Etterspørsel etter tannlegetjenester

Figur 1 gir en oversikt over når respondentene sist var hos tannlege. I alt 52 % hadde vært hos tannlege i løpet av det siste halvåret, mens 26 % hadde vært hos tannlege for 7 til 12 måneder siden. Ni prosent oppga at de hadde vært til tannbehandling for mellom ett og to år siden. For få personer hadde det gått mer enn 2 år siden siste tannlegebesøk. Til sammen 5 % hadde ikke vært hos tannlege på 5 år eller mer.

Tabell 1 viser andelen av den voksne befolkning som hadde vært hos tannlege i løpet av de siste 12 og 24 måneder og deres utgifter til behandling. I alt hadde 78 % vært til tannlege siste året, 87 % i løpet av de to siste årene. Mens det var liten forskjell mellom kvinner og menn, viser tabellen at andelen som hadde vært hos tannlege, var lavest blant de yngre voksne, særlig i forhold til besøk siste året. Når det gjelder besøk hos tannlegen i løpet av de to siste årene, var andelen 76 % blant de yngste, mens andelen økte til 94 % i flere av de eldre gruppene. Det var liten variasjon etter utdanningsnivå.

Tannlegebesøk de 12 siste månedene varierte med samlet husholdningsinntekt, dog mindre for besøk de to siste årene. Andelen som hadde vært hos tannlegen i løpet av det siste året, var lavest i Nord-Norge og høyest på Sørlandet. I små kommuner var andelen med tannlegebesøk lavere både siste året og de to siste årene sammenlignet med i større kommuner. Tannstatus var den faktor som skapte størst variasjon i andelen med besøk siste/to siste år. Blant tannløse hadde 32 % vært hos tannlege det siste året og 45 % de to siste årene. Blant personer med 10 – 19 egne tenner igjen hadde henholdsvis 90 og 94 % vært til tannlege det siste året og de to siste årene.

I alt 69 % av voksenbefolkningen var regelmessige brukere, det vil si at de hadde vært til tannlege minst en gang i året de siste fem år. Variasjonen følger stort sett det samme mønster som tannlegebesøk det siste året. En vesentlig faktor i forbindelsen med regelmessigheten er om man ble innkalt av tannlegen eller selv går til kontroll. 68 % blir innkalt regelmessig av tannlegen. Eldre ble i høyere grad enn yngre innkalt. Flere ble innkalt av tannlegen på Sør- og Østlandet, hvis de hadde høy inntekt og hvis de bodde i store kommuner og hadde mange egne tenner.

I den logistiske regresjonsanalysen hvor sammenhengen mellom husholdningsinntekt og sannsynligheten for å ha vært til tannlege det siste året er studert, er regresjonskoeffisienten 0,41 og statistisk signifikant på konvensjonelt nivå (p<0,05) (Tabell 2). Resultatene er omregnet til predikerte sannsynligheter for å ha vært hos tannlege for enkelte inntektsnivåer. Gitt en husholdningsinntekt på 200 000 kroner er sannsynligheten for å ha vært hos tannlegen 0,79. Gitt en husholdningsinntekt på 800 000 kroner øker sannsynligheten til 0,83. Siden inntektsnivåene som vi har valgt i dette eksempelet til dels er ytterpunkter på inntektsfordelingen, representerer dette langt på vei den maksimale forskjellen i etterspørsel ut fra husholdningsinntekt.

Effekten av kontrollvariablene inkludert i regresjonsanalysene er som forventet. Menn går litt sjeldnere til tannlegen enn kvinner, og personer med et lavt utdanningsnivå går sjelden til tannlegen sammenlignet med personer med et høyt utdanningsnivå. De tannløse har også lavere etterspørsel enn de med tenner.

Til sammen 22 % av respondentene i undersøkelsen hadde ikke vært hos tannlege siste år. Den viktigste årsaken var at han/hun går regelmessig til tannlege, men sjeldnere enn hvert år (53 %). Av de 543 som ikke hadde vært til tannlegen siste år oppga 45 % at de ikke har råd til å betale regningen, mens 35 % oppga angst for tannbehandling som årsak. Svært få svarte at det er vanskelig å få time hos tannlegen.

I alt 24 % av deltakerne i undersøkelsen hadde fått tannbehandling hos tannpleier i løpet av det siste året. Andelen varierte lite blant respondenter under 70 år, mens nesten dobbelt så mange over 70 år hadde vært hos tannpleier. Det var ingen variasjon i forhold til bostedsregion og kommunestørrelse bortsett fra de minste kommunene, hvor andelen som hadde vært hos tannpleier var 7 %. Nesten alle de som hadde vært hos tannpleier, hadde også vært til tannlege.

