– Vi har ikke tid til å vente på tannleger fra en tannlegeutdanning i Tromsø

Overtannlege Jan L. Nielsen, Alta:

Bortsett fra en periode på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet har det vært tannlegemangel i Finnmark i alle de femti årene Den offentlige tannhelsetjenesten har eksistert. Den første fylkestannlegen, Knut R. Bergwitz-Larsen, som i 1950 startet med 11 distriktstannlegestillinger, fikk bare besatt fem av dem det første året. Siden har det jevnlig bydd på problemer og store utfordringer å sikre en stabil tilgang på tannleger i de ulike distriktene i fylket. Men én klinikk har utmerket seg ved stor stabilitet på personellsiden, også når det gjelder tannleger, og det er distriktstannklinikken i Alta. Der finner vi tre tannleger, Jan L. Nielsen, Einar Lie og Steinar Rapp, som samlet har arbeidet 90 år i Finnmark, derav 84 i Alta.

Tidende har besøkt distriktstannklinikken, som nettopp i jubileumsperioden kunne innvie utvidelsen av klinikken med seks nye store, lyse og moderne kontorer, innredet med det aller siste av nytt utstyr både klinisk og på datasiden. Og med så mye erfaring og kompetanse samlet, benytter vi selvsagt også anledningen til å høre hva tannlegene, representert ved Jan L. Nielsen og Einar Lie mener om ulike spørsmål knyttet til tannhelsetjenestens framtid i nord.

– Hvordan er situasjonen for tannhelsetjenesten i Finnmark i dag, og hvordan ser dere på framtida for Den offentlige tannhelsetjenesten i fylket?

Nielsen: Her i Alta er vi bra dekket både med personell og behandlingsmessig. Vi er nå åtte tannleger, én kjeveortoped, tre tannpleiere og 13 tannhelseassistenter. Med den nye utvidelsen av klinikken har vi fått god plass, i alt 14 stoler, og er blitt mer fleksible. Men det mangler fortsatt tannleger i mange distrikter i Finnmark. Og det er ingen søkere til stillingene.

For å få tannleger til stillingene i Finnmark i framtidas tannhelsetjeneste må vi satse på flere store, tunge klinikker som den vi har her i Alta. Enmannsklinikkene er allerede på vei ut, nyutdannede tannleger vil ikke arbeide permanent på de små klinikkene. Det er ikke riktig rent faglig heller. Vi trenger store klinikker hvor tannlegene kan "spesialisere" seg, ikke nødvendigvis til spesialister, men hvor man opparbeider spesialkompetanse på ulike felter. Her ved Altaklinikken driver for eksempel Steinar Rapp med implantatprotetikk, mens andre er gode på rotfyllinger og andre igjen er mer interessert i kirurgi. Vi har et faglig miljø, og det skjer hele tiden en faglig utvikling. Og vi opplever at så vel nye tannleger, som de som har jobbet noen år, kommer og spør oss og vil ha hjelp. Det er en trygghet å ha kolleger som har vært ute i et par vinterstormer før, og har gjort de fleste tabbene så mange ganger at de vet hvordan de kan unngås.

– Hvis man skal satse på storklinikker, hvor mange trengs det da i Finnmark?

Nielsen: Det bør være fire hovedklinikker – i Kirkenes, Vadsø, Hammerfest og Alta. Men det må selvsagt være klinikker på andre plasser også. I indre Finnmark kan vi kanskje til og med få ansatt faste tannleger. Ellers tenker vi oss at det bør være en viss overkapasitet på de store klinikkene, slik at de kan hjelpe de mindre.

– Betyr det ambulering?

Nielsen: For å sikre stabilitet i tilsyn og forebyggende behandling tenker vi oss at man for eksempel kan finansiere utdanning til tannpleiere for interesserte personer i lokalmiljøet. I Mehavn er det f.eks. en klinikk som drives på den måten av tannpleier Berit Røstad. Med regelmessige besøk av tannlege fungerer det bedre enn da det var tannleger på klinikken. For de kom og reiste i en evig strøm og hadde enten ikke tid til, eller interesse for å drive med profylakse. Men det er selvsagt mange måter å organisere tjenesten på, og nøkkelordet må være fleksibilitet. Vi må ha muligheten til å improvisere og bruke det personellet vi har.

