Oral mukositt

De fleste nye kreftpasienter vil ha en risiko på mellom 20 % og 49 % for å utvikle oral mukositt (OM) en eller annen gang i løpet av behandlingen. OM defineres som en inflammasjonsliknende prosess i oral mucosa som en konsekvens av en kompleks kaskade av biologiske hendelser, der spesifikke transkripsjonsfaktorer (som for eksempel NF-kB) og inflammatoriske mediatorer (som for eksempel COX-2) synes å ha stor betydning (6, 7).

Spyttkjerteldysfunksjon/xerostomi

Spyttkjertelhypofunksjon (objektivt påvist redusert salivasekresjon) og xerostomi (subjektiv følelse av munntørrhet) er velkjente bivirkninger under og etter strålebehandling av hode-halskreft. I en systematisk litteraturgjennomgang er det rapportert en prevalens av xerostomi på 73 - 85 % fra èn måned til mer enn 2 år etter endt strålebehandling (9).

Trismus

Trismus defineres som en tonisk kontraksjon av tyggemuskler med redusert gapeevne som resultat. En prevalens av trismus på mellom 5 % og 38 % av pasienter som får stråling mot hode-halskreft er rapportert, og variasjonene skyldes sannsynligvis fravær av ensartede kriterier for definisjon av trismus. En interincisalavstand på 35mm er derfor foreslått som «cut-off»-grense for trismus (10). Strålebehandling som involverer kjeveledd, pterygoideus- og massetermuskulatur, samt stråledose over 60 Gy, fører til degenerasjon og fibrose av tyggemuskler og kjeveledd med trismus som resultat (11). Dette fører igjen til økt morbiditet med tyggeproblemer som reduserer næringsinntak, vanskeliggjør tale og munnhygiene. Redusert evne til å spise i sosiale lag øker risiko for sosial isolasjon og reduserer pasientenes livskvalitet.

Osteoradionekrose

Osteoradionekrose (ORN) er karakterisert ved et ikke tilhelet område med eksponert ben, som har persistert i minst 6 måneder hos kreftpasient behandlet med ioniserende stråling (12). ORN er assosiert med smerte og morbiditet og krever i avanserte stadier kirurgisk reseksjon og rekonstruksjon. Risiko for ORN øker med stråledose over 60 Gy, tidligere kreftreseksjon, dårlig tannstatus og tannekstraksjoner utført etter endt strålebehandling (13).

Medikamentrelatert osteonekrose

Siden 2003 har osteonekrose i kjevene (ONJ) blitt assosiert med bruk av bisfosfonater i behandlingen av kreftpasienter med skjelettmetastaser og av pasienter med osteoporose. Foreløpig baseres diagnostikk av bisfosfonatrelatert kjeveosteonekrose (BRONJ) på kliniske funn, og defineres som tilstedeværelse av nekrotisk ben i over 6 - 8 uker hos en pasient som behandles eller er behandlet med bisfosfonater, og som ikke har fått stråling mot hode-halsområdet (14). Prevalensen av ONJ hos kreftpasienter som får intravenøst administrert bisfosfonat beskrives i litteraturen å ligge mellom 3 og 12 %, og mindre enn 1 % hos osteoporosepasienter som bruker bisfosfonat per oralt. Tallene er basert på retrospektive studier og kan være biased i måten ONJ-tilfellene ble diagnostisert. Bisfosfonater ligger på overvåkingslisten til Legemiddelverket i de nordiske land, og helsepersonell oppfordres til å rapportere alle tilfeller av ONJ (www.relis.no). I den senere tid er det rapportert ONJ-tilfeller hos kreftpasienter som behandles med andre medikamenter, inkludert antiangiogene- og nyutviklede antiresorptive medikamenter (4, 15, figur 2, tabell 2). Disse preparatene studeres intensivt til bruk innen onkologi og andre applikasjoner, og økt bruk av disse kan forventes i nær fremtid.

Et av de nye antiresorptive medikamentene, denosumab (tabell 2), administreres i form av en subkutan injeksjon. Preparatet er nylig blitt godkjent til behandling av osteoporose (Prolia®, 60mg, 2 ganger i året) og i behandlingen av skjelettmetastaser hos kreftpasienter med solide tumores (Xgeva®, 120mg hver 4 uke). Tannhelsepersonell gjøres oppmerksom på at infeksjon og osteonekrose i kjeven er rapporterte bivirkninger ved denosumabbehandling, hovedsakelig hos kreftpasienter.