Materiale og metode

Data ble innsamlet av TNS Gallup som våren 2004 sendte ut spørreskjema til 3 538 innbyggere i alderen over 20 år. Pasienter på institusjon var ikke med i utvalget. Populasjonen av aktuelle deltakere ble etablert ved å stratifisere voksenbefolkningen ut fra alder, kjønn og bosted. Innenfor hvert stratum ble det så trukket et proporsjonalt og tilfeldig utvalg, slik at den endelige populasjonen av aktuelle deltakere utgjorde 3 538 innbyggere.

2 471 personer i den aktuelle populasjonen svarte på spørreskjemaet, noe som ga en svarprosent på 70. For å sikre en tilstrekkelig høy svarprosent i aldersgruppen 80 år og over, ble det sendt ut spørreskjema til et større antall personer i denne aldersgruppen enn dens fordeling i populasjonen tilsier. Det er utført en analyse av representativiteten av dataene. Både kjønns- og aldersfordelingen, og fordeling etter bostedsregion og kommunestørrelse i utvalget er omtrent lik tilsvarende fordelinger i befolkningen (Tabell 1).

En oversikt over spørsmålene som ble brukt i undersøkelsen fremgår av Tabell 2. Spørsmålene kan deles i to hovedkategorier. Noen går på tilgjengelighet til tannhelsetjenesten. Det dreier seg blant annet om tannlegedekning, ventetid for å få time og geografisk avstand til tannlegekontoret. Den andre gruppen spørsmål dreier seg om forhold ved selve tannlegebesøket og behandlingen, for eksempel tannlegens evne til å kommunisere, oppfatning av tannlegens faglige dyktighet og behandlingsresultatet. For hvert spørsmål ble respondenten bedt om å rangere tilfredsheten på en skala fra 1 (dårligst) til 6 (best). Nedenfor presenterer vi fordelingen av tilfredshet ut fra de enkelte score 1 – 6, og gjennomsnittsscoren på tilfredshet i utvalget. For å sikre representativiteten i undergrupper av materialet er det konstruert en vektevariabel basert på alder, kjønn, utdanning og bosted. Denne vektevariabelen er brukt i alle de deskriptive analysene.

Ikke alle deltakerne oppfattet alle spørsmål som like relevante. Dette medførte et internt bortfall på enkelte spørsmål. Antall deltakere som svarte på de enkelte spørsmålene, er også gitt i Tabell 2. Med unntak for spørsmålet om tilfredshet med muligheten til å få akutt hjelp, er imidlertid det interne bortfallet lite.

TNS Gallup innhentet også bakgrunnsopplysninger om den enkelte respondent. Vi kan derfor beskrive nivået på tilfredshetsscorene ut fra pasientenes kjønn, alder og utdanningsbakgrunn. Det ble også gjort analyser ut fra kommunestørrelse, basert på data om folketall i kommunene hentet fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (10).

Resultater

Et hovedinntrykk var at befolkningen er meget tilfreds med de aller fleste aspekter ved tannhelsetilbudet som gis til voksne. Dette gjaldt både indikatorene for tilgjengelighet, for tannlegebesøket og for den behandlingen som mottas (Tabell 2).

For ventetiden for time hos tannlegen, tannlegens tilgjengelighet på telefon, muligheten til å få akutt hjelp og avstand til tannlegekontoret varierte gjennomsnittsscoren på tilfredshet fra 5,1 til 5,3.

Gjennomsnittsscorene for tilfredshet varierte fra 5,2 til 5,5. Det gjaldt så vel tilfredshet med tannlegens råd og den behandling som tilbys, evnen til å lytte til pasientene, snakke et forståelig språk og ta plagene på alvor. Videre evnen til å gi smertefri behandling, faglig dyktighet, serviceinnstilling og selve behandlingsresultatet. Tilfredsheten med hva behandlingen koster hadde en gjennomsnittsscore på 4,3.

Ved å studere selve prosentfordelingen av scorene slik de fremkommer i Tabell 2, fremgår det også at svært få personer verken er middels fornøyd (score 3) eller lite/svært lite fornøyd (score 2 og 1) med tilgjengeligheten eller tannlegebesøket og behandlingen som mottas. På de fleste indikatorene svarte godt over halvparten av befolkningen at de er svært godt tilfredse, dvs. de anga høyeste score på skalaen.

Det var ingen eller ubetydelige kjønnsforskjeller i gjennomsnittsscorene for de ulike indikatorene for tilfredshet (Tabell 3). De eldre over 60 år var mer tilfredse enn yngre i aldersgruppen 21 – 29 år. Forskjellen mellom aldersgruppene var størst for tilfredshet med hva behandlingen koster. Den gjennomsnittlige tilfredsheten med kostnadene for behandling var 3,5 for de mellom 21 og 30 år, og 5,0 for de over 60 år. Omregnet til en lineær skala utgjør dette en forskjell på 30 %. Denne forskjellen er statistisk signifikant (t-verdi = 17,8; P <0,0001). Det var ingen eller ubetydelige forskjeller i gjennomsnittsscorene på tilfredshet ut fra respondentenes utdanningsnivå.

I Tabell 4 presenteres gjennomsnittsscorene ut fra kommunestørrelse. Et gjennomgående funn var at det var bare små eller ingen forskjeller i tilfredshet ut fra hvorvidt respondentene kommer fra en kommune med høyt eller lavt folketall.