– Er det mange fra lokalmiljøene som er interessert i å utdanne seg til tannpleiere?

Nielsen: Blant de tannpleierne vi har i Finnmark har mange begynt som tannhelsesekretærer eller klinikkassistenter som det het tidligere. Så har de fått permisjon fra jobben og stipend eller økonomisk støtte fra fylkeskommunen eller kommunen for å ta tannpleierutdanningen. Og de er svært stabile i stillingene. Men noen ganger har problemet vært at det ikke har vært tannpleierstilling på hjemplassen, så de har måttet fortsette som tannhelsesekretærer. Men ordningen har vi praktisert i 30 år, vi ansatte den første allerede i 1970, og det har fungert veldig bra.

– Hvilke arbeidsoppgaver har tannpleierne i Finnmark?

Lie: De gjør alt unntatt å bore. Og de undersøker alle, både småbarna og så mange skolebarn og voksne som de klarer.

– Men det som mange tannleger er så redde for, at de skal underdiagnostisere eller overdiagnostisere, hvordan ser dere på det? Og er dere ikke redde for å la tannpleiere arbeide alene på en klinikk?

Lie: Vår erfaring er at tannpleierne klarer vanlig diagnostikk like godt som tannlegene. Det er ikke noe problem. Her i Alta snakker vi dessuten sammen hele tiden. Foreløpig har vi bare den ene nevnte klinikken hvor en tannpleier arbeider alene, og hun er meget erfaren og får dessuten besøk av tannlege med jevne mellomrom. For øvrig er det ikke lenger bare fremtidsvyer at man kan kommunisere digitalt og med bilder. Det er bare et tidsspørsmål når det kommer.

– Så dere mener at de mindre klinikkene eventuelt kan bemannes av bare tannpleiere?

Lie: Med den klinikkstrukturen vi har nå, kan ikke tannlegestillingene fylles av tannpleiere. Men igjen, vi er avhengige av å kunne være fleksible.

– Men hvor mange tannleger trengs det i Finnmark i tida som kommer?

Nielsen: Vi kan ikke planlegge så langt fram, alt avhenger av befolkningsstrukturen. Nå skal de bygge ut gassfeltet Snøhvit utenfor Hammerfest, da snakker de om 25 000 mennesker i byen; i dag er det 9000. Og skal det startes gullgruvedrift i Kirkenes, kommer det til å endre behovene der. Allerede i dag er det et stort behov for tannbehandling i Finnmark, og det har økt litt i de senere årene, men situasjonen er ikke dramatisk.

Lie: Det er dessuten et latent behov for tannbehandling i befolkningen. Tidligere var det mange som ikke søkte tannbehandling, men nå gjør de det, de finner seg ikke i å gå med et dårlig resttannsett, de vil ha det ordnet. Så uansett, både ut fra situasjonen i dag og sannsynligvis i framtida, vil det være behov for mange tannleger.

– Tror dere at en tannlegeutdanning i Tromsø vil løse problemene?

Lie: Slik situasjonen er i Den offentlige tannhelsetjenesten nå, er vilkårene for dårlige i forhold til mulighetene i privat praksis. Du kan utdanne så mange tannleger du vil, men de kommer ikke til å bli i de offentlige stillingene dersom de ikke er nødt. Får man en overproduksjon av tannleger vil nok stillingene bli fylt opp, men da ender man kanskje opp med de som ikke får stilling noe annet sted. Bedre lønn og bedre arbeidsbetingelser er helt nødvendig, det må ligge i bunnen.

– Og hva legger dere i "bedre arbeidsbetingelser"?

Lie: Det er f.eks. et godt arbeidsmiljø med faglig fellesskap og muligheter for faglig utvikling.

– Hva er deres synspunkter på en eventuell utdanning i Tromsø?

