Glad trubadur på Galleriet

Han er den siste norske odontolog fra Dundee og den første norske artist som har en cover-versjon av en Sting-låt: det kjente dobbeltmenneske Jack-Louis Bostad alias Jack Lewis. Innimellom en travel endodontisk henvisningspraksis i Galleri Oslo dyrker han blues og rock og er på forsommeren plateaktuell med CD nr. 2, "Steg for steg". Men noe liv som fulltids artist har han ingen tro på. Stillingen som assistenttannlege gir ham imidlertid rik anledning til å dyrke sin kjærlighet til musikken.

Et blått øyeblikk foran Cafe Fiasco utenfor Galleri Oslo. Med sin varme, myke sunnmørsblues har endospesialist Jack-Lois Bostad gitt ut sin andre CD. Bærer utgivelsen seg økonomisk, skal han i gang med flere.

Jack synger på noe så sjeldent som mykt sunnmørsk og har hatt musikk som attåtnæring siden han var 14 og spilte til dans i bryllup:

– Å spille ute er fortsatt moro. Gleden over å spille med venner og det sosiale liv det gir, betyr kolossalt mye for meg, sier han.

Etter 19 år med spesialutdannelse i endodonti og travel allmennpraksis på Bogerud solgte han praksisen og begynte som assistent hos sin gamle venn Arne Loven på Galleri Osloklinikken:

– Jeg stortrives som assistenttannlege. Egentlig hadde jeg planer om et lite kontor på Kolbotn i gangavstand fra der jeg bor. Men grunninvesteringene i dag er så store at jeg har slått meg til ro som assistent, og jeg akter å forbli det resten av min odontologiske karriere. På Bogerud ble det ikke så mye tid til endodontibehandling, mens jeg her kun driver med henvisninger. Det var deilig å slippe ut av recall-systemet og det gir en helt annen tilfredsstillelse å kunne fordype seg skikkelig i ett fag. Det ble det aldri anledning til i en omfattende allmennpraksis. Det er deilig å slippe administrasjon, ha færre pasienter per dag, jobbe 9–16 og ta toget hjem uten bekymring etter endt arbeidstid!

Og etter endt arbeidstid bytter Jack vinkelstykke med gitar og gir seg musikken i vold. For drøyt tre år siden ga han ut sin første CD, "Don’t Mess Around".

– Var det oppfyllelsen av en gammel drøm om berømmelse på vinyl?

– Nei, tanken var egentlig ikke så gammel. Jeg tenkte ikke på å gi ut plate; det var venner og bekjente som til stadighet oppfordret meg til det. Og da jeg til slutt bestemte meg, var det ingen vei tilbake. Det ble helt klart et underskuddsforetagende! Og nå har jeg altså gitt meg i kast med prosjekt nr. 2, med barnslig optimisme. Målet er at dette prosjektet skal finansiere det neste, sier han.

Om han lykkes, vet han ikke. Men han har i alle fall lykkes bra med lanseringen. Et release-party på Color Line, 13–14 radiointervjuer og, ikke minst, dette overmåte eksklusive intervju med Den norske tannlegeforenings Tidende.

Den første CD’en sendte han til NRK – og fikk tilbud om å opptre som gjest hos Tande-P.

– Hvordan føltes det som bryllupsmusiker plutselig ha en én million tilhørere?

– Ganske tøft! Jeg satt i garderoben blant etablerte artister, blant andre Christer i "Vikingarna" og Lillebjørn Nilsen. De, som skulle synge play-back, var nervøse – hva med meg som skulle synge live med akustisk gitar og husbandet...? Nei, jeg var ikke høy i hatten, men det gikk bra.

– Og mandagen etter?

– Det var jævlig moro! Responsen var enorm – og jeg var overrasket over hvor mange som ringte meg.

Om "Don’t Mess Around" ikke ble noen finansiell bonanza, ga det i alle fall Jack blod på tann:

– Jeg har brukt to år på den nye platen, og tatt det etterhvert som jeg syntes jeg hadde råd. Med stort og smått har det kommet meg på 130–140 000. Plateproduksjon er blitt billigere med hard disc-opptak. Denne gangen har jeg utgitt på eget selskap og går "break even" hvis jeg selger 3000 plater.

Det står naturligvis kvinner bak. Først en mor hjemme på Herøy ved Runde som med stoisk tålmodighet utholdt 10-åringens første grep på brettet, dernest Jacks britisk fødte kone og kollega, Virginia:

– Hun har aldri klaget over at min musikkinteresse har gått ut over noe hjemme. Hun er svært musikalsk og skriver veldig bra engelske tekster. Mange av tekstene på platen er skrevet på engelsk og så oversatt til norsk, sier Jack, som etterhvert bestemte seg for Ivar Aasens norsk fremfor The Queen’s English.

Mens Jacks spillejobber før ga netto bidrag til gymnas og studier, blir musikken nå i beste fall en selvfinansierende kjærlighet.

– Men med din musikkinteresse – hvorfor bestemte du deg i det hele tatt for å bli tannlege?

– Jeg ville ha et yrke der jeg hadde med mennesker å gjøre, samtidig som jeg kunne være selvstendig. Det spilte nok også inn at jeg hadde to tannleger i familien som jeg så opp til. Etter ett år med realfag i Oslo var jeg vaksinert mot Blindern og ville studere ute på et sted der jeg samtidig kunne få musikalske impulser. Jeg spurte Leif Tronstad til råds, han tok en telefon til Ivar Mjør med følgende spørsmål: "Jeg har en spirrevipp her som vil studere i Storbritannia. Hvor skal han gå?". Og fikk følgende svar: "Dundee er best".

Dermed tok Jack gitaren og dro over Nordsjøen, og ble som siste nordmann utdannet til tannlege i Dundee:

– Jeg begynte med en gang å spille på pub – men betalingen var ikke noe særlig. Fem pund for én kveld – og gratis øl. Men samtidig var det billigere å leve der. Om sommeren jobbet jeg på fiskebåt hjemme og finansierte mye av studiene med det.

Hele tiden har musikken ligget som en grunntone i Jack Bostads tilværelse. Han og svogeren har en duo de spiller til selskaps med, og Jack frydes når han kan spille med "Hæla i taket", det kjente odontologiske ensemble med 12 tannleger og full blåserrekke.

– Det jeg liker best å spille ute, er blues-rock, slik som Clapton, Joe Cocker og Sting. Jeg er forresten litt stolt av at jeg er den første nordmann som har en cover-versjon av Stings låt "Fields of Gold". På norsk er den blitt til "Solnedgang". Da jeg kontaktet "publisistene" i Sverige for rettighetene, fikk jeg beskjed om at det kunne jeg antagelig bare glemme. Det gjorde jeg – og stor var derfor overraskelsen da tillatelsen plutselig lå i postkassen tre måneder senere.

Til glede for Jack – og andre nordmenn som deler hans musikalske smak. Han mener selv at musikkens hans retter seg mot et voksent publikum, 25 år +.

– Dessverre! For det er gruppen 12–20 som kjøper flest plater, sier Jack med et skjevt smil.

Helt passé er han tydeligvis ikke i ungdommens øyne. For hans tre døtre fra 20 år og nedover synes pappas musikk er ganske OK.

Og de er ikke de minst viktige kritikerne.

Tekst og foto:Henning A Nilsen