Prinsippet

Målet ved kariesinfiltrasjonen er å tette porøsitetene i emaljekaries med lysherdende plastmateriale (såkalte infiltranter) for å blokkere diffusjonsveiene for kariogene syrer og slik bremse eller i beste fall stoppe kariesprosessen. Det relativ sterkt mineraliserte overflatelaget i emalje hindrer penetrasjonen av plastmateriale inn i lesjonen (5). Derfor må det først eroderes målrettet med en saltsyre-gel (ca. 30 - 40 mikrometer). Man trenger en forholdsvis sterkere syre (saltsyre 15 %, ca. 2 min) til etsing. Det er ikke mulig å oppnå tilstrekkelig etsing med fosforsyregel, selv ikke etter lang påvirkningstid (6). Etter etsing og intens tørking kan infiltranten, ved kapillærkrefter, penetrere dypt inn i den kariøse lesjonen på få minutter (7, 8).

Selve infiltranten er et plastmateriale med modifisert monomersammensetning som gjør at det flyter godt og kan penetrere inn i den porøse kariesstrukturen - noe som ordinære adhesiver eller fissurforseglingsmaterialer ikke kan. Etter herding forsegler plastmaterialet overflaten (9, 10). I motsetning til fissurforsegling etablerer kariesinfiltrasjonen den beskyttende diffusjonsbarrieren inne i lesjonen, ikke kun på lesjonsoverflaten.

Anvendelse på approksimalflater

Indikasjonsområdet for kariesinfiltrasjon ved approksimale lesjoner omfatter ikke-kaviterte, aktive lesjoner, som er røntgenologisk utvidet til fra indre emaljehalvdelen (E2) til maksimal ytre dentintredjedelen (D1). For tiden finnes det kun ett produkt til kariesinfiltrasjon på dentalmarkedet (Icon®, DMG, Hamburg). Dette inneholder en saltsyreetsegel, etanol for å tørke lesjonen, en infiltrant og spesielle kiler og applikatorer til bruk i approksimalrommet. Fremgangsmåten ved klinisk bruk av kariesinfiltrasjon er vist trinn for trinn i figur 1. Som ved non-invasive tiltak må lesjonen overvåkes ved regelmessig radiologisk undersøkelse. For å dokumentere den infiltrerte lesjonen (som kan fortsatt være radiologisk synlig) for pasienten og etterbehandlende tannleger og med dette unngå overbehandling, bør man gi et lite hefte til pasienten med tilsvarende informasjoner.

Den kliniske effektiviteten av approksimal kariesinfiltrasjon er undersøkt i noen kliniske studier. I en studie på unge voksne med middels kariesrisiko viste kun 4 % av de infiltrerte lesjonene en røntgenologisk progresjon i undersøkelsesperioden på 3 år, mens i kontrollgruppen som hadde blitt behandlet med non-invasiv standardterapi (munnhygieneinstruksjon, lokal fluoridbehandling, ernæringsveiledning) ble 46 % av lesjonene større (11). I en studie på melketenner i en populasjon med høy kariesrisiko var den radiologiske progresjonsraten i løpet av ett år hos infiltrerte tenner på 23 %, mens i kontrollgruppen ble 62 % av lesjonene større. Både de infiltrerte og kontroll-lesjonene ble behandlet med fluoridlakk (Duraphat®, Gaba) i starten og etter 6 måneder (12).

Anvendelse på bukkal- og labialflater

En positiv sideeffekt av kariesinfiltrasjon er at fullstendig infiltrerte lesjoner får farge og translusens omtrent som frisk emalje fordi det herdede infiltrasjonsmaterialet har en lignende lysbrytningsindeks som emalje. Derfor kan prosedyren tenkes brukt til optisk maskering av bukkale (vestibulære) lesjoner (13). Indikasjonen kan for eksempel være hvite lesjoner som følge av utilstrekkelig munnhygiene ved behandling med fast kjeveortopedisk apparatur. I en klinisk studie kunne det vises at ved infiltrasjon av bukkale lesjoner kunne det oppnås en fullstendig maskering i 61 % av tilfellene og en partiell maskering i ytterligere 33 % (14).

Begrensninger

Det foreligger ennå ikke kliniske studier om kariesprogresjon etter infiltrasjon på andre tannflater enn approksimalflater. Fissurkaries kan foreløpig ikke behandles med den foreliggende infiltranten. Rotkaries kan ikke infiltreres med denne behandlingsmåten fordi vanninnholdet i det involverte dentinet er for høyt. Ved utviklingsbetingete defekter som molar-incisiv-hypomineralisering (MIH), dental fluorose eller misfarginger etter traume som kan ligne initialkaries, virker kariesinfiltrasjon mindre godt og det foreligger hittil få vitenskapelige studier.

Takk

Takk til forfatteren av originalartikkelen og redaksjonen hos Zahnärztliche Mitteilungen og Deutsche Ärzteverlag for tillatelse til å oversette teksten og å bruke bilder. En norsk oversettelse av originalartikkelen kan fås hos Paul Geist (paul.geist@mrfylke.no).