Fortsatt vanskelig å begrunne etablering av kompetansesentre i Oslo og Bergen utfra omfordelingshensyn

Takk for kommentar til vårt innlegg i dette nummeret av Den norske tannlegeforenings Tidende: Kompetansesentrenes forsvarsskrift - en korreksjon til realitetsorienteringen. Motforestillinger er alltid bra, og vil kunne bidra til å opplyse saken.

Hovedfokuset i Marstranders innlegg er på vår fremstilling av de fylkesvise forskjeller i spesialistdekning og bruk av trygdemidler. Det er viktig å understreke at vårt syn på etablering av kompetansesentrene bare delvis er begrunnet utfra disse forskjellene. Vårt syn er i mye større grad forankret i de langsiktige konsekvenser etableringen av kompetansesentrene vil ha for kvaliteten i grunnutdanningen, spesialistutdanningen og forskningen. Dette er de sentrale elementene i vårt kommentarinnlegg.

Det er likevel grunn til å gi noen utfyllende synspunkter på innlegget til Marstrander. Spesielt siden han tillegger oss meninger det ikke er dekning for.

Vi har ikke påstått at forskjellen i spesialistdekning mellom fylker er små. Tvert om, vi skriver: «Det er først og fremst to fylker som peker seg ut med høy spesialistdekning: Oslo og Hordaland (4). Begge fylkene har en spesialistdekning som er nesten dobbelt så høy som gjennomsnittet». Vi har gitt kildereferanse til Statistisk sentralbyrå. Vårt utsagn er videre underbygget med tall for den spesielt høye spesialistdekningen i en av Oslos mest sentrale bydeler, nemlig Majorstua. Vi har talt opp antallet spesialister utfra adresseregister, og er kommet til 42 spesialister.

For å nyansere helhetsbildet litt refererer vi til en publisert studie av tilgjengeligheten til kjeveortopedisk behandling i Norge (1). Vi beskriver også her at det fins geografiske forskjeller i tilgjengeligheten til denne type spesialisttjenester. Men for denne spesialiteten viser resultatene at det «ikke er vesentlig forskjell», slik vi også skriver i vårt kommentarinnlegg.

Vi fastholder at fylkesforskjellene i forbruk av trygdemidler er små. Marstrander unnlater å omtale Figur 2 i vårt innlegg - vi mener at den underbygger vårt syn. Dette er også i samsvar med materiale utarbeidet på oppdrag av Helsedirektoratet (2). Marstrander unnlater videre å nevne at vi i vår kommentar til Figur 1 peker på at to fylker (Rogaland og Hordaland) skiller seg klart ut med en vesentlig høyere andel som mottar stønad enn hva befolkningsandelen tilsier. Vi unnlater altså ikke å kommentere disse forskjellene, slik Marstrander påstår. For syv av fylkene (Akershus, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag) er det ubetydelige forskjeller. For de andre fylkene er det små forskjeller. Vi har aldri påstått at det ikke fins forskjeller.

Viktigst, det er vanskelig å se noe klart mønster i de forskjellene som fins. Det er derfor vanskelig å bruke disse forskjellene som begrunnelse for en alternativ omfordelingspolitikk, som for eksempel å etablere kompetansesentre i Bergen og Oslo. Våre tall gir ikke grunnlag for å hevde at det er underdekning av trygdeytelser i landets to største byer, i hvert fall ikke i forhold til flere andre fylker. Dette understrekes ytterligere av den høye spesialistdekningen i disse byene (3).

Vi presenterer de rene tallene, uten videre statistisk analyse. Marstrander forsøker seg på statistiske beregninger. Etter vårt syn kan man stille spørsmål ved hans bruk av statistikk. Men selv hans fremstilling viser ikke underdekning av spesialister og trygdeytelser i Oslo og Bergen, noe som kunne ha vært et argument for etableringen av sentrene i disse byene. Beregningene hans gir heller ikke svar på hvordan etablering av kompetansesentre i Oslo og Bergen skal redusere de fylkesvise forskjellene han beskriver.

Premisset for Marstranders beregninger er at etterspørselen etter trygdeytelser er optimal og riktig i de to fylkene som har høyest etterspørsel etter slike ytelser (trolig Rogaland og Hordaland i hans beregninger). I dette ligger det at alle de andre 17 fylker har et underforbruk. En naturlig konsekvens er da at tannhelsepolitikken bør utformes slik at tannlegene og spesialistene i disse 17 fylker stimuleres til å tilby mer behandling for trygdens regning. Kanskje Marstrander har rett, men om så er tilfelle, kan dette gjøres også uten kompetansesentrene. Det fins nok av både allmenntannleger og spesialister i dagens marked, spesielt i Oslo og Bergen, som har kapasitet til å behandle flere pasienter for trygdens regning (4). Det er bare for de sentrale helsemyndighetene å be dem å sette i gang.

Vår grunnforståelse av dagens tannhelsemarked er forskjellig fra Marstranders (4). Vi mener at det i all hovedsak er tilstrekkelig med både allmenntannleger og spesialister i Oslo og Bergen, og at det derfor ikke er behov for å øke tilbudet av spesialisttjenester i disse to byene. Et slikt syn er vi heller ikke alene om (5 - 8). Dette hevdet jeg også på spesialistseminaret på Fornebu i januar i år, med utgangspunkt i de samme tallene som er presentert i vårt innlegg. For ordens skyld, påstanden om at «det er vesentlige forskjeller fra det diagrammet Grytten presenterte under spesialistseminaret i januar med de samme datakildene, så sannheten forandrer seg visst kontinuerlig» er ikke riktig. Under presentasjonen på Fornebu var imidlertid tallmaterialet for fylkene Oslo og Akershus slått sammen.

Marstrander hevder at det er lite kunnskap om tannhelsen i voksenbefolkningen i Norge. Vi minner om at slike data har vært innsamlet regelmessig ved Det odontologiske fakultetet i Oslo over de siste 30 årene - lenge før kompetansesentrene ble etablert; jfr. Dorthe Holst sine Trøndelagsstudier. Utfra et slikt perspektiv fremstår ikke datainnsamlingen ved Kompetansesenteret i Tromsø som så innovativ som Marstrander gir inntrykk av. I vårt kommentarinnlegg viser vi at det innenfor en femårsperiode ble publisert 178 fagartikler innenfor samfunnsodontologi/epidemiologi fra Det odontologiske fakultetet i Oslo. I flere av disse artiklene ble tannhelsen blant voksenbefolkningen beskrevet.