Materiale og metode

Denne studien er en prosjektoppgave for to studenter for det integrerte masterstudiet i odontologi. Alle henvisninger til spesialisttjenesten ved Seksjon for pedodonti fra og med januar 2006 til og med juni 2013 for aldersgruppen 0 - 18 år inngikk i studien. Det ble ikke registrert navn eller fødselsnummer og ikke foretatt tilkopling til datanettverk. Undersøkelsen ble derfor ikke vurdert som meldepliktig til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Bare fullstendige henvisninger ble inkludert. Eksklusjonskriteriene var: mangelfull henvisning (eksempelvis mangel på informasjon om hva det var henvist for), henvisning fra studentklinikken ved IKO, henvisninger under flytteperioden til nytt odontologibygg (juni - september 2012), henvisninger av pasienter som ville blitt 19 år samme år, og henvisninger datert før 2006. Av totalt 333 henvisninger, ble 76 ikke inkludert.

Følgende opplysninger ble registrert fra henvisningene: Pasientens alder, kjønn, hjemfylke og kommune, om henviser (helsepersonell generelt) var tilknyttet offentlig eller privat praksis, henvisende helsepersonells yrke, henvisningsårsak, og om pasienten var henvist bare for utredning eller både utredning og behandling. De som ønsket utredning og behandlingsplan ble plassert i kategorien «utredning». I løpet av perioden kunne ingen pasient ha mer enn en henvisning.

Resultater

I tidsrommet fra januar 2006 til og med juni 2013 (7,5 år) mottok Seksjon for pedodonti 257 henvisninger som tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Som det fremgår av Tabell 1, økte henvisningsantallet mot slutten av perioden slik at antallet henvisninger var høyere første halvår 2013 enn hele 2011. Ved hjelp av opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå om folkemengde, ble henvisningsprosenten i 2012 fra Hordaland fylke (n=40 henvisninger) beregnet til å være 0,03 % av populasjonen (0 - 18 år) (8).

Åtti prosent av alle henvisningene kom fra Hordaland fylke, mens nabofylkene Sogn og Fjordane samt Rogaland fulgte som nummer to og tre (10,1 % og 6,6 %). Figur 1 viser at antallet henvisninger ble færre jo mer avstanden til henvisningsinstansen økte. Antallet henvisninger i 2013 i forhold til kommunepopulasjonen for gruppe 0 - 18 år varierte imidlertid fra kommune til kommune i fylket, fra 0,6 % (4/648) i den kommunen som henviste flest, til ingen henvisninger (8).

Jevnt over var det flere jenter enn gutter som ble henvist (53,6 % vs. 46,4 %), men i aldersgruppen 5 - 7 år, var det flest gutter. Som Figur 2 viser, var antallet henvisninger høyest blant 7 - 9 åringer. De fleste henvisningene (84,0 %) kom fra tannleger ansatt i det offentlige, kun noen få fra private tannleger. Omtrent hver syvende henvisning kom fra lege (13,2 %). Legene henviste flere pasienter enn tannpleierne (n=34 vs. n=25). Når det gjelder henvisende leger og logopeder samlet, så ba 81 % kun om utredning av pasienten (80,5 %, 29/36).

Førti pasienter ble henvist av flere årsaker, og to henvisninger hadde fire henvisningsgrunner. Figur 3 viser de henvisningene med én henvisningsårsak (n=217). I figuren fremgår det at den hyppigste årsaken til henvisning var mineraliseringsforstyrrelse (30,9 %), med en topp i aldersgruppen 7 - 9 år. Traumer utgjorde 12,4 % med flest henvisninger i aldersgruppen 10 - 12 år. Karies som henvisningsgrunn var hyppigst i aldersgruppen 0 - 4 år. Henvisninger fra leger gjaldt oftest pasienter med generelle sykdommer eller syndromer. To henvisninger fra logoped angikk pasienter som hadde Downs syndrom og oralmotorisk problem.

Diskusjon

Denne undersøkelsen som oppsummerer henvisninger til pedodonti i et gitt tidsrom, er den første undersøkelse med søkelys på bruk av spesialisttjenesten i pedodonti på Vestlandet. En lignende undersøkelse har blitt foretatt ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord - Norge (TkNN) (9). Hovedfunnet fra studien foretatt i Bergen er det lave henvisningsantallet til Seksjon for pedodonti. Fra Hordaland fylke ble bare 0,03 % av barn og unge i 2012 henvist. Basert på innhentede henvisningstall til pedodonti fra Tromsø og Sverige (9, 10), kunne man forvente rundt 1 %. Det kan derfor spekuleres om barn med behov for særlig omfattende og komplisert terapi, får et fullverdig og optimalt behandlingstilbud og om behandlende allmenntannlege har instanser å henvende seg til for råd og veiledning. Studien dokumenterer dermed klart at pedodontiens stilling i landsdelen trenger et løft.

