Utdanning og behov for tann­helse­personell

– Vi har debattert behovet for tannhelsepersonell helt fra midten av 1990-tallet fordi vi har sett tegn til en gryende nettoreduksjon av antallet tannleger. Den vil for alvor sette inn fra 2007, sa presidenten, og fortsatte: – Sommeren 1999 kom en utredning som tok til ­orde for en økning i antallet tannlegestudenter på rundt 70 per år. Den samme utredningen sa også at tannpleierne i liten grad kunne erstatte tannlegene på de­ler av de­res arbeidsområde. Denne utredningen synes å ligge i bunnen for nors­ke myndigheters strategi for fremtiden.

– Slik vi i NTF ser det, er det behov for en opptaksøkning på omtrent 30 studenter, og i lys av un­der­sø­kel­ser omkring fremtidens behandlingsbehov, er det meget sannsynlig at tannpleierantallet bør økes. Utredninger som er gjort av bredt sammensatte utvalg i våre naboland, sist i Danmark, men også i Sverige, går inn for samme strategi som vi har hevdet i flere år. Men ­våre myndigheters prioriteringer står i grell kontrast til dette. ­Våre naboland har allerede i dag ve­sent­lig flere tannpleiere i forhold til tannleger og planlegger dess­uten å øke andelen tannpleiere.

Presidenten viste til tall fra Sta­tis­tisk Sentral­byrå som regjeringen synes å ha som utgangspunkt. – De tallene er upå-litelige, hevdet Blich, – fordi det er så mange forutsetninger som ­ikke er tatt med i beregningene. Hvis man benytter dette ma­te­ria­let ­uten å ta hensyn til tannhelseutviklingen, blir tallene meningsløse, sa han og fortsatte: – Vi har nylig fått tilgang til en rapport, fra en departemental arbeidsgruppe, som forelå allerede i april. I denne rapporten bygger man på behovstallene fra Tromsø-utredningen, og man foreslår en økning i opptakstallet på 70 tannlegestudenter per år. Samtidig er det ­ikke fo­re­slått å øke opptaket av tannpleierstudenter. Jeg synes det er ganske utro­lig at myndighetene går i stikk motsatt retning av ­våre råd og anbefainger, når de må ha observert fraværet av profesjonskonflikt, men tvert imot et sam­arbeid og enighet mel­lom tannlegenes og tannpleiernes fagforeninger ­om en samfunnsnyttig personellsammensetning, sa Blich.

Trygd

I stortingsproposisjonen ­om statsbudsjettet for 2003 er det foreslått 140 millioner kroner som ekstra stønad til pasienter som allerede har krav på refusjonsberettiget tannbehandling, fortalte Blich. Et nytt såkalt «Tak 2» for kronisk ­syke og funksjonshemmede med ekstra store utgifter skal omfatte slik tannbehandling, fysioterapi med videre. – Det er ­ikke lett her og nå å få tak på hvordan den nye ordningen skal fungere, sa presidenten og fortsatte: – Men jeg stiller meg litt tvilende til ­om denne potten blir brukt opp. Tannlegeforeningen har gående et arbeid omkring trygd og tannbehandling som skal debatteres på årets representantskapsmøte. Jeg tror vi lander på at det må forenklinger til. Dagens system stiller så store krav til begrunnelse at tannlegene må skrive en liten norsk stil hvis pa­sien­tene skal få sin stønad. Det er in­gen vits i å slåss for mer trygdemidler så lenge systemet er så tung­rodd som det er, avsluttet han før han ba ­om råd med hensyn til hvordan man kan bli hørt av nors­ke myndigheter.

NTF – en spesiell fagforening

Yngve Hågensen var invitert til å holde dagens hovedforedrag. Han syntes det var litt rart å skulle snakke til en fagforening der to tredeler av medlemmene er selvstendig næringsdrivende, men det ble en inspirert og inspirerende innledning, og ­ikke minst en nyttig his­to­risk gjennomgang fra en gammel ringrev som fortsatt holder stilen. Han und­ret seg over at det i Nor­ge er ­hele tre foreninger for tannhelsepersonell, og lurte på hvordan NTF kunne få tid til noe annet, når de arrangerer landsmøte hvert eneste år.