Diskusjon

Den voksne befolkningen er svært tilfreds med tannhelsetjenesten. Den privatfinansierte tannhelsetjenesten, som tilbyr hovedtyngden av tannhelsetjenesten til voksenbefolkningen, har derfor all grunn til å være fornøyd med resultatene som presenteres i denne studien. Dette gjelder også for Den offentlige tannhelsetjenesten som tilbyr tannhelsetjenester til voksne. Ut fra det høye nivået på tilfredshet som allerede eksisterer, er det for de fleste indikatorenes del vanskelig å tenke seg en ytterligere forbedring i tilfredshet.

Vi har også utført en tilsvarende undersøkelse av befolkningens tilfredshet med allmennlegetjenesten (1). For alle indikatorer på tilfredshet scorer den privatfinansierte tannhelsetjenesten høyere enn allmennlegetjenesten. Mens over halvparten av respondentene i vår studie av tannhelsetjenesten hadde høyeste score (=6) på de fleste indikatorer, hadde for eksempel bare om lag 25 % høyeste score på tilsvarende indikatorer for allmennlegetjenesten. Den private tannhelsetjenesten er organisert helt forskjellig fra allmennlegetjenesten. Mens allmennlegetjenesten har et høyt innslag av offentlig finansiering, er den private tannhelsetjenesten finansiert nesten utelukkende ved hjelp av pasientenes egenbetaling. Det er interessant at befolkningen er så tilfreds med et såpass privatfinansiert helsesystem som tannhelsetjenesten. Resultatene viser at det er vanskelig å argumentere for at offentlig finansiering er nødvendig for å oppnå både god tilgjengelighet og et godt behandlingsresultat slik pasientene opplever det.

Det er først og fremst de yngre, og ikke de eldste, som er mest misfornøyde med hva behandlingen koster. Man kan på grunnlag av resultatene fra våre analyser nok trekke den slutning at de over 60 år ikke har særlige problemer med å akseptere dagens kostnader for tannbehandling. Dette er et viktig funn, gitt den oppmerksomheten de eldre har fått i mediene på forhold knyttet til sin økonomi og sin livssituasjon generelt. Våre resultater viser at de yngre voksnes situasjon med hensyn til kostnadene for tannbehandling er mer bekymringsfull enn de eldres.

Flere har pekt på problemet med at unge voksne slutter å oppsøke tannlegen regelmessig for kontroll etter at de forlater Den offentlige tannhelsetjenesten (11 – 12). Årsakene til «drop-out» er opplagt mange, og tildels sammensatte. Høye kostnader for tannbehandling kan være én årsak, men trenger ikke være den eneste. Støle og medarbeidere har for eksempel funnet at flere av de som ikke oppsøker tannlegen regelmessig gjør det fordi de har god tannhelse (13).

På grunnlag av de dataene vi nå har samlet inn, ønsker vi å utføre ytterligere analyser av de unge voksnes faktiske besøksatferd og deres faktiske kostnader hos tannlegen. Det er spesielt interessant å studere hvorvidt lavere kostnader for tannbehandling i denne aldersgruppen gjør at de faktisk oppsøker tannlegen mer regelmessig for kontroll og behandling. Studier kan tyde på at prisfølsomheten for tannhelsetjenester generelt er lav (14 – 16). Om prisfølsomheten også er lav for yngre voksne, kan det bety at for eksempel økt bruk av trygdemidler ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å få flere yngre voksne til å bruke tannhelsetjenesten regelmessig. Våre videre analyser vil derfor også være spesielt interessante i lys av den pågående offentlige utredningen om økt bruk av trygdemidler i tannhelsetjenesten (17).

Flere studier viser at tannlegene i Norge ikke er skjevfordelte unntatt i Oslo, som har en tannlegetetthet over gjennomsnittet på landsbasis (18 – 19). Disse analysene er basert på den faktiske geografiske fordelingen av tannhelsepersonell. Analysene i den foreliggende studien er basert på pasientenes egne oppfatninger av tilgjengeligheten. Resultatene vi nå har presentert på bakgrunn av pasientenes egne oppfatninger, stemmer godt overens med resultatene fra tidligere studier hvor den faktiske fordelingen er lagt til grunn. På bakgrunn av denne og andre studier er det derfor vanskelig å argumentere for å øke tannlegetettheten i små og mellomstore kommuner ut fra fordelingshensyn.

Ved tolkning av resultatene må det tas høyde for at studien ikke sier noe om den objektive kvaliteten ved behandlingstilbudet som gis. Vi vet for eksempel lite om sammenhengen mellom subjektiv tilfredshet og den kliniske kvaliteten på det tannlegearbeidet som faktisk utføres. Likefullt, noen egenskaper ved kvalitet er pasientene selv i stand til å vurdere, som for eksempel ulike aspekter ved tilgjengeligheten til tjenesten, og i hvilken grad pasientene mener at tannlegene kommuniserer med dem på en god måte. På disse indikatorene gir studien verdifull innsikt i hvordan voksenbefolkningen vurderer sitt tannhelsetilbud. Det må også tas høyde for at materialet ikke omfatter marginale grupper som voksne institusjonaliserte pasienter.