Med skogsmatroser på jakt etter sjøorm

Med skogsmatroser på jakt etter sjøorm

Vi er døråpnere. Vi spiller på en tradisjon og på det helt spesielle. Dette er en attraksjon som ikke lar seg kopiere med særlig troverdighet andre steder, sier Erik Engesæter og Sigmund Telnes, to tannleger med mønstringspapirene i orden og med egen skjenkebevilling. De er fjellskipsredere og skogsmatroser om bord på M/S "Fjøllgut II" som går i turisttrafikk på Seljordvannet. – Dette er både litt galskap og en måte å bruke et aktivitets-overskudd på, sier de.

– Vi har ekkolodd for å følge med i hva som skjer i dypet. Det piper garantert på hver tur! Og vi har planer om å anskaffe en liten kanon. For det første vil den kunne komme til nytte hvis sjøormen går til angrep. For det annet kan den brukes mot svensker hvis de skulle angripe et fredet dyreart som sjøormen; det er en situasjon vi må kunne takle! Forresten hadde den første "Fjøllgut" også en liten saluttkanon!

Fortiden som militærtannleger i den Den Kgl. Norske Marine er kommet Engesæter og Telnes til nytte. For i hjertet av Telemark, mellom stabbur og eldhus, kan gamle uniformsjakker komme til heder og verdighet igjen når "Fjøllgut II" legger fra brygge i Seljord med odontologisk mannskap, halvtinte reker og vinkart med én vin på.

OBSERVASJONER OG PROMILLE • Samtidig som lokalbefolkningen omtaler Seljordsormen med diskret humor, er den også ramme alvor og stedets største turistattraksjon. Og går man seljordingene nært innpå klingen, så er visst ingen riktig sikre på at den ikke finnes. For observasjonene er mange, både av pålitelige og edru folk. Skjønt skipsrederne Engesæter og Telnes innrømmer at antallet observasjoner stiger proporsjonalt med promillen når de tar turister med på sjøormsafari på Seljordvannet.

De to tannlegene er krumtappen i reetableringen av skipstrafikk på Seljordvannet. Og den ser etterhvert ut til å kunne gå i en, om enn skjør, balanse. Rederiets samlede tonnasje, som består av "Fjøllgut II" bemannes av rederne selv. Så vidt under 25 tonn slapp de unna regulært kystskippersertifikat, men måtte både avlegge et besøk hos mønstringslege og praktisk prøve for skipskontrollen i Larvik. Den maritime bakgrunn er noe ulik: Engesæter, ustoppelig snakkende bergenser, har sin salte fortid med seilbåt på ungdommens vestlandsfjorder; Telnes’ tidligere erfaring fra det våte element er badekaret og å ha vært med far sin og dra garn fra robåt. Men nå er de begge godkjent av de norske sjøfartsbyråkratiet og har fått skjenkebevilling etter to dagers kveldskurs i alkoholloven.

– Rådmannen spurte oss om vi hadde vært på drikkekurs, men vi fikk bare kaffe, sier Engesæther. Til alt overmål har de pliktmessig avhold før og under fart!

Tradisjonen med skipstrafikk på Seljordvannet går tilbake til 1876 da den første "Fjøllgut", en liten dampbåt bygget på Akers Mek, ble fraktet stykkevis og delt opp til Seljord og satt i trafikk fra Seljord til Ulveneset.

– På den tiden var det bare en kjerrevei på vestsiden av vannet og "Fjøllgut" tok både passasjerer og frakt. Hun gikk i rute til 1925; deretter ble hun brukt til tømmerslep før hun ble hugget på 50-tallet, forteller Sigmund.

Omkring 40 år senere skulle tradisjonen gjenoppstå. Idéen kom da en gruppe fra Seljord, deriblant Telnes, dro på studietur til Loch Ness for å studere markedsføringen av sjøormen dersteds. Men stor entusiasme ble det dannet et folkeaksjeselskap med 500 aksjonærer. På Göta Kanal fant de den vesle motorjakten "Lejonungen", som ble tatt opp Telemarkskanalen og så fraktet fra Akkerhaugen brygge på tralle i nattens mulm og mørke for å unngå trafikkaos på de 25 kilometerne til Seljord.

