Materiale og metode

I en epidemiologisk kartlegging av forekomst av malokklusjoner og behandlingsbehov ble 2349 av totalt 2546 åtteåringer i Hedmark fylke undersøkt i 1950 (1, 2). Registreringene, som besto av 81 morfologiske og kliniske variabler i tillegg til fire intraorale fotos av hvert barn, ble benyttet i denne oppfølgingsundersøkelsen i 2007. Et utvalg på 183 personer ble invitert til en klinisk undersøkelse og intervju. De var fordelt på fire undergrupper med ulike bitt og tannstillinger, 40 – 50 individer i hver gruppe. Av disse sa 69 seg villig til å delta, og de var fordelt på grupper som ved åtteårs alder hadde henholdsvis normalokklusjon, dypt bitt, kryssbitt/underbitt og uregelmessig fortannsstilling (se Tekstrammer).

Femti av respondentene foretrakk å bli undersøkt og intervjuet i eget hjem, mens 19 møtte på tannklinikker stilt til rådighet av Den offentlige tannhelsetjenesten i Hedmark. Det ble tatt fotos tilsvarende bildene fra 1950, og den kliniske undersøkelsen omfattet registrering av antall tenner, protetiske arbeider, funksjonelle forhold og munnhygiene. I et strukturert intervju som varte fra en halv til en time (REB og medarbeider), ble oppfatninger, erfaringer og holdninger til eget tannsett i barne- og ungdomsårene og i voksen alder belyst. Holdning til betydningen av tenner og tannstilling i sin alminnelighet ble også tatt opp. Undersøkelsen er godkjent av Regional komite for medisinsk forskningsetikk Sør-Norge (S-06208) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (14858).

Resultater

Av de 69 personene som deltok i undersøkelsen, hadde 14 hatt kjeveortopedisk behandling. Seks av de 14 hadde fått tidlig interceptiv behandling med enkel apparatur for anteriort kryssbitt, stort sett med godt og stabilt resultat.

Blant dem som ikke hadde fått behandling, var okklusjonen stort sett uforandret i normalokklusjonsgruppen med ett unntak (Tekstramme 1) (Figur 1 – 3), mens dype bitt viste forverring hos noen og forbedring hos andre (Tekstramme 2) (Figur 4 – 6). Fire av de 20 individene i denne gruppen oppga at de «bet mot tannkjøttet», hvorav to i perioder hadde smerter. Posteriore kryssbitt viste ingen forbedring, og fire personer hadde utviklet mesialokklusjon og underbitt (Tekstramme 3) (Figur 7 – 9). I gruppen med uregelmessige fortenner hadde tre personer fått utført tildels omfattende protetisk arbeid (Tekstramme 4). I alle gruppene var det en klar tendens til tiltagende trangstilling, spesielt i underkjevens front. Til sammen oppga 16 personer at de hadde moderate eller alvorlige kjeveleddsproblemer, og syv av disse var i gruppen som hadde kryssbitt i barneårene.

Tabell 1 viser munnhygiene, manglende tenner, protetisk restaurerte tenner og kjeveleddsproblemer i de ulike undergruppene som ble undersøkt i 2007. De aller fleste i alle gruppene hadde utmerket eller god munnhygiene, og det gjennomsnittlige antall restaurerte tenner viste små forskjeller. Hos dem med normalokklusjon var gjennomsnittlig antall manglende tenner 1,4, som var klart mindre enn i de øvrige gruppene. Alle bortsett fra tre individer, oppga at de gikk til tannlegen en til to ganger i året.

Holdninger og erfaringer fremkommer av Tabell 2. I gruppen med normalokklusjon oppgav ingen at de hadde vært misfornøyd med tennene eller hadde ønsket behandling som barn. Ingen var blitt ertet på grunn av tennene, og alle var fornøyd med tennene som voksne. I de øvrige gruppene ble det i varierende grad rapportert misnøye, ønske om behandling og erting. På spørsmålet om den generelle betydningen av å ha regelmessige tenner svarte 20 individer at det var «svært viktig» og 38 at det var «viktig». Henholdsvis syv og tre personer svarte at det var «lite viktig» eller «ikke viktig».

