Tannlegeressurser i Norge: en oppsummering av framskrivninger, vurderinger av etterspørsel og fordelingsproblemer

Utredningsgruppen for eventuell tannlegeutdanning i Tromsø:

Universitetet i Tromsø, etter oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet, oppnevnte i august 1998 en arbeidsgruppe bestående av 7 medlemmer* ⁾ for å foreta en «utredning av tannlegebehov og av en eventuell tannlegeutdanning i Tromsø». Gruppen baserer sitt arbeid på mandat utformet av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og utredningen er planlagt avsluttet i juli 1999. I brev av 03.12.98 ba Sosial- og helsedepartementet arbeidsgruppen om å utarbeide en delrapport om tannlegebehov. Gruppen fant det ikke tjenlig å presentere et avsluttet dokument om tannlegebehov, men å foreta en oppsummering av hovedkonklusjoner basert på et foreliggende arbeidsdokument. Dette arbeidsdokumentet utgjør resultatet av utredningsarbeidets første fase som gruppen ikke anser som endelig avsluttet. Det er likevel lite trolig at hovedkonklusjonene slik de er oppsummert i det følgende vil bli vesentlig endret i løpet av den videre arbeidsprosessen.

Framskriving av tilgang på tannlegeressurser

Tannlegeressursene i Norge vil reduseres betydelig i løpet av de neste 10-årene i tilfelle utdanningskapasiteten ikke endres. Det er primært to hovedgrunner til dette. For det første er tilgangen på nyutdannete tannleger klart mindre enn avgangen. Den andre hovedgrunnen er en økende kvinneandel, som fører til at gjennomsnittlig antall årsverk per tannlege reduseres. Gitt dagens utdanningskapasitet vil en i år 2015 ha 630 (16 %) færre tannlegeårsverk sammenlignet med 1999 (totalt antall tannlegeårsverk i dag er ca 3850). For å erstatte disse samt 150 tannlegeårsverk som utføres av utenlandske tannleger, må en i perioden 2001–2015 omtrent doble opptaket av tannleger i forhold til dagens nivå. Tilsvarende framskrivning til år 2030 viser et underskudd på tannlegeårsverk i forhold til i dag på omtrent 1150 (26 %). Gitt en målsetning om i 2030 å ha tannlegeressursene som i dag og at en økt utdanningskapasitet får effekt fra år 2006, vil det være nødvendig med et årlig opptak på totalt 181 (68 studenter i tillegg) fram mot år 2030.

Hva vil skje med etterspørselen?

Som for helsetjenester generelt, har etterspørselen etter tannhelsetjenester vært stadig økende i løpet av de siste 10 årene. Hvorledes etterspørselen vil utvikle seg framover, er avhengig av en rekke faktorer som det til dels knytter seg betydelig usikkerhet til. Av faktorer som peker i retning av økt etterspørsel er i) demografiske endringer; ii) endring i behandlingsmetoder eller teknologiutvikling; og iii) økt etterspørsel som følge av økonomisk vekst og økt kjøpekraft. Aldersgrupper 40 år og eldre vil i løpet av de neste 20–30 år fortsette å være den tyngste gruppen etterspørselsmessig sett. De har et betydelig behandlingsbehov særlig i form av kontinuerlig vedlikehold og protetiske eller kosmetiske forbedringer. Det er også i denne gruppen det er registrert store sosiale og geografiske ulikheter i tannhelse. Blant undergrupper foreligger det et latent behandlingsbehov som ytterligere kan øke etterspørsel i takt med bedret kjøpekraft og endrete holdninger.

