Materiale og metode

Høsten 2008 ble spørreskjema sendt via e-post til privatpraktiserende allmenntannleger og kjeveortopeder. Svarfristen var 13 dager, og det ble ikke purret.

Den norske tannlegeforening hadde per 1.11. 2008 registrert 2919 privatpraktiserende allmenntannleger, hvor av 2492 hadde oppgitt e-postadresse. Totalt var 263 tannleger registrert som godkjente spesialister i kjeveortopedi, hvor av 187 var oppført med e-postadresse. Blant medlemmer med e-postadresse ble det elektronisk trukket et tilfeldig utvalg på 500 privatpraktiserende allmenntannleger, og alle kjeveortopeder med e-postadresse (n=187) ble inkludert i undersøkelsen. På grunn av feil i e-postadresser kom 57 spørreskjema i retur fra allmenntannleger og 56 spørreskjema fra kjeveortopeder. I tillegg ble det gitt tilbakemelding fra 22 allmenntannleger og 20 kjeveortopeder som ikke var i målgruppen på grunn av pensjonering, dødsfall eller at de ikke hadde praksis. Det endelige utvalget bestod av 421 allmenntannleger og 111 kjeveortopeder, av disse svarte 149 (35 %) av allmenntannlegene og 82 (74 %) av kjeveortopedene.

Spørreskjemaene inneholdt 14 spørsmål med prekodede svaralternativ angående demografiske forhold, omfang av samarbeid mellom allmenntannlege og kjeveortoped, og faktorer som kan påvirke samarbeidet mellom yrkesgruppene. Deltakerne ble instruert om å svare basert på en skjønnsmessig vurdering.

Demografiske forhold; alder, kjønn og hvilken helseregion deltagerne arbeidet i, ble registrert. Alder ble kategorisert som yngre enn 35 år, 35 til 55 år og eldre enn 55 år.

Omfanget av samarbeid mellom tannlege og kjeveortoped om voksne pasienter ble kartlagt ved spørsmål om antall henvisninger, om kjeveortopedene hadde informert om mulighetene for henvisning, om allmenntannlegene hadde mottatt slik informasjon og om det hadde vært kontakt mellom yrkesgruppene angående behandling av voksne.

Faktorer som kan ha innvirkning på samarbeid mellom yrkesgruppene om voksne pasienter ble kartlagt ved spørsmål om årsaker til at allmenntannlegen ikke henviste voksne og årsaker til at kjeveortopedene ikke behandlet voksne pasienter.

Skjemaet inneholdt spørsmål om allmenntannleges og kjeveortopeds ønske om samarbeid, om yrkesgruppenes vurdering av kjeveortopedisk dekning i området og om kjeveortopeds og allmenntannleges deltakelse på kurs i voksen kjeveortopedi de to siste årene. Allmenntannlegene ble spurt om de utførte kjeveortopedisk behandling, og kjeveortopedene ble spurt om de kjente til at tannleger utførte kjeveortopedisk behandling på egen hånd.

Allmenntannleger og kjeveortopeder ble spurt om årsaker til henvisning av voksne pasienter, og indikasjon for kjeveortopedisk behandling ble registrert som estetisk, psykososial eller funksjonell/profylaktisk.

Data ble analysert ved hjelp av statistikkprogrammet SPSS (versjon 16.0). Det ble beregnet gjennomsnitt og standardavvik (sd). Forskjeller ble testet ved bruk av kji-kvadrat. Forskjeller ble betegnet som statistisk signifikante når p-verdien var lik eller mindre enn 0,05.

Prosjektet er godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjeneste. Undersøkelsen fikk økonomisk støtte fra Norsk kjeveortopedisk forening.

Resultat

Tabell 1 viser alder, kjønn og geografisk lokalisering av kjeveortopeder og allmenntannleger som deltok i undersøkelsen.

Diskusjon

Hovedfunnet i spørreundersøkelsen var at samarbeid mellom allmenntannlege og kjeveortoped om voksne pasienter hadde lite omfang. Circa 60 % av pasientene ble henvist på grunn av malokklusjon og resten i forbindelse med rehabilitering av bittet.