REKER OG LOFFf • Brygger ble bygget, fem i alt, og et meget ambisiøst ruteopplegg ble gjennomført to ganger daglig. Det viste seg altfor ambisiøst: Skulle ruten holdes, måtte farten opp. Dermed ble både komforten for liten og drivstoffutgiftene for store, og snart var selskapets kasse tom. Askjekapitalen ble nedskrevet og et nytt selskap grunnlagt, der Erik og Sigmund har majoritet som eiere. Også den lokale landsbruksmessen, sparebanken og kommunen er aksjonærer.

– Men det er Erik som er krumtappen, og for det meste bare betaler jeg; jeg har altfor mye å gjøre med å drive campingplass, sier Sigmund, som på fritiden har full stilling i Den offentlige tannhelsetjenesten.

Dagens "Fjøllgut"-konsept er langt mer avslappet. Det blir rundt 20 turer i sesongen, avhengig av meteorologi og tilstrømning. 2–3 timers tur med reker og loff koster 200 kroner, og selv om båten – unnskyld, skipet – er klassifisert for inntil 60 passasjerer, er det passe fullt med halvparten.

Men, som alltid når det gjelder det offisielle Norge, er det skjær i sjøen. I tillegg til driftsutgiftene må "Fjøllgut" klasses hvert år, forsikringen betales og redningsutstyret til kontroll.

– Det bærer seg nesten, og når kassen er tom, må vi titte i lommebøkene våre. Men nå vurderer vi å søke tilskudd fra kulturetaten fordi vi "oppebærer en tradisjon av kulturell verdi", forklarer Erik, i ledige stunder kjeveortoped med 18 års fartstid i Seljord og Bø.

Beretningene om sjøormen i Seljordvannet er faktisk eldre enn historiene om Loch Ness-monsteret. Fra 16–1700 tallet har det vært registrert underlige ting i denne 16 kilometer lange innsjøen:

– Dybden er litt usikker. Her er vi på 116 meter over havet, mens vannet er 160–170 meter dypt. Noen av teoriene om sjøormen går ut på at den kan være etterkommer etter de gamle havøglene som ble igjen da landet steg etter siste istid og la igjen et saltvannsreservoar på bunnen, sier Sigmund.

– Med hånden på hjertet – finnes sjøormen?

– Med hånden på hjertet: Jeg vet ikke! Ut fra min naturvitenskapelige oppdragelse og logikk, virker det ikke slik. Men det har dukket opp ting som har forundret folk. Jeg kjenner flere troverdige og edruelige folk som har gjort observasjoner. Blant annet en erfaren elgjeger som så et hode som stakk ca. én meter opp over vannet. Han beskrev hodet som på en hest, men likevel annerledes. Det dukket under, men kom snart opp igjen. Det kunne kanskje ha vært elg, men elgen oppfører seg ikke slik, sier Sigmund.

MIDT I PARRINGSTIDEN? • – For en ti års tid siden kjørte jeg ut mot Telnes, men stanset fordi det var noen voldsomme bevegelser i vannet. Det tydet på noe stort som leet på seg, altfor stort til å være en bever eller en sik-stim. Heller ikke lignet det på båtbølger. En mystisk opplevelse, synes jeg, forteller Erik.

Enkelte er mer på hugget enn de to marine odontologer. Årvisst kommer det folk med avansert utstyr for å fravriste Seljordvannet dets hemmelighet. I fjor ble det oppfanget noe som hørtes ut som parringslyder. En svenske som tok mål av seg til også å observere fra mikrofly i år, søkte kommunen om tillatelse, men fikk avslag, da "en antar at dette er midt i parringstiden og således kan virke forstyrrende på sjøormen". Om ikke sjøormen finnes, så kan den likevel frembringe et mirakuløst innslag i norsk kommunalforvaltning, nemlig underfundighet!

Svensken får trøste seg med en tur med "Fjøllgut" og dens mannskap.

– Men hvordan påvirker rederiet og hard business vennskapet mellom dere to tannleger?

– Det er intet problem. Du må bare ikke blande penger i det!

Tekst: Henning A Nilsen