Den markerte bedringen i tannstatus hos barn og unge de siste 20–30 år forventes å redusere etterspørselen hos en stadig økende andel av voksenbefolkningen. Det er usikkert om dette vil resultere i en faktisk nedgang i etterspørselen totalt sett, fordi behandlingsprofilen endres stadig mer i årene framover. Denne endringen vil utfordre til både utdanningsmessige, administrative og organisatoriske endringer for å sikre mest mulig kostnadseffektivitet innen tannhelsetjenesten. Slike endringer i oppgavemønsteret gjør også at større bruk av tannpleiere, utover deres sentrale forebyggende rolle, vil bli mer tjenlig og kostnadseffektivt. Det er likevel lite trolig at dette vil ha særlig betydning på kort sikt. Sett i forhold til hvilket omfang reduksjonen i tannlegeressursene vil få, vil til og med en maksimal økt bruk av tannpleiere i forhold til dagens formelle kompetanse, bare i beskjeden grad avhjelpe reduksjonen i tannlegeårsverk fram til år 2015. På lengre sikt er det grunn til å anta at gevinsten slik sett vil blir større. Framskrivning av tannpleierressursene i Norge foretatt av SSB tyder på at tilgangen på tannpleierressurser vil stige framover gitt dagens utdanningskapasitet. Beregningene viser en forventet økning fram mot år 2030 fra 500 til 1250 årsverk når en forutsetter dagens utdanningskapasitet og lengde. Hvor mye denne økte tilgangen vil bety i form av redusert behov for tannlegeressurser er likevel høyst usikkert.

På bakgrunn av vurderingene av de ulike faktorene som påvirker etterspørselen etter tannhelsetjenester, er det lite sannsynlig at den totale etterspørselen etter tannlegetjenester vil avta vesentlig i løpet av kommende 20 år. Mer omfattende bruk av tannpleiere vil være et tjenlig virkemiddel for å møte framtidige utfordringer, men en slik omlegging vil ikke i vesentlig grad avhjelpe reduksjonen i tannlegeressursene på kort sikt.

Fordelingsproblemene

Den sosiale og geografiske ulikhet i tannstatus i Norge avspeiler delvis en historie med store ulikheter i reell tilgang på tannhelsetjenester. Tannlegeressursene er fortsatt geografisk skjevt fordelt, og Lov om tannhelsetjeneste av 1984 har ikke virket i så måte. Dersom tannlegeressursene skulle vært likt fordelt i Norge, skulle Nord-Norge hatt 15 % flere tannlegeårsverk og 122 % flere spesialistårsverk enn hva man har i dag. Tilsvarende tall for Midt-Norge er henholdsvis 24 % og 82 %. For å oppnå tilsvarende tannlegeressurser som Oslo/Akershus, måtte Midt-Norge og Nord-Norge øke ressursene med nær 45 %. I tillegg har en i den offentlige sektor i Nord-Norge vansker med å besette stillinger (per 01.09.98 stod 17 % ledige). Dessuten er rotasjon av tannleger med liten yrkeserfaring spesielt uttalt. I løpet av de siste 2 år ble her hver tredje offentlig tannlege skiftet ut, og omtrent 60 % av de nytilsatte hadde mindre enn 2 års yrkeserfaring. Dette reduserer både kvalitet og kostnadseffektivitet.

I landet som helhet har tannlegers karrierevalg allerede endret seg betydelig, noe som kommer til uttrykk i form av særs svak rekruttering til offentlig tannhelsetjeneste generelt og blant yngre tannleger spesielt. En hovedgrunn til at dette slår særlig negativt ut i region Nord-Norge er at majoriteten av tannlegeårsverk her utføres innen den offentlige sektor, mens for andre regioner er det den private sektor som utgjør kjernen (prosentandel tannleger i offentlig sektor: Nord-Norge 62 %, Vestlandet omtrent 35 %, og Oslo/Akershus 16 %). Også i deler av distrikts-Norge hvor offentlig sektor utgjør kjernen, erfares tilsvarende stabilitets- og rekrutteringsvansker som i Nord-Norge. Omfanget her ser imidlertid foreløpig ut til å være mindre dramatisk. To andre forhold gjør situasjonen i Nord-Norge ytterligere dramatisk: i) stammen av stabile tannleger i landsdelen vil nå pensjonsalderen i løpet av de neste 10 årene; ii) nær 30 % av stillingene innehas av utlendinger, hovedsakelig med svensk nasjonalitet, og rekrutteringspotensialet fra Sverige vil mest sannsynlig avta raskt i løpet av få år.

*Arbeidsgruppens medlemmer: Knut Fylkesnes (leder), Egil Arnesen og Tore Vorren, alle fra Universitetet i Tromsø, Rolf Mensen (Tannhelsetjenestens kompetansesenter i Nordland), Lars Inge Byrkjeflot (overtannlege, Nordland), Anne-Lise Strøm (overtannlege, Troms) og Rune Kjønsvik (privatpraktiserende tannlege, Hammerfest). Sekretær: Peter Marstrander (overtannlege, Troms).