Foruten Hordaland bidro de andre Vestlandsfylkene nesten ikke med henvisninger. Det syntes altså å være en større terskel for å henvise når den geografiske avstanden øker. Den samme tendensen ble også påpekt av Edblad og Crossner i studien fra TkNN (9). Antall henvisninger varierte med alder, men i forhold til tallene fra Tromsø, lå hovedvekten av henvisningene i litt yngre aldersgrupper enn henvisningene derfra (7 - 12 år vs. 10 - 15 år). Også som studien fra Tromsø viste (9), var det flest henvisninger forbundet med tannutviklingsforstyrrelser. Mineraliseringsforstyrrelser i 7 - 9 -årsalder var den henvisningsårsaken som dominerte, noe som kan forklares ved at dette er erupsjonstid for det unge permanente tannsettet. Henvisningene kan skyldes usikkerhet rundt selve diagnostikken og eventuelt om mineraliseringsforstyrrelsen er stønadsberettiget eller ikke (11). En svensk spørreundersøkelse i regi av Svenska Pedodontiföreningen (10) fant derimot at den mest vanlige henvisningsårsak var behandlingsproblemer på grunn av vegring og angst (37 %) og høy kariesaktivitet (14 %). Disse henvisningsårsakene bidro i liten grad til antallet henvisninger, verken i Vestlandsundersøkelsen eller i undersøkelsen foretatt i Tromsø. Dette kan være en indikasjon på at offentlige tannleger selv har utviklet kompetanse på disse områdene. For eksempel, har Tannhelsetenesta i Hordaland etablert tannhelseteam rettet mot behandling av angst/fobi for tannbehandling, og etaten har åtte klinikker som kan tilby lystgassbehandling (12).

I dag utgjør andelen barn og unge med kroniske sykdommer, medisinske tilstander og funksjonsbesvær ca. 10 % av barne- og ungdomspopulasjonen (13). At bare 15 barn med syndromer ble henvist kan delvis skyldes at Tannhelsetenesta i Hordaland har et team som tar seg av pasienter med sjeldne medisinske tilstander (12). Det kan også være at barn og ungdommer har blitt henvist til andre institusjoner, som f.eks. TAKO - senteret (Kompetanse-senter for oral helse ved sjeldne medisinske tilstander). Likevel er det grunn til å tro at ikke alle barn som tilhører denne gruppen, har en spesialist i pedodonti i behandlingsteamet rundt seg. I Sverige derimot, har man egne «vårdprogram» (for eksempel for barn Down syndrom) der odontologi er inkludert slik at munnhelsen skal sikres som ledd i et helhetlig behandlingsløp. Det er enighet i litteraturen om at pasienter med komplekse behandlingsbehov bør ha en spesialist i pedodonti som inngår i det øvrige behandlingsteamet rundt pasienten (14).

Som denne undersøkelsen klart får fram, så er det på Vestlandet ingen tradisjon for å henvise til spesialisttjenesten i pedodonti ved IKO. Med hensyn til kompetanseutvikling innen spesialisttjenesten, er få henvisninger ugunstig. Det kan være mange grunner til at situasjonen er slik, som få godkjente pedodontister på Seksjon for pedodonti i det tidsrommet studien fant sted. I den gitte perioden ble heller ikke tilbud om spesialisttjeneste i pedodonti markedsført, verken på distriktsmøter for offentlige tannleger eller i form av utsendte rundskriv eller informasjonsskriv. Det kan ha medført at spesialisttilbudet ikke har vært tilstrekkelig kjent og til en oppfatning at det ikke nyttet å henvise til pedodontist fordi det ikke var noen å henvise til. I følge en utredning fra Helsedirektoratet i 2011, «Desentralisert spesialistutdanning av tannleger (15), har ingen annen spesialitet i Norge så få yrkesaktive spesialister. En kartlegging utført av Den norske tannlegeforening i 2007, viste at av 24 yrkesaktive, var kun én var født etter 1955. Selv om bildet har endret seg noe etter den tid, er fortsatt gjennomsnittsalderen blant pedodontistene høy og profesjonen geografisk skjevfordelt.

En annen årsak til få henvisninger kan være at i offentlig virksomhet eksisterer egne tannhelseteam med erfaring som mener at de innehar tilstrekkelig kompetanse til å ta seg av alle barn og unge med munnhelseutfordringer. Store avstander for pasienten eller manglende henvisningsrutiner kan være andre årsaker. Det kan også være økonomiske grunner til at henvisningsprosenten til spesialisttjenesten var så lav, eller det kan skyldes at barns munnhelse ikke blir prioritert som viktig nok. I Hordaland fylke var ordningen i denne perioden som studien omfattet, at den henvisende klinikk skulle dekke kostnadene i forbindelse med spesialistbehandlingen. Bonusordninger for ansatte har heller ikke alltid fungert som incitament for pedodontien, heller tvert imot.

De kartlegginger tidligere nevnt som er blitt gjort i Tromsø og Sverige, har vist at henvisningsantallet i perioder undersøkt, økte underveis. I Sverige under perioden 1983 - 2003, økte henvisningsantallet med 28 %, og studien viste at mange barn og unge trengte en kontinuerlig behandling. Også andelen barn og unge henviste med allmennmedisinske sykdommer og/eller funksjonshindringer økte. Konklusjonen var at selv om det i 2001 fantes 170 godkjente spesialister i pedodonti i Sverige (16) og 34 spesialistklinikker, var det et fortsatt behov for flere pedodontister (10). Selv om befolkningsantallet er høyere i Sverige enn i Norge, gir denne undersøkelsen en forståelse av at spesialiteten pedodonti har en mye sterkere posisjon i Sverige enn i Norge. Det er på sin plass å minne om at for omtrent hundre år siden hadde pedodontien i Norge en ledende posisjon i Europa (17).

Konklusjon

Pedodontien på Vestlandet trenger et løft.