I denne studien ble det ikke gjennomført purring, og svarfristen var kort. Svarprosenten blant de privatpraktiserende tannlegene var lav, noe som er vanlig i studier som gjennomføres i privatpraksis. Studien ble gjennomført ved bruk av e-post, noe som er relativt nytt i vitenskaplige undersøkelser i Norge, og usikkerhet knyttet til å oppgi informasjon via internett kan ha påvirket svarprosenten. Deltakerne i studien er representative for allmenntannleger og kjeveortopeder i Norge når det gjelder alder, kjønn og geografisk fordeling. Det er imidlertid sannsynlig at de som valgte å svare, er de som er mer interessert i temaet kjeveortopedi hos voksne pasienter enn andre tannleger. Det er derfor mulig at studien overestimerer omfanget av og ønsket om samarbeid mellom yrkesgruppene.

Kjeveortopedene oppgav i denne undersøkelsen at de i gjennomsnitt behandlet 15 voksne pasienter per år. Dersom et årsverk regnes som 161 ferdigbehandlete pasienter (11) tilsvarer dette ca. 9 % av alle pasientene som får kjeveortopedisk behandling. To tredeler rapporterte at de ofte hadde kontakt med allmenntannlege og ønsket mer samarbeid om voksne pasienter.

Det er lite tilgjengelig informasjon om omfanget av kjeveortopedisk behandling av voksne i Norge. Funnene i denne studien er i tråd med resultatene av tidligere kartlegginger som oppgir at andelen voksne pasienter hos kjeveortoped varierer mellom 2 % og 7 % (11, 12). Registrering på Klinikk for kjeveortopedi ved Universitetet i Oslo de siste 10 årene viser at 7 % av behandlete pasienter er voksne (13).

I denne undersøkelse oppgav 3 % av allmenntannlegene at de arbeidet med fast apparatur og 5 % at de arbeidet med avtakbar apparatur. Tidligere er det rapportert at kjeveortopedisk behandling knapt utføres av allmenntannleger i Norge (14). Omfanget av kjeveortopedisk behandling i privat praksis som ble rapportert i denne undersøkelsen, var lite og er muligens overestimert dersom det antas at allmenntannlegene som svarte på undersøkelsen, er mer enn gjennomsnittlig interessert i kjeveortopedi. Likevel viste resultatene at kjeveortopedisk behandling både med fast og avtakbar apparatur foregår i allmennpraksis i Norge. Imidlertid vil det lille omfanget (2 %) i liten grad påvirke det totale omfanget av samarbeid mellom kjeveortopeder og allmenntannleger i Norge.

Denne studien viste at hovedårsaken til manglende samarbeid var at voksne pasienter ikke hadde behov for kjeveortopedisk behandling. Nærmere 50 % av allmenntannlegene rapporterte at de ikke hadde voksne pasienter med kjeveortopedisk behandlingsbehov. Stenvik og medarbeidere fant blant 35-åriger bosatt i Oslo at 19 % av de som ikke tidligere hadde hatt kjeveortopedisk behandling og 3 % av de som tidligere hadde hatt kjeveortopedisk behandling, hadde behov eller ønske om ytterligere kjeveortopedisk behandling (7). Det lave behovet er som forventet i en populasjon der det kjeveortopediske behandlingstilbudet til barn og unge er godt utbygd og en stor del av barn og ungdom får kjeveortopedisk behandling (4–6). Norske data indikerer lavt behandlingsbehov på grunn av malokklusjoner hos voksne (7), lavere enn undersøkelser i USA og Nederland (9, 10), og dette bidrar til å forklare at mange allmenntannleger ikke samarbeider med kjeveortopeder om voksne pasienter i Norge.

Både kjeveortopeder og allmenntannleger rapporterte i denne studien at omkring 40 % av pasientene ble henvist i forbindelse med rehabilitering av bitt. Endringer i regelverk og takster for stønad til tannbehandling som ble endret med virkning fra 1.1. 2009, inkluderte støtte til kjeveortopedisk behandling, både alene og som ledd i mer omfattende tverrfaglig behandling av agenesier og i forbindelse med tap av tenner på grunn av periodontitt (15). Denne studien ble gjennomført kort tid før regelverket trådde i kraft og gir en indikasjon på omfanget av samarbeid før økt refusjon av utgifter var innført. Dette vil kunne påvirke samarbeid mellom allmenntannlege og kjeveortoped i Norge i tiden fremover.

Takk

En stor takk til professor Arild Stenvik, Klinikk for kjeveortopedi for gode råd underveis og spesialist i kjeveortopedi Espen Færøvig for utlån av foto. Takk til Norsk kjeveortopedisk forening for økonomisk støttete. Takk til IT-avdelingen ved Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo for praktisk assistanse i forbindelse med elektroniske spørreskjema.