Utgifter til tannbehandling

I overkant av 50 % hadde mindre enn 1 000 kroner i utgifter til tannbehandling det siste året (Tabell 3). Om lag 65 % hadde mindre enn 1 500 kroner som er i nærheten av egenandelstak 1 for 2003 og 2004 (Egenandelstak 1 var i 2003 1 350 kroner. I 2004 er taket 1 550 kroner). Tabellen viser at 10 %, svarende til om lag 300 000 personer i befolkningen, hadde utgifter på 5 000 kroner eller mer. Ca. 3 % hadde utgifter på 10 000 kroner eller mer.

Gjennomsnittskostnaden for dem som har vært hos tannlege det siste året var 2 253 kroner (Tabell 1). Utgiftene varierte lite med kjønn og utdanning, men mer etter alder. De unge voksne lå godt under gjennomsnittet. Utgiftene varierte med husholdningsinntekt, slik at for respondenter med husholdningsinntekt under 200 000 kroner var de gjennomsnittlige utgiftene 2 674 kroner, mens gjennomsnittet for respondenter med en husholdningsinntekt på 800 000 – 999 999 kroner var 3 682 kroner. Utgiftene var lavest i de usentrale kommunene. De som hadde mange egne tenner, hadde lavest utgifter ved besøk det siste året.

Det er ingen statistisk signifikant sammenheng (p > 0,05) mellom husholdningsinntekten og kostnadene per besøk (Tabell 2).

Diskusjon

Resultatene viser at en stor del av den voksne befolkningen har etterspurt tannbehandling hos tannlege og tannpleier. Mange er regelmessige brukere av tannhelsetjenesten. Regelmessig bruk av tannhelsetjenester betyr oftest å være hos tannlege minst en gang i året, men også intervaller opp til to år betraktes nå som regelmessig bruk av brukerne. Analysene viser tydelig hvordan tannstatus er den faktor som sterkest styrer bruk av tannlegetjenester og også utgiftene til behandling.

I forhold til egenandelstak I for 2004 (1 550 kroner) hadde 35 % av de voksne brukere utgifter til tannbehandling som overstiger det som ellers er akseptert som grense for egenandeler i helsetjenesten. I diskusjonen om pasientbetaling i tannhelsetjenesten er det relevant å skjelne mellom den helsepolitiske smertegrense for hva folk skal betale av egen lomme, dvs. egenandelstak, og om inntektsforskjeller genererer vesentlige ulikheter i tannhelsetjenesteforbruk. Den foreliggende undersøkelsen har vist at husholdningsinntekten ikke har betydning for behandlingsvolumet når man først går til tannlegen, i tillegg er det liten forskjell i etterspørselen mellom inntektsgruppene. Disse funnene støtter våre tidligere funn (2, 10 – 14). I seg selv svekker dette begrunnelsen for å innføre en universell trygdeordning for tannhelsetjenester. Hovedkonklusjonen som fester seg etter mange års forskning, er at den privatfinansierte tannhelsetjenesten ikke synes å generere særlige forskjeller i etterspørsel og forbruk av tannhelsetjenester ut fra inntekt for det store flertallet av voksenbefolkningen. Dette utelukker imidlertid ikke at enkelte marginale grupper, som for eksempel rusmisbrukere, trolig har et lavere tannhelsetjenesteforbruk enn resten av befolkningen.

Forklaringene kan være flere. En forklaring som har vært trukket frem, er at inntektsforskjellene i Norge har vært relativt små i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne seg med (2, 13). Videre blir store deler av den norske voksenbefolkningen regelmessig innkalt til sin private tannlege for kontroller og tilsyn (1). Regelmessige besøk gjør at tannsykdom kan bli behandlet etter hvert som den oppstår, slik at de store engangsutgifter i forbindelse med omfattende restaureringer vanligvis kan unngås. Samtidig er nivået på tannsykdom relativt lavt på befolkningsnivå. De årlige utgifter til tannbehandling blir da overkommelige for folk flest.

Problemstillingen om trygd har imidlertid også en prinsipiell side, knyttet til omfordeling uavhengig av hvorvidt ulikheter i forbruk forekommer eller ikke. For samme konsum av tannhelsetjenester vil folk med lav inntekt bruke en større andel av husholdningsbudsjettet på tannhelsetjenester enn folk med høy inntekt. Bruk av trygdemidler i tannhelsetjenesten vil da omfordele inntekt i favør av dem som har lav inntekt. En begrunnelse for mer bruk av trygdemidler i tannhelsetjenesten vil da kunne være ønsket om en slik utjevningspolitikk.