Presidenten har ordet

Leder:

En utstrakt hånd

For vel et år siden fikk NTFs kollegahjelpsordning ben å stå på. Da møttes for første gang de som av sine respektive lokalforeninger var pekt ut som kollegahjelpere. I juni i år møttes de igjen på Legeforeningens kurssenter Soria Moria i Oslo for kurs, oppdatering og diskusjon om problemstillinger i rollen som kollegahjelper.

Kollegahjelperen skal ikke være fylkeslegens eller fylkestannlegens, eller for den saks skyld Helsetilsynets forlengede arm. Kollegahjelperen skal ikke sitte i posisjoner, verken lokalt eller sentralt i Tannlegeforeningen. Kollegahjelperen skal heller ikke være "psykolog", "økonom" eller "behandler". Kollegahjelperen skal være en medspiller, et medmenneske å stole på, ikke en motspiller. Kollegahjelperen skal være en kollegas utstrakte hånd til en annen kollega. Punktum.

Antallet saker rundt i fylkene har vært få. Det kan skyldes at problemet er lite, men det kan også skyldes at man ikke når dem i tide som trenger hjelp. Dette siste fikk mye oppmerksomhet under årets møte på Soria Moria. Legeforeningen, som har hatt denne ordningen i en del år, erfarte i begynnelsen at terskelen for å be om hjelp var svært høy. Den mener de nå er i ferd med å brytes ned. Årsaken kan både være at tilliten til systemet er økende, men også at det er blitt bedre kjent. Med utgangspunkt i hva man vet om rusmisbruk og psykiske lidelser i samfunnet totalt sett, er det imidlertid stadig et underforbruk.

Hvordan når man frem før det er for sent, før mediene gjør det til en sak og før fylkeslegen og Helsetilsynet står på døra? Hvordan når man ut til familie, venner og andre om at det finnes et ubyråkratisk og "ufarlig" hjelpeapparat? Skal man akseptere tips fra pasienter, hjelpepersonell, familiemedlemmer og andre kollegaer, som ønsker å være anonyme, om at de kjenner en (som kjenner en) som er ute "å kjøre"? Legeforeningen er veldig klar på at den som anmelder et forhold, må være villig til å stå frem med navn overfor den det gjelder. Dansk Tandlægeforening er ikke fullt så strenge. De mener det er viktigere å nå frem før eventuelle medieoppslag, enn å stå på kravet om full åpenhet. Dette ble mye diskutert på Soria Moria hvor standpunktet snarere var å kunne vurdere et tilfelle fra sak til sak. Vage henvendelser fra folk som ønsker å være anonyme, er alltid et problem. Kollegahjelperen skal ikke opptre som snushane, eller la seg påvirke av rykter og snakk. Det vil gå ut over tilliten.

Hvordan får man kollegaer som trenger hjelp til å føle trygghet nok til selv å tore å ta kontakt? Kanskje ved å understreke at diskresjon og anonymitet er en selvfølge, også om kollegahjelperen må rådføre seg med andre, innen det medisinske hjelpeapparatet. At det ikke skal føres journaler. At saken forblir på laveste nivå.

Kollegahjelperne i NTF er ingen utpreget ungdomsforsamling. Mange har levd lenge nok til å huske tiden da man kjente både kollegaene og deres familier, dengang da man møttes regelmessig i byens tannlegeklubb. Dette nettverket er borte. Noen lokalforeninger har forsøkt å få igang uhøytidelige og uforpliktende møteplasser. Andre steder er kvalitetssirklene blitt et sted å bli kjent. Men ingen av disse stedene møter man nødvendigvis de kollegaene som kunne trenge støtte og hjelp.

Viktigst av alt for kollegahjelperne blir derfor å bygge opp tillit hos sine kollegaer. Så de tør å ta kontakt, gjerne på kryss av fylkesgrenser om det føles enklere. Navn, adresse og telefon på kollgahjelperne blir regelmessig annonsert i Tidende.

Den korte tiden ordningen har vært i drift, har vist at den trenges. For å sitere en av deltagerne på Soria Moria: "Kan vi redde én fra å måtte gå fra praksis og jobb på grunn av angst, depresjoner, rusmisbruk, utbrenthet eller andre forhold livet kan by på av prøvelser, er det verd anstrengelsen."

Kollegahjelperne har ingen lett oppgave, men de ønsker å bli brukt, som kollega.