Selv har Hågensen industriarbeiderbakgrunn, og ble aktiv i fagforenings­arbeid som tillitsvalgt i Halden i 1964. Fra 1969 ble det LO-arbeid sentralt, og resten av historien kjenner vi.

Hågensen kunne fortelle at i LO har han alltid sett seg tilbake, for å finne ut hva man gjorde og hvordan man lyktes. ­Ikke nødvendigvis for å gjøre akkurat det samme ­om igjen, men for å se hvilken lærdom historien kunne gi.

Fra fattigdom til privat rikdom

Vi ble minnet ­om at i 1869 var Nor­ge Europas nest fattigste land, etter Irland. For arbeiderne var livet preget av manglende tillit til arbeidsgivere og myndigheter og kampmidlene var streik og lockout. Den førs­te streiken kom i 1872, og den mest kjente er fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Den gang var det kvinnene som streiket, ­ikke for å få mer lønn, men for bed­re arbeidsmiljø.

Hågensen fortalte videre at hovedvendepunktet kom i 1935, i og med den førs­te ho­ved­avta­len mel­lom arbeidstakere og arbeidsgivere i norsk arbeidsliv. Dette var grunnloven, som brakte partene fra konflikt til samarbeid. ­Ikke det at konflikt har vært et ukjent begrep siden, men man fikk en felles grunnleggende forståelse for samarbeid.

– Så kom årene 1940 – 45, som fikk stor betydning for utviklingen av sam­ar­bei­det i etterkrigstiden. Det man i hvert fall kan si ­om okkupasjonsmakten, er at ­alle nordmenn ble behandlet likt, sa Hågensen, – uavhengig av sosial status. Direktør og arbeider måtte opptre sammen, mot en felles ytre fiende. Siden har vi utviklet oss til det vi er i dag, via jappefesten på 80-tallet, der slett ­ikke ­alle var invitert. Vi har også vært vitne til utviklingen i verden rundt oss, der ar­beids­le­dig­he­ten ­ikke ­bare har steget, den har bitt seg fast mange steder.

Og når Hågensen kort skal oppsummere Nor­ge i dag, blir det slik: – Vi er et land med privat rikdom og offentlig fattigdom.

Del kunn­skap og arbeid sammen

Hågensen innrømmet at han inntil nylig var uvitende ­om det faktum at 320 000 nordmenn i 2001 var i en si­tua­sjon der de måtte utsette tannbehandling på grunn av dårlig økonomi. Han karakteriserer dette som et velferdsproblem, mer enn et isolert tannhelseproblem. Videre er han usikker på ­om han er den eneste som ­ikke var klar over situasjonen, og opp­ford­rer til mer informasjon for å påvirke politikere og opinionen. ­Ikke minst det siste. Hågensen opp­ford­ret NTF til å bringe fakta videre, ­ikke ­bare til regjering og storting, men til ­andre organisasjoner som arbeider for velferdsnorge, trygghet og rettferdighet. Og hovedpoenget til Hågensen i et engasjert og springende hovedforedrag blir dermed at felles opptreden gir større innflytelse enn når en og en organisasjon opptrer hver for seg.

Stemningsfull landsmøteåpning

Dermed var tonen satt for årets landsmøte. Tonsatt var åpningen også. Ved Jon ­Arne Corell som passende nok, midt i Oslo og med LO og det ­hele til stede, tolket Rudolf Nilsen ­sine tekster i vakker visefremføring. Steinar Ofsdal fremførte en nykomponert rotfyllingsvals, akkompagnert av kjeveortoped Leif Linge. Videre kunne forsamlingen glede seg over slåtten «Tannlausen» og ­andre muntre bidrag fra en morgenfrisk Ofsdal.