«Be den damen forlate salen...»

Kari Ottesen, som hun den gang het, var ferdig tannlege i 1955 og kom tilbake til hjembyen Trondheim da plikttjeneste på Andøya var unnagjort. Det tok noen år før hun fikk verv innen NTF, men da Trøndelag Tannlegeforening arrangerte landsmøte i 1960, kom hun med i festkomiteen. Og det ble noen andre festkomiteer også – dette var den tiden da festlighetene ble arrangert for «tannleger med fruer».

Kari har aldri hatt sans for kjønnskvotering, men da det skulle velges representanter fra Trøndelag i 1966, syntes hun det var for galt at det bare var «gamle» menn som var foreslått. – Jeg sa at hvis det var slik at jeg bare kunne brukes til festkomité, kunne det være det samme med hele foreningsengasjementet for meg, forteller hun. Og så ble hun valgt. Representantskapet var i Bergen det året. Før møtet gikk hun rundt og hilste og snakket, slik man gjør før representantskapsmøtene begynner. Da tiden var inne for å sette møtet, hører hun plutselig fra ordførerens plass: – Be den damen forlate salen, slik at vi kan komme i gang! Ordføreren hadde ikke studert deltakerlisten og ble tydelig forfjamset over at det var en kvinnelig representant til stede. Kari var ikke den første, men i 1966 var det mange år siden det sist hadde vært en kvinne i representantskapet. Under middagen skulle ordføreren gjøre bot for sin feiltakelse og oppfordret alle representantene til å spandere en drink på Kari.

Siden ble det mange verv. Hun gikk gradene i Trøndelag Tannlegeforening, dette var før atskillelsen i to trønderske lokalforeninger, og var styremedlem, sekretær, viseformann og formann. Parallelt med dette var hun med i NTFs fagnevnd, hvorav fire år som formann fra 1973 til 1977. – Jeg nærmest dumpet inn i fagnemnda, forteller Kari og sier at hun ubedt begynte å hjelpe til på det «katastrofale» landsmøtet på Sjølyst i 1969, den gang alt gikk galt. – Da var det vel noen i valgkomiteen som observerte dette og tenkte at den dama kanskje kunne være noe å satse på, sier hun. Til sammen ble det åtte år i NTFs fagnemnd, en periode da etterutdanning virkelig ble satt på kartet. Utgivelsen av kurskatalog kom i gang, og fagnemnda jobbet for å få opprettet en stilling som fagsekretær i NTF. – Det var en artig tid, jeg synes vi fikk utrettet ganske mye, og jeg tror at dette har lagt grunnlaget for en stadig sterkere satsing på etterutdanning, sier hun.

I perioden 1972 til 1982 var hun også formann i et «profylaktisk samarbeidsutvalg» i Trondheim og stelte med noe som populært ble kalt TOTFU. Dette var mens Trondheim fortsatt hadde skoletannpleie med fri tannbehandling bare ut 9. klasse. Det ble derfor etablert et system for overføring av niendeklassingene til privatpraktiserende tannleger i byen. Det ble stilt krav om at de tannlegene som fikk overført pasienter, skulle forplikte seg til å følge et profylakseregime fastsatt av utvalget. – Jeg har alltid interessert meg for forebyggende arbeid, helt fra den tiden jeg var i plikttjeneste på Andøya og ble aldeles overveldet av det kariesbildet som åpenbarte seg for meg, sier Kari og forteller at hun la stor vekt på profylakse da hun begynte som privatpraktiserende tannlege i Trondheim. – Jeg forskrev blant annet fluorskyll til alle pasienter med mer enn to kariesangrep, og så resultater. Det har alltid provosert meg skrekkelig at offentlige tannleger tror at privatpraktiserende ikke er interessert i eller driver med forebyggende tiltak, sier hun.