Nielsen: For det første blir det veldig dyrt. Det betyr kanskje ikke noe, for det kommer fra et annet budsjett, men det er likevel skattepenger. Men viktigere er kanskje de problemene som oppstår når man skal lage en helt ny utdanning. Først skal du ha lærere ved selve utdanningen, og så har jeg skjønt at den kliniske opplæringen skal skje ute på distriktstannklinikkene. Og da blir spørsmålet: Hva slags tannleger har vi der? Ved enkelte større klinikker, f.eks. her i Alta, er det sikkert ikke noe problem, men vi som arbeider på disse klinikkene trenger opplæring. Og på mange klinikker vil det bare være nyutdannede tannleger. Hva slags veiledning får de og hvilke muligheter har de for å være kliniske lærere? Det kan ikke bli enkelt.

Lie: Og hvordan i all verden skal vi ha tid til det? For det vil både legge beslag på behandlingstid og senke produksjonen. Vår erfaring med fjerde års tannlegestudenter på tannklinikken her i Alta er at det tar mye tid.

– Men det vil vel bli mer interessant å være tannlege på en slik klinikk?

Nielsen: Det er flere sider ved dette. For mange vil det bare være en plage å ha studenter. Det er mye mer interessant å jobbe med pasienter og utvikle seg selv som tannlege. Og økonomien kan vi også stille spørsmål ved. Hvordan vil disse instruktørtannlegene bli lønnet? Nå er det bonusordninger i de fleste fylkene. Dette vil gå ut over den ordningen.

Lie: Etter min mening er dette opplegget grunnlagt på en filosofi som er utarbeidet ved skrivebordet, basert på ønsker om hvordan verden skal være, og så prøver man å tilpasse virkeligheten til filosofien. Og de som styrer med dette er veldig lite villige til å høre på oss på grasrota. For filosofien lar seg ikke alltid tilpasse.

Nielsen: Det sies nå at vi skal bruke Tromsø til å gi utdanningen en ny giv, vi skal utdanne en tannlege som er mer innstilt på å jobbe i det offentlige. Mitt spørsmål blir da: Hva skal den som skal bli offentlig ansatt lære, og hva kan han slippe å lære i forhold til den som skal arbeide privat? Også den som blir offentlig ansatt må kunne lage proteser, kroner og broer, periobehandling og ellers alt det den privatpraktiserende gjør. Det vi ser når de nyutdannede kommer ut nå, er at de har litt dårlig klinisk erfaring, de kan for eksempel ikke trekke tenner, men alt dette må de jo lære i utdanningen. Samfunnsodontologi kan de lære når de er ferdige tannleger. Jeg ser selvsagt fordelen ved at tannleger fra de offentlige klinikkene er lærere, det er klart skjevt at instruktørene på klinikkene i Oslo og Bergen stort sett er privatpraktiserende; det kan nok farge studentene litt.

– Tannlegeforeningen har foreslått en delt løsning der studentene tar preklinikken i Tromsø, mens den kliniske undervisningen foregår ved fakultetene i Oslo og Bergen, men med vesentlig lengre praksisperioder i offentlig tannhelsetjeneste. Hvordan ser dere på den løsningen?

Nielsen: Den delte løsningen til foreningen er brukbar, mest fordi den er reversibel. Man slipper å bygge og ha store utgifter til investeringer, og man slipper å ansette lærere, for de er der allerede. Det er bare å øke auditorieplassene på medisin i Tromsø. For jeg ser mørkt på mulighetene for å skaffe lærere til en helt ny utdanning. Det er mulig det er lærerkrefter i Sverige, men jeg tror det er få odontologer fra det norske miljøet som vil flytte til Tromsø og bli lærere der.

Lie: Det kan ikke være slik at de skal ha all den kliniske treningen på distriktstannklinikkene, de må ha grunntreningen i Tromsø, og da må de også ha en studentklinikk der. Men hvordan er det med pasientgrunnlaget i Tromsø? Er befolkningsgrunnlaget stort nok? Vi kan ikke ha studenter som kommer ut uten noe klinisk grunnlag.

– I den tida dere har holdt på, har dere hatt goder som dere er blitt fratatt. Hvilke feilgrep gjorde man eventuelt som i ettertid har forverret situasjonen?

