Tellekantsystemet under lupen

Jeg har akkurat vært i et møte i Norsk tidsskriftforening om publiseringsindikatoren, (u)populært kalt tellekantsystemet, som ble innført i 2006. Nå skal ordningen evalueres.

Tidende publiserer nyheter, reportasjer og debatt, og først og fremst fagstoff - i form av blant annet fagfellevurderte vitenskapelige artikler. Det har vi til felles med mange av de andre drøyt 80 medlemmene i Tidsskriftforeningen. Fagfellevurdering er en forutsetning for å bli kategorisert i norsk vitenskapsindeks, Cristin. Der deles de vitenskapelige tidsskriftene inn i nivå 1 og nivå 2. Nivå 2 er det høyeste nivået, og består av inntil 20 prosent av tidsskriftene som regnes som internasjonalt ledende i det enkelte fag. Tidende er indeksert som et nivå 1-tidsskrift. Det skal mye til for et norskspråklig tidsskrift innen de store fagfeltene å komme opp på nivå 2.

Om et tidsskrift er på nivå 1 eller 2 sier ellers ikke mye om kvaliteten på tidsskriftene. Mange gode tidsskrifter er på nivå 1, mens det finnes en god del ikke så gode tidsskrifter på nivå 2 - som følge av at noen fagfelt ikke har så mange tidsskrifter.

I tellekantsystemet er det slik at publisering gir poeng, som igjen utløser forskningsbevilgning. En artikkel publisert i et nivå 2-tidsskrift gir tre ganger flere poeng enn en artikkel publisert i et nivå 1-tidsskrift, og følgelig en tre ganger større bevilgning til instituttet hvor forfatteren er ansatt.

Det ligger som regel mye arbeid bak vitenskapelige artikler. Både forskningsarbeidet de bygger på og selve skrivingen av artiklene er tidkrevende. Det kan ta lang tid å få en artikkel publisert. Ofte gjennomgår artiklene flere runder med kommentarer fra fagfeller og etterfølgende omarbeidelser. Denne innsatsen fra forfattere, og fagfeller for den saks skyld, fortjener anerkjennelse og uttelling. Slik uttelling får en altså, etter dagens ordning, i mye større grad når en publiserer i et nivå 2-tidsskrift. Ordningen er sågar etablert med et ønske om at forfattere i størst mulig grad skal publisere i nivå 2-tidsskrifter.

Ordningen er blitt mye kritisert for at den inspirerer til strategisk tenkning og tilpasninger som ikke fører til mer eller bedre forskning. Kritikken har videre blant annet gått ut på at systemet i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet, at systemet ikke tar hensyn til forskjellige fag og fagtradisjoners ulike publiseringsmønstre, at systemet ikke premierer forskningsformidling i ikke-vitenskapelige kanaler, og det er pekt på faren for at systemet blir brukt som kvalitetsmål på individnivå.

Som ansvarlig redaktør for Tidende er jeg veldig glad for at det finnes forfattere som skriver gode originalartikler på norsk med tanke på publisering i Tidende. Vi vet at våre lesere ikke leser så mye annet fagstoff enn det de får hos oss, og at vi således er en viktig kanal for etterutdanning av norske tannleger. I Tidende er vi også opptatt av verdien av å opprettholde et levende norsk odontologisk fagspråk.

Evalueringen av publiseringsindikatoren skal blant annet se på virkningene av ordningen. En av tingene de skal se på i den sammenheng er nettopp hvilken virkning tellekantsystemet har hatt på norsk som publiseringsspråk.

Jeg kommer til å lese hele evalueringsrapporten, og kanskje særlig det om virkningene for norsk som publiseringsspråk, med stor interesse når den kommer. Planen er at den skal presenteres i januar neste år.

Hele evalueringsmandatet, for dere som er interessert, gjengis på side 571 - 572 i denne utgaven av Tidende.

Ellen Beate Dyvi