Diskusjon

Tatt i betraktning det lange tidsintervallet på 57 år må 38 % deltagelse sies å være tilfredsstillende. Det kan imidlertid diskuteres om respondentene er representative for den opprinnelige populasjonen. God munnhygiene, regelmessige tannlegebesøk og godt restaurerte tannsett indikerer at den undersøkte gruppen representerer den mer tannbevisste delen av det opprinnelige utvalget. De fleste uttrykte tilfredshet med tennene sine i dag. Det har vært vist at misnøye ofte fører til at tannsettet neglisjeres, og at det er et omvendt forhold mellom tilfredshet og antall tenner til stede (3).

I denne undersøkelsen ble det lagt vekt på å foreta et omfattende intervju i trygge omgivelser for å få frem mest mulig pålitelig informasjon. Det er svært få kvalitative undersøkelser som belyser personers opplevelser av malokklusjon (4). Ved å kunne gå i dybden med oppfølgingsspørsmål, ble misforståelser oppklart, og verdifull informasjon som ikke ville blitt fanget opp ved et spørreskjema, kom frem. En mulig sammenheng mellom kryssbitt og kjeveleddsbesvær har vært mye diskutert. Det kom frem i intervjuene at det i de fleste tilfellene av kjeveleddsbesvær forelå andre mulige etiologiske faktorer som generelle leddlidelser, omfattende kroniske sykdommer eller tidligere traumer.

Det finnes svært få langtidsundersøkelser over ubehandlet malokklusjon. En dansk undersøkelse med 20 års oppfølging viste at malokklusjoner generelt var uforandret, men at dype bitt og trangstilling i underkjeven viste tendens til forverring (5). Vår undersøkelse viste også at trangstilling økte, men at utvikling av dype bitt var uforutsigbar, og at posteriore kryssbitt ofte utviklet seg til underbitt som et uttrykk for at diskrepansen mellom størrelsen på over- og underkjeven økte.

De fleste behandlinger var utført av allmenntannleger og rettet seg mot korreksjon av anteriore kryssbitt med enkel apparatur (skråplan, avtagbare plater). Dette reflekterer sannsynligvis prioritering i undervisningen av tannlegestudenter før krigen. For de fleste hadde dette vært vellykket, og berettiger at slik enkel behandling også i dag kan inngå i studentundervisningen.

Undersøkelsen etterlater et inntrykk av at de fleste som hadde malokklusjon, tildels hadde tilpasset seg situasjonen, men at uregelmessige fortenner ble betraktet som mindre akseptabelt. Undersøkelsen viste at mange av dem som var fornøyd til tross for klare avvik, mente regelmessige tenner var viktig. Dette illustrerer at det kan være stor forskjell mellom personlige standarder (hva som er bra nok for egen del) og sosiale standarder (hva som er akseptabelt hos andre) (6). Individene med normalokklusjon ga positive tilbakemeldinger på alle spørsmål knyttet til holdninger og erfaringer, mens responsene var varierende i de andre gruppene. En mer omfattende beskrivelse av variasjonene er tilgjengelig i nylig publiserte arbeider (7 – 9).

Takk

Vi vil gjerne takke følgende personer for verdifulle bidrag:

• Håkon Størmer, fotograf ved Det odontologiske fakultet, Universitet i Oslo for hans fremragende og tidkrevende arbeide med å restaurere fotografiene fra 1950

• Aud Hjellup Lønne for å assistere ved innsamling av materialet (intervjuer og fotografering) som innebar 5000 km bilkjøring

• Tannlege Reidun Stenvik for hennes samarbeid i forbindelse med fremskaffelse av dokumentasjon av bakgrunnen for undersøkelsen i 1950 og for assistanse i forbindelse med noen av intervjuene

• Professor Leiv Sandvik, statistiker, for råd i forbindelse med strukturering av intervjuene.