Nielsen: Det var helt klart da de tok bort provisjonslønnsordningen.

Lie: En provisjonsavlønning som den gang var veldig god. Lønnsnivået vårt var på et nivå som gjorde at det, sammen med de øvrige godene, gjorde offentlig tjeneste til et reelt alternativ. Blant annet hadde vi i Finnmark 100 timer redusert arbeidstid (50 timer i Nordland og Troms). Vi som begynte da, har beholdt en del av godene, men med de vilkårene man tilbyr nyansatte i dag, får man ikke tannlegene til å bli i offentlig tannhelsetjeneste.

Nielsen: Fylkene vil faktisk tjene penger på å gi tannlegene akseptable vilkår. Nå går fylkeskommunene tvert imot glipp av inntekter. Tenk hvordan det er å drive en bedrift som praktisk talt består av bare læregutter som skifter hvert annet eller tredje år. Vi har hatt opp til tredve prosent utskiftning av personell. Det koster mange penger.

Lie: Nå vil politikerne isteden bruke masse penger på å bygge et hus i Tromsø. Vi har i lang tid forsøkt å få dem til forstå at interessen for at tjenesten skal fungere hele tiden ligger i bunnen, selv om vi, når vi forhandler selvsagt er ute etter å mele vår egen kake og få mer penger. Vi mener vi vet hva som må til, men vi blir ikke hørt på eller trodd. Vi har ikke troverdighet fordi vi representerer en yrkes- og interesseorganisasjon.

Nielsen: En annen uheldig side ved denne typen skoleskiptjeneste, er at når tannlegene blir så kort tid, får de verken tid til å opparbeide rutine og bli gode eller til å se igjen sine egne arbeider. Det er viktig for å bli en dyktig tannlege. Og det er viktig for at befolkningen skal få en kvalitetsmessig god nok tjeneste.

Vi som har vært her i mange år, vi flytter ikke. Vi er "tusseladder". Men vi klarer ikke å gjøre alt, vi må ha ungdommer etter oss som kan hjelpe oss og sikre rekrutteringen. Og tida begynner å renne ut for den relativt stabile generasjonen som vi representerer.

Men uansett, hvis politikerne ønsker å lage utdanning i Tromsø, så er det den dyreste og den tregeste måten å prøve å løse problemene på. Men tannhelsetjenesten trenger tannleger, mange tannleger, i mellomtida. Vi må kjøpe studieplasser der vi kan få det. Hvis vi kan få plasser i Umeå, er det best. Og Tannlegeforeningens modell er såpass kvikk at den kan vi starte med allerede til neste år. Hvis vi skal starte utdanningen fra bunnen av i Tromsø, tror jeg at det vil ta svært lang tid før vi ser resultater. Ti år er svært optimistisk. Hadde man benyttet anledningen da Umeå for flere år siden tilbød å kjøpe plasser der, kunne man allerede nå hatt ferdig tannleger derfra, og flere under utdanning. Det virker som det er baller som spilles frem og tilbake uten at noen tar tak i dem og at ingen, verken Sosial- og helsedepartementet eller Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet tar ansvar.

– Hvor representative er dere i deres syn?

Nielsen: Jeg har ikke snakket med så mange vanlige tannleger nordpå som er for tannlegeutdanning i Tromsø. Men det er en del, bl.a. fylkestannlegene og tannleger i administrative stillinger. Nordland Tannlegeforening har gått mot, men Finnmark og Troms har ikke uttalt seg. Men hvor representative vi er, det vet jeg ikke. Det er mulig vi er fossile og ikke klarer å tenke nytt, men vi har ikke tid til å vente på en tannlegeutdanning i Tromsø. Vi kan godt ha en skole der, det er greit, men hvis problemet er at undervisningen i Oslo og Bergen er for dårlig, så må det være enklere å gjøre den bedre. Som Nyhus sa: Det hjelper ikke å bygge organisatoriske overbygninger over problemene. De forsvinner ikke av det.

Tekst og foto: Gudrun Sangnes