Den neste store oppgaven var utgivelsen av ny utgave av Norges Tannleger til 100-årsjubileet i 1984. – Ja, det var et Sisyfos-arbeid. Jeg angret en stund på at jeg hadde påtatt meg dette arbeidet. Medlemsregisteret i sekretariatet var under omlegging, spørreskjema ble sendt til feil adresser osv. På den tiden hadde jeg begynt å pendle til Sverige samtidig med at jeg fortsatt jobbet i Trondheim. Boka skulle være ferdig til jubileet, og som en ekstra liten «morsomhet» måtte trykkeriet skrote hele opplaget fordi billedkvaliteten var under enhver kritikk. Men de påtok seg ansvaret for fadesen, satte i gang opptrykk og ble ferdig, minnes hun.

Etter dette krafttaket gikk det tre år, og så ble Kari Ottesen Aggeryd valgt inn i redaksjonskomiteen for Tidende og var medlem der fra 1987 – 91. Dette var en periode der tidsskriftet var under omlegging, med redaktør i heltidsstilling, og fikk den form det har i dag. Da er spørsmålet: – Leser du fortsatt Tidende etter 10 år som pensjonist? – Ja, jeg blar alltid gjennom bladet for å få vite hva som rører seg i foreningen, men jeg leser ikke lenger fagartikler – bortsett fra de som handler om profylakse – og jeg får med meg hvilke saker som skal opp i representantskapet. Jo, jeg ville savne å ikke få Tidende lenger, sier Kari, og kommer inn på spørsmålet om kontingent for pensjonister.

– Jeg er en smule fortørnet over representantskapets vedtak. Det er klart vi har råd til å betale de kronene det koster, men det er noe med å bli fratatt en rettighet man har ervervet og har hatt i mange år, etter å ha vært med på å bygge opp den kapital NTF nå tærer på. Jeg mener vedtaket om kontingent burde gjelde fra nå av og ikke få tilbakevirkende kraft, sier hun. – Var dette bakgrunnen for at dere etablerte «seniortannlegene» i Trondheim? – Nei, det var det ikke, men spørsmålet er blitt luftet blant oss. Det var Jan Parows idé forteller Kari, som kjente til en tilsvarende organisasjon i Stockholm.

Stiftelsesmøtet fant sted 10. mai i fjor. Vedtektene er liberale og formålsparagrafen ytterst romslig. Alle eldre tannleger som har, eller burde ha, planer om å trappe ned yrkeskarrieren, kan være med. Kontingent er bannlyst, og driften dekkes ved dugnadsinnsats og milde gaver fra dem som føler for det. – Klubben er ikke noe alternativ til lokalforeningen, men et supplement. Første mandag i måneden er det treff i Palmehaven på Hotell Britannia i Trondheim, og vi møter når vi kan og føler for det, sier Kari og forteller at de også har hatt en samling i festlig ramme med 20 – 25 deltakere, og at det er planlagt en utflukt til Lady Arbuthnot-festspillene ved Sunndalsøra i sommer. Flertallet har meldt seg inn i dataalderen, så kommunikasjonen kan i stor grad skje per e-post. Det blir enklere på det viset.

– Det var virkelig artig å treffe igjen gamle kolleger og venner – vi fant tonen med en gang og har utrolig mye å prate om, sier seniortannlege Kari Ottesen Aggeryd, som trives i sin pensjonisttilværelse og egentlig ikke føler seg så forskjellig fra den hun var i tidligere tider. – Men det er noe med det å bli gammel at du blir «sett» på en annen måte, sier hun og forteller om en episode hun nylig opplevde i et selskap med mange fremmede der hun presenterte seg som Kari Aggeryd. En av gjestene, som også er tannlege, hadde forstått at Kari var kollega og hadde hatt sin praksis i Trondheim. Han kom derfor bort for å få verifisert dette og spurte så om hun kjente Jan Parow, noe hun måtte bekrefte. – Da kjenner du kanskje Kari Ottesen òg da, spurte han. – Ja, det e’ mæ det, svarte hun, hvorpå den noe yngre, forbløffede kollega sa følgende: – Du er sikker på at det ikke er to Kari Ottesen da?