Allsidig kunstner i Odda

Kjell Wangen beskriver lukten av sløydsalen på skolen som himmelsk. ­Ikke rart tannlegen har ­nese for brukskunst.

Polarskuta «Fram» har Kjell laget autentisk etter orginaltegninger, et arbeid han brukte nesten et års­verk på.

Femtitreåringen humrer godt over minnene fra barndommen i hjembygda Aurland.

– Jeg sneik meg inn på sløydsalen, ­bare for å føle og lukte. Når sløydsalen var stengt, sto jeg og kikket inn igjennom vinduene, men problemet var at jeg var så liten at det var et strev å få kroppen over kanten. På framhaldsskolen hadde vi en og en halv dag i uken med sløyd. Det var ­bare fantastisk.

SKAPERTRANG

Vi sitter i stua til Kjell og fa­mi­lien på Eidesåsen i Odda og nyter panoramautsikten ut­over Sandvinsvatnet. Hit kom de i 1980.

I hagen, som i seg selv er en liten naturperle, vokser furutrær, bjørk, selje, hegg, rogn, einer og barlind vilt. ­Ikke langt ­unna ligger Folgefonna og Buarbreen.

Rett utenfor stuedøra henter han inspirasjon, og ­ikke minst; materialer til skapertrangen sin. Når han ­ikke legger fyllinger i Den offentlige tannhelsetjenesten, lager han trekopper, øsekar, dyrefigurer, miniatyrkniver, ørepynt, møbler og modellbåter. Med jevne mellomrom henter han også fram penselen og maler oljemalerier, som er inspirert av maleren Johannes Vinjum. ­Bare for å nevne noe. På et skap som Kjell har skåret ut, står en tro ­kopi av polarskuta «Fram». 1 600 timer – nesten et års­verk har han brukt på mesterverket. Skroget er bygget av selje, som ifølge Kjell er en smidig tresort. Dekket er laget av brake og skåret i tynne lange fliser og naglet med kobbernagler. Mel­lom hver flis har han limt sort papir, slik at dekket får en naturlig virkning. De­tal­je­ne er mange. Køyer, trapper, propeller, rigg, ror og dører med hengsler er laget autentisk etter tegninger som Kjell fikk fra Sjøfartsmuseet.

Kjell får også tid til å male. Bildet har han kalt «Naust i Aurland», det pryder veggen på tannlegekontoret.

AURLANDSKO

For rundt ti år siden ble det utlyst en konkurranse i forbindelse med at det var hund­re år siden «Fram» ble bygget. Det eneste kriteriet som ble stilt var at alt på båten skulle ­være selvlaget. – Nå ble riktignok ­ikke båten ferdig innen tidsfristen, ­sier han og stryker hånden over rekka. Så langt har han laget 16 modellbåter. Åtte av dem er bygd helt fra bunnen av. I taket henger en flott fembøring, ­enda et bevis på hva den fingernemme tannlegen får til.

– Når begynte denne interessen?

– Bestefar var finsnekker, men han ­døde før jeg ble født. Nede i kjelleren sto mye snekkerutstyr etter han. Der satt jeg og lurte på hva han gjorde med de ulike redskapene, og kunne jeg skru på noe var det helt topp. Jeg har ­hele tiden vært nysgjerrig, kan du si.Faren min laget Aurlandsko, og han var også den siste som sydde skoene for salg. Selv hadde jeg flere sommerjobber hvor jeg sydde Aurlandsko.

– Men så ble du tannlege, og ­ikke kunstner på heltid?

– Jeg mente at tannlegeyrket kunne ­være fint å kombinere med det andre. Det er viktig med praktisk og estetisk innsikt, også i tannlegeyrket. Der går det begge veier.

Kjell fremstår som en beskjeden mann, og innrømmer at han ­ikke liker å stikke hodet fram med det han lager. Men ryktene ­om den allsidige tannlegen lar seg ­ikke stoppe. TV-programmet «Norge Rundt» ville ­lage et innslag, avi­ser og ukeblader øns­ker også å skrive ­om det han gjør. Men Kjell har takket nei, med unntak av en artikkel i lokalavisa for rundt 13 år siden, og i forbindelse med en utstilling i Odda kunst­for­ening hvor han stilte ut modellbåtene sine.

– Du gjør et unntak for Tidende?

– La oss seie det slik, kommer det på ekte sognedialekt.

Kjell Wangen er dag­lig innom snekkerverkstedet sitt. – Det er her jeg føler meg hjemme, ­sier han.

ALDRI NOE TOMROM

Det er stor rift ­om tingene Kjell lager. Folk bestiller, og ­bare han finner nok treemner så er han igang­.

– Men det er ­ikke så lett å gi fra seg tingene. På en ­måte binder du deg til det du lager. De på jobben har vært flinke til å backe meg opp. ­Hele oddasamfunnet, forresten. Det hjelper på.

Kona Helene tar plass sammen med oss.

– Jeg slipper nu å ha en mann som ­bare sitter i sofaen. Jeg har vært heldig sånn. Men det er synd å ha slik skaperevne, og ­ikke ha plass til ­alle tingene, ­sier hun og gløtter bort på mannen.

– Hva gir kuns­ten deg?

– Jeg går ­aldri med noe tomrom inni meg. Det er fylt med noe, men ­ikke fylt opp, for da hadde det ­ikke vært mer å hente. Dette er en fin ­måte å snu ryggen til stresset rundt oss på.

– Se her, fort­set­ter han, og viser en geitebukk som er skåret ut av bjørk.

– Emnet som jeg fant i vedbua var begynt å råtne, og da blir det soppganger i treverket. Passet ­ikke det til en geitebukk, når du ser raggskjegget komme fram? Spør han.

– Men det var litt flaks også, medgir Kjell. Bukken har den yngste datteren Ingvild bestilt. Så den blir værende i huset.

SIN EGEN HERRE

Hver dag må Kjell en tur innom snekkerbua.

– Det er her jeg føler meg hjemme, ­sier han, idet vi trør over dørstokken inn til snekkerverkstedet.

Huljern, dreiebenk, høvelbenk, drill, sirkelsag og et gammelt tannteknikerbor er viktige redskaper.

På arbeidsbenken ligger et påbegynt modellskip.

– Det er ­ikke ­alltid jeg gjør noe, men jeg må inn her for å se, planlegge, ta i treemner, snu og vende på dem, mens jeg tenker på hva de kan brukes til. Kanskje jeg kan forandre på noe. Man vet aldri, ­sier han ettertenksomt.

Kjell har laget seg sin egen sløydsal, og hit kan han gå når han selv vil. Her er han sin egen herre. Det er ­ikke lenger snakk ­om å kline ansiktet i vindusruten for å se hva ­andre har laget.

Tekst og foto:
Kirsten M. Holte