surveyxact.no), ble sendt ut til alle medlemmer av NKF og NFOKOM i januar 2017 (n=395) (figur 1). Det ble sendt ut en påminnelse til alle medlemmene etter 2 uker, og spørreundersøkelsen ble stengt medio februar 2017.

Det ble innhentet bakgrunnsinformasjon som kjønn, alder, fylke og hvilken spesialitet respondentene tilhørte. Kjeveortopedene fikk deretter spørsmål som omhandlet henvisningsrutiner og valg av behandlingsform. Oralkirurgene ble spurt om henviste pasienter for autotransplantasjon og om hvorfor de valgte å benytte eller å avstå fra å gjennomføre denne behandlingen. Målet var å gi et estimat over antall utførte autotransplantasjoner i 2016, samt innhente informasjon om hvilke vurderinger som lå til grunn for kjeveortopedenes henvisninger og oralkirurgenes valg av behandling.

Etiske aspekter

All deltagelse var frivillig. Lederne i de respektive foreningene videresendte linken til spørreskjemaet til sine medlemmer, uten at medlemslister eller e-post adresser ble innhentet. Det var ikke mulig å spore IP-adresser. Norsk senter for forskningsdata (NSD) vurderte studien som ikke meldepliktig.

Statistiske analyser

All data ble analysert i SurveyXact i form av deskriptive analyser.

Resultater

Av 395 spesialister var det 156 som besvarte spørreundersøkelsen. Det var 31 av disse 156 som ikke fullførte hele spørreundersøkelsen. Disse ble ekskludert fra analysen. Det endelige utvalget besto av 125 respondenter. Dette ga en svarprosent på 32 %. Det var 308 medlemmer i NKF og 87 medlemmer i NFOKOM per januar 2017. Av disse fullførte henholdsvis 88 (29 %) og 37 (43 %) (figur 1). Utvalget (n=125) bestod av 49 (39 %) kvinner og 76 (61 %) menn med jevn aldersfordeling (figur 2).

Totalt var det respondenter fra alle fylkene. Ingen oralkirurger i Akershus, Hedmark, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland eller Vest-Agder besvarte undersøkelsen. Det var heller ingen kjeveortopeder i Sogn og Fjordane som besvarte undersøkelsen. Hovedandelen av respondentene jobbet i Hordaland og Oslo. Det var 62 % av respondentene som jobbet i privat sektor, 13 % i offentlig sektor og 26 % jobbet både privat og offentlig (figur 3).

Kjeveortopeder

Ifølge kjeveortopedene ble det sendt 138 henvisninger for autotransplantasjon. Hovedårsaken til at autotransplantasjon ble valgt blant kjeveortopedene var at det ble vurdert som den beste behandlingsformen for den aktuelle pasienten (figur 4.)

For kjeveortopedene som ikke valgte å henvise for autotransplantasjon, var hovedårsaken at andre alternativer ble ansett som bedre (73 %). Andre årsaker var mangel på oralkirurgisk kompetanse og at pasientene ikke var egnet (figur 5).

Oralkirurger

Oralkirurgene som besvarte spørreundersøkelsen anga at 237 autotransplantasjoner ble gjennomført i Norge i 2016. Hovedårsaken til at autotransplantasjon ble valgt blant oralkirurgene var at det ble sett på som den beste behandlingsformen for den aktuelle pasienten (figur 6).

Hovedårsaken til at oralkirurgene ikke gjennomførte autotransplantasjoner i løpet av 2016 var mangel på kjeveortopediske henvisninger (53 %). Andre årsaker til at de ikke gjennomførte autotransplantasjoner var at andre behandlingsalternativ ble ansett som bedre. Av oralkirurgene som valgte å spesifisere årsaker, behandlet samtlige kun voksne pasienter og oppga derfor at det ikke var en aktuell problemstilling (figur 7).

Diskusjon

Denne studien hadde som mål å gi et anslag over antall utførte autotransplantasjoner i Norge i kalenderåret 2016 og samtidig belyse hvilke erfaringer norske kjeveortopeder og oralkirurger har med autotransplantasjon som behandlingsform.

Svarprosenten var på henholdsvis 29 % for kjeveortopeder og 43 % for oralkirurger. Det ble ikke brukt insentiver. Det ble sendt ut en påminnelse via e-post etter to uker. Studier viste ingen signifikant forskjell på responsraten ved spørreundersøkelser utført blant respondenter med eller uten insentiver (14, 15). Det var heller ingen forskjell på de som mottok flere påminnelser og de som ikke mottok påminnelser om å besvare undersøkelsen (14).

