Periohåndboka

Endelig en slank og lettlest bok om periodontibehandling. Av bokens 88 sider er det knapt 70 som har lærestoff, dette stoffet er ordnet med god systematikk, og innholdet er lite vitenskapelig, men dess mer rettet mot praktisk behandling og vil være en meget god støtte for den allmennpraktiker og tannpleier som vil gå inn for seriøs periobehandling. Også spesialister i periodonti har den noe å by. Det lille volumet pretenderer selvsagt ikke å dekke alt innen feltet periodonti, derfor henviser forfatterne også til en anerkjent lærebok, men slike tykke bøker virker skremmende på de fleste av oss. Periohåndboka anbefales på det varmeste, og mange klinikere kan gjennom denne aperitiffen antakelig få lyst til en mer komplett middag, for eksempel Lindhes lærebok.

Boken er pedagogisk lagt opp og inneholder mange perler, spesielt godt anskueliggjort er forskjellen på spesifikk og uspesifikk periodontitt. Vi vinner håndfaste, praksisnære kriterier på for eksempel hvor stor andel plakkfrie flater må vi kreve (s. 79) og hvordan bedømme effekt av behandlingen på grunnlag av blødningstendens (s. 79). Kapitlene om differensialdiagnoser og kommunikasjon er ypperlige, likeledes er temaet antibiotika glimrende behandlet.

Sett på bagrunn av at trenden går mot restriktiv bruk av antibiotika og at litteraturen er full av rapporter om ubetydelige forskjeller i resultat av «perio»behandling med og uten antibiotika, kan det synes som noe overdrevet å vie over 20 prosent av den lille boken til nettopp dette feltet. Men det er fint at indikasjonene for antibiotikabruk er satt snevre og at oppfølgingsregimet har rigorøse krav.

Kravet om at alle tannleger skal begynne med omstendelige festetapmålinger i stedet for de enkle lommemålinger som vi er vant med, er derimot for omfattende og kan avholde brukere fra å følge bokens stort sett gode anvisninger. Likeledes er kravet til røntgenkontroller etter hvert behandlingstrinn (s. 36) og ett år etter behandling noe verdensfjernt. Vi synes definisjonen på furkasjonsgrad III (sonderbar gjennomgående mellom røttene) er upedagogisk fordi den kun er fullt anvendelig i underkjeven, i overkjeven vil denne definisjonen toppen kunne diagnostisere 10 – 15 prosent av virkeligheten. Bedre definisjon: sonderbar til dypeste punkt av furkasjonen.

Noen uttalelser er det grunn til å arrestere: 1) At gingivektomi gir bedre innsyn enn lappoperasjon. 2) Anbefaling av klorheksidinskylling mens pasienten går med pakning, når vi vet at effekten under pakningen er null. 3) At gingivitt skyldes subgingivalt plakk. 4) At fjerning av granulasjonsvev er en nødvendig del av subgingival scaling. 5) At milde gingivitter ikke skal behandles, og grave gingivitter bare skal behandles hvis det er subjektive plager, samtidig som det står at det er vanskelig å tenke seg periodontitt uten forutgående gingivitt.

Vi savnet en pekefinger i forbindelse med «periokirurgi»; her burde det ha kommet frem at slik kirurgi ikke bare er bortkastet uten en superkoopererende pasient og et nitid recallsystem, men at kirurgien per se kan akselerere den periodontale nedbrytning hvis ikke disse forutsetninger er på plass (kfr. Nyman-gruppens banebrytende arbeid). Ellers er det noen skjønnshetspletter i form av «miss» ved korrekturlesingen, som sikkert blir rettet i senere opplag.

Anbefales!