Ossuariet i Sedlec

Torbjørn Guldseth:

Ossuariet i Sedlec

Å besøke Praha har vært et "must" for vestmennesker i 1990-årene. Sentrum er alltid overfylt av turister med kameraer og karakteristiske magebelter. Byen er i hvert fall blitt et paradis for lommetyver, ettersom det kryr av skjødesløse og blåøyde som går rundt med lommeboken godt synlig. Selvfølgelig fins det mange obligatoriske severdigheter i Praha for den som er interessert i europeisk middelalderhistorie. Men jeg synes kanskje at andre østbyer som Kiev, Riga eller Vilnius er mer spennende.

VEKK FRA ALLFARVEG • En reise hvor man bare opplever det man har satt seg fore å oppleve, er langt på veg overflødig, heter det. Vil man se det ekte Tsjekkia er det best å forlate allfarvegen. Sammen med mitt faste resefølge i de senere år, tanntekniker Reidar, forlot vi turistbyen og dro med lånt bil østover. Målet var ossuariet i Allehelgenkirken i Sedlec.

Det hører med til historien at vi ble stoppet av politiet på motorvegen. Ut fra erfaringer fra andre tidligere kommunistland, fryktet vi det verste. I Albania måtte jeg en gang vente i fire timer for å komme inn i landet. Det eneste som gjorde grensevaktenes jobb utholdelig var trolig muligheten til å la køen vokse, å granske alle papirer med stor mistenksomhet og å nyte synet av folk som opptrer servilt overfor uniformer.

Den tsjekkiske politimannen spurte bryskt etter det vi oppfattet som pass. Nå var tiden inne til å imponere Reidar, så jeg forklarte langsomt og tydelig på russisk språk at passet dessverre nok lå igjen på hotellrommet. Enda en gang spurte han etter pas. Samme ordforklaring på nytt før politimannen utålmodig åpnet bildøra og festet sikkerhetsselen som jeg hadde latt være å ta på. I ettertid fant jeg ut at pas betyr belte på tsjekkisk. Mitt reisefølge fikk seg en god latter av opptrinnet.

MONDO CANE • I 60-åra laget italienerne en serie spillefilmer som het "Mondo cane". Den voksne leser husker sikkert at de inneholdt autentiske opptak av all verdens merkelige fenomener – et slags filmatisk "believe it or not". Blant annet gjorde det dypt inntrykk på en ung student som nettopp hadde begynt å lese osteologi, å se munkene i et kloster i Italia sitte og pusse knokler og kranier.

Mange år senere besøkte jeg Roma og klosteret Cimitero dei Cappuccini som en gang gjorde et så fryktsomt inntrykk. Nå var klosteret nedlagt og munkene borte, men i krypten under kirken var knokkelsamlingen inntakt. Der var, akkurat som vist på filmen, hodeskaller, hofteskåler, bekkenben og leggben – alle typer menneskelige benrester dandert i de mest bisarre mønstre. En slags sjokkartet brukskunst med det hellige formål: Å vise dette jordelivets forgjengelighet. På en måte var jeg derfor mentalt forberedt på å besøke et ossuarium enn mitt reisefølge. Litt respektløst kan jeg vel si at når du ser så mange ryggsøyler, får du en ubehagelig følelse i isjiasnerven.

Etter halvannen times reise kom vi fram til Kutna Hora. En gang var byen det økonomiske sentrum i Böhmen, ettersom det ble funnet sølv her i middelalderen. De tsjekkiske kongene flyttet også dit for en tid. Her ble forresten Europas første gullmynt laget – en tsjekkisk forint. I den lille forstaden Sedlec fant vi Allehelgenkirken. Den var omgitt av stillaser, så de holdt tydelig vis på med å renovere den utvendig. Kirkeporten var stengt, men på en lapp sto adressen til en vennlig dame som hadde nøkkel. Vi ga en liten sigøynergutt litt penger for å hente henne.