I denne spørreundersøkelsen var det respondenter fra alle fylkene i Norge, men dersom vi skiller oralkirurger og kjeveortopeder var der relativt mange fylker hvor oralkirurger ikke besvarte undersøkelsen. De fleste autotransplantasjonene ble ifølge respondentene utført i Oslo og Hordaland, hvor også lærestedene for spesialistutdanningen i oralkirurgi ligger. Det er kanskje naturlig at det vil være flere spesialister og aktuelle pasienter i disse to fylkene på grunn av innbyggertall. Spørsmålet blir om tilbudet vil være likt for pasienter i distriktene.

En spørreundersøkelse som omhandler temaet autotransplantasjoner kan være av større interesse hos behandlere som benytter seg av behandlingsmetoden. På grunnlag av dette, samt geografiske forskjeller, kan det være at gruppen av respondenter ikke er helt tilfeldig og at funnene derfor ikke kan generaliseres til å gjelde spesialister i hele landet. Mange oralkirurger jobber kun med voksne pasienter og for disse er ikke autotransplantasjon en aktuell problemstilling.

Det var et mindretall av kjeveortopedene som påpekte at de ikke hadde mulighet til å henvise til oralkirurg. Flere oralkirurger svarte at det var mangel på kjeveortopediske henvisninger som gjorde at de ikke utførte autotransplantasjoner i 2016. Vi har ingen oversikt over hvor mange pasienter som kunne vært aktuelle for autotransplantasjon og kan derfor heller ikke konkludere med at det er for få pasienter som ble henvist for behandlingen. Et nært interdisiplinært samarbeid vil kunne fange opp flere aktuelle kasus for autotransplantasjon. Svarene i spørreundersøkelsen tyder på at det allerede finnes et nært samarbeid mellom kjeveortopeder og oralkirurger flere steder i landet.

Oralkirurgene opplyste at de utførte 237 autotransplantasjoner i Norge i 2016. Resultatene må tolkes ut i fra at de er basert på respondentenes hukommelse. Besvarelsene var anonyme, og det var ikke mulig å innhente opplysninger om dem som ikke besvarte undersøkelsen. Det var derfor heller ikke mulig å gjennomføre bortfallsanalyser. Siden det ikke er gjort tidligere studier på omfanget av autotransplantasjoner utført i Norge, er det vanskelig å gi noen konklusjon rundt antallet. Det har heller ikke lykkes å finne prevalensstudier fra andre nordiske land. Flere studier omfatter langtidsoppfølging av autotransplanterte tenner og overlevelses- og suksessrate (4, 6, 9, 11, 16), men ikke prevalens.

Resultatene viser at de aller fleste respondentene valgte den behandlingsformen de anså som den beste til hver enkelt pasient. Et flertall av respondentene var positive til autotransplantasjon som behandlingsmetode. Respondentene som valgte andre alternativ, anga at de anså implantatinnsetting eller bro som en bedre behandling. Implantatbehandling er et godt alternativ til erstatning av manglende tenner, og studier viser til høy overlevelsesrate. Implantater ansees som et varig resultat og involverer ikke nabotenner (17, 18). Det kan være utfordrende å oppnå optimal estetikk (19). Implantater kan gå tapt av biologiske eller tekniske årsaker (20) og da kan en protetisk løsning i form av bro være et alternativ. Broer har også høy overlevelsesrate (21), men krever involvering av nabotenner. Både ved implantater og broer er det gunstigst å avvente behandling til pasienten er ferdig med vekst. Ved autotransplantasjon vil man bevare alveolvært ben i vekstperioden og man kan også reetablere en normal alveolarprosess etter et traumatisk bentap (22). Det er stor sannsynlighet for å oppnå friske periodontale forhold (3, 19) da transplantatet vil vokse med pasienten. Et mislykket resultat kan gi rotresorpsjoner, ufullstendig rotutvikling, ankylose (6) eller osteitt (23). Dersom autotransplantasjon blir utført med en donortann som ikke i utgangspunktet skal ekstraheres, kan pasienten i verste fall ende opp med å mangle to tenner i stedet for én ved et mislykket resultat.

Studier understreker at autotransplantasjon er en teknikksensitiv metode og at det krever opplæring og erfaring for å kunne gjennomføre prosedyren (1, 8). En nyere studie fant imidlertid at det ikke var noen signifikant forskjell mellom kasus der en erfaren operatør utførte prosedyren, kontra en operatør som ikke tidligere var godt kjent med prosedyren (24).

Resultatene i denne undersøkelsen må tolkes med forsiktighet siden svarprosenten er lav. Alle fylker er ikke representert med både oralkirurger og kjeveortopeder, og formatet med elektronisk spørreskjema er lite konkret for å belyse erfaringer av en behandlingsmetode. Det gir likevel grunnlag for å antyde at autotransplantasjon er en aktuell behandlingsmetode i Norge som kan være nyttig å ta med i vurderingen ved behandlingsplanlegging.