Ytringsfrihet, og mot

Redaksjonell virksomhet krever varsomhet, og mot. I Tidsskriftforeningen, der Tidende er medlem, ble det nylig debattert om det er behov for en ny retningslinje for pressen, en Vær Modig-plakat, ved siden av den eksisterende Vær Varsom-plakaten. Eller kanskje det holder at det tas inn noe om mot i det nevnte eksisterende etiske regelverket? Det var det uenighet om.

Det hersker imidlertid ingen uenighet om at mot er påkrevet. Vilkårene for ytringsfrihet er ulike, i ulike deler av samfunnet, også i Norge. Dagens Næringsliv (DN) brakte nylig et innlegg som het «Påpakning på jobb for privat ytring» som beskrev tilfeller der arbeidstakere er blitt presset til å forlate stillingene sine, etter private ytringer som arbeidsgiver har reagert på. Påpakning for såkalt upassende ytringer svekker samfunnet, sier debattanten i DN. Avvik fra det ledelsen vil ha møtes med sanksjoner i form av psykisk press. Hovedårsaken til denne utviklingen er at klimaet i samfunnsdebatten er blitt mer emosjonelt, frontene steilere og skyttergravene dypere.

Mange debatter starter i et tidsskrift før de flyter over i andre medier og ut i en større offentlighet. Blant annet derfor er tidsskriftene viktige. NTFs ledelse har ønsket at debatten blant NTFs medlemmer helst skal foregå andre steder enn i Tidende. Der er jeg uenig, på lesernes vegne. Debatt er en viktig del av de redaktørstyrte mediene, og hører hjemme her.

Det er ikke lenge siden en debatt ble forsøkt stoppet i Tidende. Dette ble også en sak for Pressens Faglige Utvalg, der kjennelsen var klar og tydelig: Tidende har en god praksis når det gjelder håndtering av debatt. Det oppsiktsvekkende er at denne kjennelsen også ble forsøkt stoppet fra å bli publisert, med begrunnelsen at leserne ikke ville forstå hva det dreier seg om. Jeg tror ikke at dere lesere trenger å bli fornærmet. Begrunnelsen var, slik jeg tolker den, vikarierende. Samtidig er det ikke alle som vet forskjell på informasjonsvirksomheten i en organisasjon som NTF, og virksomheten til et redaktørstyrt tidsskrift, med den samme organisasjonen som eier og utgiver.

I Tidende kaller vi en spade for en spade. Og vi unnlater samtidig å gjøre en fjær til fem høns. Dette er to like viktige prinsipper. Begge er med i en annonsekampanje fra Fagpressen, der Tidende også er medlem.

Hos Tidsskriftforeningen snakket vi om redaktører som opplever å bli truet. Det er det flere år siden jeg er blitt, og det kan skje igjen. Det preller av. Det som er verre er det samme som ble sagt i DN, spekulasjonene om intensjoner. Påstander om at vi ønsker å skade noen når vi publiserer som vi gjør. Eller at de som får spalteplass blir tillagt slik motivasjon. De påstås å ha en agenda. Eller personlighetstrekk: Vedkommende har alltid vært en tulling, eller kverulant, helt siden barneskolen. Det handler om stigmatisering, og latterliggjøring.

Jeg mener at vi i mange deler av det norske samfunnet trenger et større rom og forståelse for at kritikk og debatt er avgjørende for utvikling. Jeg opplever for ofte at det minste snev av kritikk blir forsøkt stoppet. Et eksempel fra denne Tidende-utgaven er saken om legemiddelforskning. Den er blitt hevdet å være uheldig for tannlegene. Hvorfor det? Skal vi late som at alt tannleger driver med er førsteklasses og tipp topp? Det er ingen yrkesgruppe som er sånn.

Vi lever i en tid der alle kan være sin egen redaktør, i sosiale medier, og der redaktørstyrte medier er viktigere enn noensinne. Sistnevntes eksistens handler mye om økonomi. For Tidende går det foreløpig bra. Vi har god økonomi og legitimerer dermed vår virksomhet - hvis god inntjening er kriteriet. Hvordan det blir i fremtiden vet vi ikke. Annonsemarkedet er uforutsigbart. Mange nisjeblader er i den situasjonen at de ikke tjener penger. De eksisterer fordi deres utgivere og lesere likevel verdsetter det de representerer. Et sted der det er både riktig og lov å vise mot.