Munnhulekreft og prognose
Munnhulekreft er en alvorlig sykdom hvor pasienten ofte opplever at svulsten kommer tilbake (residiv), selv etter behandling. I dag finnes ikke gode nok verktøy til å identifisere pasienter hvor dagens behandling (kirurgi, ofte i kombinasjon med stråleterapi) vil mislykkes. Det er derfor et behov for å utvikle bedre verktøy for å identifisere denne gruppen. I tillegg bør disse pasientene tilbys en annen behandling. Problemet er at det i dag ikke finnes noe behandlingsalternativ.
Hovedhensikten med avhandlingen var å undersøke om enkelte molekyler av betydning for kreftinvasjon og overlevelse kunne forutsi prognosen til 53 pasienter med orale plateepitelkarsinom (OSCC) og om de var bedre prognostiske verktøy enn dem vi i dag bruker (for eksempel tumorstørrelse). Molekylene som ble valgt var aktivert ekstracellulær signal-regulert kinase 1 og 2 (p-ERK1/2), cyclooxygenase-2 (COX-2) og p75 neurotrofin reseptor (p75NTR). Forekomsten av molekylene ble undersøkt ved hjelp av immunhistokjemi, primært i den delen av svulsten som var lengst inne i pasienten (invasjonsfront).
Proteinet p75NTR var den beste prognostiske molekylære markøren. Pasienter med OSCC med mye p75NTR hadde oftere residiv enn pasienter med OSCC med mindre p75NTR. p-ERK1/2 var også en mulig prognostisk markør mens COX-2 ikke var av prognostisk verdi. Det ble også bekreftet, slik andre studier har vist, at måten kreftceller svømmer inn i pasienten på (invasjonsmønster) er viktig for prognosen. Pasienter med OSCC med kreftceller som invaderte på egenhånd/i små grupper hadde større risiko for residiv enn pasienter med kreftceller som invaderte i store klynger. Kombinasjonen av forekomst av p75NTR og invasjonsmønster viste at pasienter som både hadde mye p75NTR og kreftceller som invaderte på egenhånd/i små grupper, hadde 17 ganger større risiko for residiv enn pasienter med kombinasjonen av mindre p75NTR og kreftceller som invaderte i store klynger.
For videre studier av p75NTR ble det brukt kreftsvulster (tredimensjonal modell) dyrket i laboratoriet. Modellen hadde flere likheter med OSCC og i laboratoriesvulstene økte man kreftcellenes evne til å invadere sine omgivelser ved å tilsette CoCl2 (etterligner hypoksi, noe som kan gjøre svulster mer aggressive). Laboratoriesvulstene uttrykte p75NTR, p-ERK1/2 og COX-2 slik OSCC gjør det og svulstene som var tilsatt CoCl2 hadde økt invasjon og høyere uttrykk av p75NTR enn svulster uten tilsetning av CoCl2.
Studien konkluderer med at økt prognostisk informasjon kan skaffes ved å undersøke molekyler samt morfologiske trekk ved kreftceller i invasjonsfronten. Dette understreker invasjonsfrontens betydning. Kombinasjonen av flere prognostiske markører kan gi mer presis prognostisk informasjon enn bruken av markørene hver for seg. Studien viser også at p75NTR og invasjonsmønster er bedre prognostiske verktøy enn dem man i dag bruker i klinikken. Likheten mellom kreftmodellen og OSCC samt muligheten til å øke invasjonen i modellen, gjør at kreftmodeller på sikt kan være et nyttig hjelpemiddel for studier av OSCC bl.a. med tanke på utvikling av ny kreftbehandling.
Adresse: Tine M. Søland, Institutt for oral biologi, Pb. 1052, Blindern, 0316 Oslo. E-post: t.m.soland@odont.uio.no
Tine M. Søland disputerte den 13.06.09 med avhandlingen «A study of possible prognostic molecular markers in oral squamous cell carcinomas and their expression in an organotypic co-culture oral cancer model». Hun arbeider i dag ved Institutt for oral biologi/institutt for klinisk odontologi.