Materiale og metode

Undersøkelsen ble utført i desember 2006. Det ble utformet et enkelt registreringsskjema der tannlegene ble bedt om å oppgi sine honorarer for noen nærmere spesifiserte tjenester, noen produksjonsmål (antall konsultasjoner og antall arbeidstimer), samt deres kostnader ved praksisdriften. Opplysninger om honorarene ble innhentet for følgende tjenester: konsultasjoner, tannfargede fyllinger, rotfyllinger, ekstraksjoner, kroner, proteser, bleking, lokalanestesi og hygienetillegg. Vi rapporterer bare stykkprishonorarene siden honorering etter timepris brukes lite (4).

Den norske tannlegeforening fikk i oppdrag å utføre selve datainnsamlingen. Undersøkelsen ble i sin helhet utført ved hjelp av dataprogrammet QuestBack. Skjema ble sendt ut via e-post til alle privatpraktiserende tannleger under 70 år som hadde oppgitt e-postadresse til Tannlegeforeningens medlemsregister. Besvarelsene ble returnert elektronisk til QuestBack, uten at svarene kunne spores til den enkelte tannlege. På denne måten kunne undersøkelsen utføres anonymt. Privatpraktiserende spesialister fikk ikke registreringsskjema. Den aktuelle populasjonen av tannleger som hadde oppgitt e-postadresse, bestod av 1 426 personer. Av disse svarte 837, noe som gir en svarprosent på 59. Det ble foretatt to purringer. Tannlegeforeningen ga sin tilslutning til undersøkelsen og oppfordret sine medlemmer til å delta (9). Ut fra Tabell 1 kan vi sammenligne vårt utvalg med hele populasjonen av privatpraktiserende tannleger. Den prosentvise fordelingen av tannleger ut fra alder, kjønn og region i vårt materiale er lik tilsvarende fordeling i populasjonen. På disse observerbare størrelsene er vårt materiale derfor representativt for populasjonen av tannleger.

I denne type undersøkelse vil det alltid være noen tannleger som rapporterer et urimelig høyt eller et urimelig lavt honorar. Det er imidlertid vanskelig på skjønnsmessig grunnlag å vurdere om disse observasjonene bør ekskluderes fra analysene eller ikke. Vi har valgt å ikke ekskludere noen observasjoner, det vil si at vi presenterer materialet slik det framkommer i datafilen vi fikk fra Den norske tannlegeforening. I Tabellene 2 – 6 presenteres både gjennomsnittshonoraret og medianen. I teksten kommenterer vi bare resultatene i forhold til gjennomsnittet siden medianverdiene skiller seg lite fra gjennomsnittsverdiene. Fra tabellene fremgår det også hvor stor andel respondenter som har honorarer under en minimumsverdi (for eksempel < 250 kroner i Tabell 2), og over en maksimumsverdi (for eksempel >= 750 kroner i Tabell 2).

Statistisk sentralbyrå har klassifisert kommunene inn i 89 økonomiske regioner (10). En økonomisk region utgjør en gruppe av kommuner som naturlig hører sammen ut fra at de har sammenfallende handels- og næringsstruktur. Innenfor hver region utgjør en by/tettstedskommune den sentrale kjerne, omgitt av mindre småkommuner. Vi har gruppert de økonomiske regionene i seks like store deler – fra lav til høy tannlegedekning (Tabell 7). Tannlegedekning er målt som antall tannlegeårsverk per 10 000 innbyggere 21 år og eldre. Årsverkstallene er tidligere beskrevet av Grytten og medarbeidere (11). Innenfor hver av de seks gruppene rapporteres nivået på honorarene og praksiskostnadene per pasientbesøk. Vi kan da studere hvordan honorarer og kostnader varierer med dekningsgraden. Forskjeller mellom gruppene testes ved en variansanalyse der vi rapporterer F-verdier med tilhørende signifikanssannsynlighet (p).

Resultater

Diskusjon

Et hovedinntrykk er at det er noen forskjeller i honorarene tannlegene i mellom. Noe annet er heller ikke å forvente, gitt at det er fri prissetting. På den annen side er nivået for flertallet av tannlegene nokså samlet rundt et relativt begrenset variasjonsområde. Dette betyr igjen at besparelsen for den enkelte pasient ved å forhøre seg hos forskjellige tannleger om deres stykkprishonorarer er relativt liten. Det er grunn til å tro at søkekostnadene i form av tidsforbruk fort kan overstige den potensielle økonomiske gevinsten ved å søke etter en billig tannlege.

La oss se på et eksempel. Gjennomsnittshonoraret for en 2 flaters fylling på en premolar er 779 kroner (Tabell 3). Over 90 % av tannlegene har et honorar som varierer fra 600 til 1 000 kroner, dvs. en variasjonsbredde på 400 kroner. I den mest optimale søkestrategien har en pasient altså mulighet til å spare 400 kroner. De aller fleste pasienter vil i praksis ikke spare så mye. Resonnementet ovenfor forutsetter at pasientene i utgangspunktet går til en av de dyreste tannlegene, og er svært heldige med sitt søk og finner en av de billigste. Et mer realistisk scenario er at pasientene i utgangspunktet går til en tannlege med et honorar rundt gjennomsnittet – da vil gevinsten ved et søk bli lavere.

Gevinsten ved å søke er selvsagt litt høyere for de mer kostbare behandlinger som rotfyllinger av en tann med tre kanaler og krone-brobehandlinger. Men selv her er trolig den potensielle økonomiske gevinsten såpass lav at noen ikke finner det bryet verdt med å lete etter en alternativ tannlege og innhente kostnadsoverslag fra denne. Dette underbygges også av funn fra andre studier, som finner at befolkningen som helhet ikke er misfornøyd med det tannbehandlingen koster, og at de primært velger tannlege ut fra sin oppfattelse av kvalitet, og i mindre grad ut fra pris (12, 13).

En relevant problemstilling er om honorarene varierer systematisk med tannlegedekningen. I de områder hvor tannlegetettheten er høyest, er det grunn til å anta at konkurransen om pasientene er sterkest. Høy konkurranse kan lede til mangel på pasienter med en påfølgende heving av honorarene for å kompensere for manglende inntjening. Våre funn viser også at honorarene øker med økningen i tannlegedekningen. Funnet krever imidlertid to kommentarer. For det første er forskjellen i honorarer mellom områder med lav og høy dekning ikke særlig stor for de fleste behandlinger. For det andre, så øker også praksiskostnadene per besøk med økningen i tannlegedekningen. Den lille forskjellen som vi observerer i honorarer mellom geografiske områder kan altså langt på vei forklares ut fra at praksiskostnadene samvarierer positivt med nivået på honorarene. For eksempel er det i gjennomsnitt litt dyrere å motta behandling for en pasient i Oslo sammenlignet med i resten av landet. Men dette er som forventet, gitt at det også er høyere praksiskostnader forbundet med å drive privat praksis i Oslo sammenlignet med i andre deler av landet.

Takk

Takk til alle tannlegene som har deltatt i undersøkelsen og til Helse- og omsorgsdepartementet som har finansiert prosjektet. Artikkelen bygger på en rapport som som ble utarbeidet i forbindelse med det pågående arbeidet med Stortingsmeldingen om tannhelsetjenesten.