Odontologisk krigslitteratur

I 1945 ga Aschehougs forlag ut en liten barnebok med tittelen «Kampen ­om Porselensfjellene». På sett og vis var det krigslitteratur. Et oppgjør mel­lom de ­gode og de ­onde kreftene. Med folkeforførere, brautende soldater, sabotører, helter, og en jublende seier til slutt. Likheten med det som hadde skjedd i vårt land de foregående fem årene var ­ikke tilfeldig. Men denne historien handlet ­om tennene, og kampen mel­lom bak­te­riene og tannbørsten. Akkurat som vi kjenner fra Egners langt mer berømte his­to­rie ­om samme tema.

Svanæs går imidlertid leng­re enn Egner gjorde, ­både politisk og medisinsk. Han beskriver så vel tyskernes krav på «lebensraum» som de­res beryktete kampsang «Als Wir fahren gegen Engeland».

Dumme tyskere

Bakteriene blir omtalt som både dumme og selvgode, og et sted klumper de seg sammen og synger:

– Vi er forferdelig mange,

Folk som har opplevd de tyske nazistenes krav ­om lebensraum for det tyske folk, kan ­ikke ­være i tvil ­om moralen her. Eld­re mennesker i Bergen, for eksempel, som hørte de tyske soldatene synge ­om sin planlagte reise til England, vil kjenne seg ­igjen i denne strofen fra bakterienes sang:

– Vi mar­sje­rer til Lykkeland,

For det er in­gen tvil ­om at de ilske bakteriene, som i boken kalles «kokkene» er identisk med de tyske soldatene. Og de­res anførere Infektus og Ufysius har mye til felles med Hitler og hans propaganda­minister Goebbels. Derfor kunne ­ikke boken komme ut under krigen. Den ville ­aldri passert den tyske sensuren. Faglig var den dess­uten forut for sin tid.

Ja, ble nei, fra Hollywood

Boken ble oversatt til svensk og engelsk, og fikk tittelen «The fight for the Ivory Mountains». Internasjonalt vekte den oppsikt.

I Hollywood satt Walt Disney og vurderte materialet. Skaperen av Donald og Mikke Mus ville ­lage en tegnefilm ­om denne fortellingen. Men først ville de ­vite ­om den holdt vann, ­om Per Svanæs’ teo­rier var vitenskapelig fundert. En professor ved Tannlegehøyskolen i Oslo vendte tommelen ned. Han mente at to av påstandene i boken ­ikke var korrekte. For det førs­te at emaljen i tennene kan helbredes, ved det som kalles remineralisering (ved hjelp av bl.a. fluor). En liten detalj i Christian Kittelsens illustrasjon, var nok. Her blir en tann som er angrepet av fienden, bra ­igjen dersom Terje steller pent med den. Beskrivelsen av «telegraflinjene til Hjerneland», altså nervetrådene, var heller ­ikke helt korrekte, ifølge Guttorm Toverud. Han skulle skrive et faglig forord, og forlangte end­rin­ger i manus. Det nektet forfatteren.

I dag vet vi imidlertid at Per Svanæs hadde rett i begge ­sine teorier. Men Walt Disney lyttet til datidens fagfolk og skrinla planene ­om film.

Dagfinn, alias Terje

– Jo, det er nok jeg som er modell for lille Terje i fortellingen, ­sier Dagfinn Beyer Svanæs (70).

– For jeg var jo enebarn, legger han til. I boken kommer det en drømmealf til Terje hver natt, og leder ham inn i Sølvsjøen, altså munnen, og inn mel­lom Porselensfjellene.

– Jeg husker ­ikke ­om jeg drømte slik. I så fall fortalte jeg det neppe til far, for han var en streng og fjern person, som konsentrerte seg mest ­om faget og kunsten.

– Det var nok mor, Ing­rid Beyer Jacobsen, som fikk ­høre ­om ­mine drømmer. I likhet med Terje i boken, dro Dagfinn på landet hver sommer. Han besøkte bestemor i Ryfylke, men husker ­ikke ­om han glemte å pusse tennene i ferien, slik helten i boken gjorde. Dagfinns mor var født i Stavanger, hun var niesen til komponisten Frants Beyer, nabo og nærmeste venn til Edvard Grieg på Troldhaugen. Dagfinn Beyer Svanæs voks­te med ­andre ord ­opp i et hjem der musikken stod sentralt. ­Både Per Svanæs og hans ­kone var ut­øven­de musikere, ved siden av ­sine yrker som tannlege og lærer.

– For far var nok yrket mest en ­måte å få penger til å dyrke ­sine interesser, musikk og historiske reiser. ­Sier sønnen, som også ble tannlege, og jobbet sammen med sin far i Fredrikstad i mange år. I dag er Dagfinn Beyer Svanæs pensjonist, men han underviser fortsatt studenter in­nen­for faget kjeve- og ansiktsradiologi ved Det odontologiske fakultet i Oslo, der han var ansatt i 31 år.

Hva med Egner?

Så kan man spørre seg, hvorfor slo Thorbjørn Egners fortelling ­om «Karius og Baktus» gjennom som ge­nial folkeopplysning, og ­ikke Per Svanæs’ «Kampen ­om Porselensfjel­lene»?

His­to­risk var Egner først ute. Alt i 1941 er historien ­om Jens og tanntrollene med i Norsk Lesebok. Men som selvstendig bok kom den først i 1949, altså ­fire år etter Svanæs.

Pedagogisk var nok Egner mye enklere. Han fremstilte bak­te­riene som to hygge­lige kjekke kar(i)er, med hammer og slegge og bustet hår.

Egner var først og fremst forfatter, og filosof, vil mange si, mens Per Svanæs var tannlege. Han gikk bokstavelig talt dypere inn i materien, og forklarte langt mer, og mer komplisert, hva som skjer i kampen mel­lom godt og vondt i tennene. Dess­uten ble Thorbjørn Egner lansert som en slags Arbeiderpartiets ideolog, sammen med Anne-Cath. Vestly, i etterkrigstidens Norge. Mens Per Svanæs fikk stempel som «stripet», – tyskvennlig, fordi han hadde behandlet tyske offiserer og vært tolk under krigen. Han var jo utdannet i Leipzig.

Men politisk var det in­gen tvil ­om hvor han sto.

­Bare les «Kampen ­om Porselensfjellene».