Post testum

En stor del av norsk tannlegevirksomhet består av privat praksis, frie priser og fri konkurranse. Her konkurrerer tannlegene om betalende kunder i et marked som ligner alle andre markeder.

Det rettes mye mer oppmerksomhet mot denne virksomheten nå enn før. Pasientene eller forbrukerne er etter hvert blitt svært bevisste, mange av dem. De vet også veldig godt at de betaler for en helsetjeneste som mange mener burde vært offentlig finansiert, inkludert ganske mange politikere. Sistnevnte særlig når det nærmer seg valg.

Foreløpig er det imidlertid ikke slik, og det er ikke mye som tyder på at offentlig finansiering av all tannbehandling er rett rundt hjørnet. Så den legger vi bort, nok en gang - og markedskreftene rår.

Folk flest er i økende grad opptatt av å få riktig behandling til riktig pris. De vil vite hvem de kan stole på, hvem som gjør en god jobb til riktig pris, og hvem de skal styre unna.

Det er ikke annet å vente enn at Forbrukerrådet kommer, med mediene på slep, for å sjekke forholdene på vegne av forbrukerne.

For et års tid siden skrev jeg på lederplass her i Tidende: «Tannlegen kan ikke kjøre småveier lenger. Han må ta motorveien, og hun kommer til å synes bedre. Man trenger ikke synge Highway to hell, for det. Samfunnet får riktignok bedre oversikt over hva tannlegene driver med. Det blir kanskje litt hyppigere fartskontroll, og det kan kanskje dukke opp en bomstasjon eller to. Litt irriterende muligens. Men det er ikke noe farlig, og man har lite å frykte, tror jeg, hvis alt ellers er i orden med kjøretøy og sjåfør.» Akkurat nå vedgår jeg villig vekk at jeg er ganske fornøyd med å kunne konstatere at dette kanskje ikke var så dumt sagt. Ut over det er jeg ikke så opptatt av å ha rett. Det er mye viktigere å gjøre rett. Det tror jeg de fleste tannleger mener også.

Men, som tidligere helseminister, og tannlege, Leif Arne Heløe skal ha sagt: Det krever høy moral for å selge strikk i meter. Det skal med andre ord, og fritt oversatt, høy moral til for å selge tannlegetjenester til pasienter som ikke har forutsetning for å vite hva de trenger.

En pasient kan alltids gå til en annen tannlege og få en alternativ vurdering, men kommer de så mye lenger med det? For hvem av de to skal de stole på? Dette er spørsmålene som stilles i kjølvannet av Forbrukerrådets undersøkelse.

Og det er ikke til å stikke under en stol at det er oppsiktsvekkende store variasjoner i det de 20 tannlegene foreslår overfor de fire pasientene som var med i Forbrukerrådets test. Så oppsiktsvekkende er det at Aftenposten lager førstesidestoff av det, samme dag som NRK vier hele Forbrukerinspektørene til temaet. Avisene følger opp i flere dager etterpå. Dette blir ikke glemt med det første.

Hva forbrukerne sitter igjen med når det er gått litt tid vet vi ikke. Noen husker, noen glemmer. Og noen handler, som følge av det de har fått vite.

Tannlegene, og særlig de som ble testet, vil huske dette lenge. Konsekvensene blir muligens store for noen av dem. Kanskje særlig, i hvert fall på kort sikt, for dem som kom dårlig ut av testen.

Uten å ville undervurdere noen er jeg redd det ikke er mange forbrukere som får med seg de tannlegefaglige argumentene i debatten etter at testen ble offentliggjort. Selv om de er aldri så gode og selv om fagfolket har aldri så rett. For forbrukerne holder testen mål, tror jeg. Og folk vil huske at den ene tannlegen ikke er lik den andre, at prisforskjellene er store og at behandlingsforslagene varierer mye.

Samtidig er jeg sikker på at de som har en fast tannlege de er fornøyd med fortsatt stoler nærmest blindt på denne. Enten han eller hun fortjener det eller ikke.