Ventetiden tilbrakte vi på den lokale kroen. Å lese en tett maskinskrevet meny på tsjekkisk er ikke lett, men vi klarte å tyde ordet specialita. Husets spesialitet er jo godt på alle restauranter, så det måtte være et bra valg. Vi fikk imidlertid store øyne da serveringsdamen kom og vi gjenkjente det som lå på tallerkenen. Tynne skiver med tverrskårne nyrer! Men er du sulten, så spiser du også det som ikke er hverdagsmat i Norge. I tillegg ga det oss en god unnskyldning for å bestille rikelig med velsmakende tsjekkisk øl.

PEST OG SVARTEDAUDE • Munker fra cistercienserordenen holdt til i klosteret i Sedlec under middelalderen. Etter at en abbed på 1300-tallet brakte med seg hellig jord fra Jerusalem og spredde utover klosterets gravplass, ble den meget populær å benytte. Titusener av mennesker ble gravlagt der i løpet av hundre år, ettersom pest og svartedaude herjet. Det fortelles i gamle dokumenter at under en stor epidemi i året 1318 ble 20 000 mennesker begravet. I 1421 gikk husittene til åpent opprør mot den katolske kirke og cistercienserklosteret ble plyndret og ødelagt. Klosterkirken til minne om Marias Himmelferd brant ned og alle munkene ble drept.

Flere tusen skjelettlevninger stammer fra denne tiden under husitterkrigene. Etter hvert begynte benrester å dukke opp av jorden, så et lite kapell ble derfor tatt i bruk som ossuarium eller kostnice som det heter på tsjekkisk. På 1500-tallet arrangerte en blind munk nette pyramider av de anslagsvis 40 000 skjelettene.

DEKOR MED BEN •I to hundre år lå klosteret i ruiner, men i 1650 begynte gjenoppbyggingen med å oppføre en Allehelgenskirke i tidlig barokk stil. I hvert hjørne av kirken ble det bygd fire frittstående obelisker til å lagre benrestene fra kirkegården.

Kirken er bygd i to plan som et uttrykk for det guddommelige verdensbildet på den tid, nemlig kontrasten mellom lys og mørke. Ossuariet er et mørkt rom med et budskap full av død som en dyster påminnelse om jordelivets forgjengelighet og muligheten for evig fortapelse. Selve kirkerommet står i sterk kontrast til mørket i krypten. Den besøkende kan beundre store gotiske vinduer som slipper en masse lys inn til de smekre buene i presbyteriet. Det fremkaller et bilde av en åndelig verden full av lys, altså symbolet på Kristus og det evige liv.

Da Josef II reformerte kirken i Tsjekkia i 1870, kjøpte adelsmannen Karel Schwarzenberg kirken i Sedlec og brukte 12 000 gullmynter til å innrede ossuariet. Han engasjerte tre- og billedskjæreren Frantisek Rint til et meget spesielt oppdrag, nemlig å dekorere kirken innvendig med menneskelige benrester. Denne Rint var nok fylt av makaber skaperlyst, og han hadde som fortalt "byggematerialer" i overflod fra de store samlingene med knokler som fantes i kapellet. Her er en grenseløs bisarr skaperglede uttrykt kunstnerisk med hjelp av ryggvirvler, lårben, ribben og kranier. Menneskeskjeletter er blitt til kors og spir, støp og kalker, en monstrans og andre religiøse symboler i Herrens navn. Schwarzenbergsfamiliens våpenskjold er også framstilt. Rints kanskje mest groteske verk er lysekronen i midtskipet. Den inneholder minst ett av samtlige ben i den menneskelige kropp. Etter å ha fullført oppdraget, avsluttet Rint med å signere sitt verk med hjelp av knokler. Du finner namnet hans når du går ned trappen til krypten.

Å besøke i ossuariet i Sedlec er en høyst spesiell opplevelse som fyller deg med taus andektighet når du vandrer rundt. Samtidig med litt angst for å få erfare innholdet i utsagnet: Hvis du selv er stille, vil omgivelsene tale til deg.

Adresse: 7580 Selbu