NIOM - til nordisk nytte i 25 år

For 25 år siden kom Nordisk institutt for odontologisk materialprøvning – NIOM – til verden. Institusjonen ble fort voksen og markerte seg både i Norden og utenfor, både blant praktiserende tannleger og i forskningsmiljøer. Dette ble markert med en konferanse på Voksenåsen i Oslo den 24. - 25. november i fjor. Leder for NIOM i dag er Arne Hensten-Pettersen.

Pliktarbeidet på NIOM er kontroll av odontologiske materialer. I henhold til EU sitt direktiv er odontologiske materialer nå inkludert i den generelle gruppen som kalles «medisinsk utstyr». Medisinsk utstyr deles i klasser og skal tilfredsstille visse «grunnleggende krav» - som er beskrevet i direktivet. Tilfredsstilles kravene, kan fabrikanten sette et CE-merke på produktet.

Verdien og betydningen av CE-merking, sett fra tannlegers og pasienters side, ble diskutert på konferansen. Inntrykket er at CE-merkingen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning som grunnlag for materialvalg innen tannhelsevirksomhet. Noen av disse spørsmålene er berørt på lederplass i dette heftet.

Tidligere drev NIOM en slags forbrukstesting, men nå er det mest snakk om å bedømme grunnlag for CE-merking og kvalitetssystemer. NIOM ble derfor delt i to formelt separate avdelinger, «NIOM lab» og «NIOM sert». «NIOM sert» er sertifiseringsavdelingen som selger tjenestene til f eks produsenter av dentale materialer. Avdelingen ledes av Roy Holland. «NIOM lab» utfører laboratorietester i samsvar med akkrediterte rutiner, og resultatene kan danne grunnlag for sertifisering av produkter.

NIOM har fått karakteren «stor nordisk nytte» i en uavhengig vurdering av forskjellige nordiske institusjoner. I et stadig mer komplekst produktmarked, er det grunn til å tro at nytten ikke blir mindre i tiden fremover.

NIOMs forskningForskningsvirksomheten er med på å gi NIOM renommé, både i de nordiske landene og i verden for øvrig. Dessuten gir forskningsarbeid staben erfaring med ulike metoder og materialbruk. NIOM har publisert over 1000 artikler, bokkapitler, «abstracts» ol. Disse dekker et meget stort felt, kjemi og fysikk, biologi, kliniske aktiviteter, bivirkninger og yrkesmedisin. Hele mineralriket er dekket, i følge Arne Hensten-Pettersen. Forskningsaktivitet utgjør nå 20–30 % av totalvirksomheten på NIOM, og planen er at andelen skal øke.

Gjesteforskerne er nettverksbyggereGjesteforskerne er viktige på NIOM. To stillinger med begrenset ansettelsestid er øremerket nordiske forskere, noe som er med på å øke den nordiske bredden på NIOM. Over 60 forskere har benyttet denne ordningen. Gjesteforskerne er med på å bygge nettverk som fungerer også etter at gjesteforskeren har flyttet tilbake til moderstedet.

Stina Syrjänen fra Finland representerte NIOMs gjesteforskere. Hun snakket varmt om ordningen: På NIOM kunne gjesteforskeren konsentrere seg helt om forskningen. Miljøet var internasjonalt og tverrfaglig, dessuten hadde forskerne tilgang på godt utstyr og en dyktig teknisk stab. Gjesteforskerne ble NIOMs ambassadører.

I sin periode på NIOM hadde hun arbeidet med ulike faser av amalgam og hvordan de ble fagocytert av makrofager. Virksomheten på NIOM hadde ført til at hun nå arbeidet med innvirkning av kalsium og alkaliske miljø på biologiske vev ved hjelp av raffinerte vevskulturmodeller. Det var på NIOM ideene og grunnlaget for dette oppsto.

Korrosjon av nyere legeringerHåkon Herø er NIOMs metallmann. Han snakket om galliumlegeringer som er beregnet som et amalgamlignende materiale. Laboratorietester med saltløsninger ga store korrosjonsdefekter i legeringen fordi tinn ble løst ut. Men ved en simulert klinisk test viste det seg at korrosjonsangrepene på legeringen var betydelig mindre. Dette viser at det er nødvendig å sammenholde laboratoriedata og kliniske data.

Korrosjon av palladiumlegeringer var et annet tema. I Tyskland er det frarådet å bruke palladiumkopper legeringer, hvis det ikke kan dokumenteres god ytelse.

Herø hadde testet to palladiumlegeringer, én med kopper og én uten. Det viste seg at den kopperholdige legeringen dannet oksider ved preoksidering som gikk mye lengre inn i legeringen enn i den uten kopper. Slipte man vekk det ytterste laget, korroderte de to legeringene omtrent likt. Legeringen med kopper dannet altså mer oksider, men lengre inne var det liten forskjell på de to typene.

Standardene kan inneholde krav om en korrosjonstest, men det er ikke angitt hvilke mengder korrosjonprodukter som kan aksepteres.

Hvor giftige er materialene?Jon E Dahl mente at det var ikke så interessant hva materialene inneholdt, men hva som kom ut av materialene. Materialene kan nedbrytes og frigi enkeltstoffer som i sin tur kan gi bivirkninger, enten ved toksiske eller allergiske mekanismer. Bivirkningene kan undersøkes i kliniske studier, både som enkeltrapporter og i form av løpende bivirkningsrapportering. Dessuten kan det benyttes ulike laboratoriemetoder for biologisk testing.

Metodene for biologisk testing er celle- eller vevskulturer, dyreforsøk og «bruksprøver» der materialene blir anvendt på en nær klinisk måte. For både celletester og dyreforsøk er det alltid et spørsmål om man kunne ekstrapolere data til klinisk relevant informasjon.

Det finnes enkle og standardiserte cellekulturmetoder. En mer sofistikert metode benytter for eksempel befruktede hønseegg. Ved å eksponere den blodkarrike hinnen på eggeplommen for stoffer, kan det registreres reaksjoner i blodkarene som tegn på irritasjon. Metoden er rask og billig og kan kanskje erstatte dyreforsøk. Metoden var brukt på «bonding» materialer der det viste seg at et énkomponent bindingsmiddel ga sterkere reaksjoner enn de ulike stoffene i flerkomponentmaterialer.

Tannblekemidler kan inneholde karbamidperoksid som er et potensielt toksisk stoff. Hjemmeblekemidler kan bli svelget, med mulige virkninger på mage-/tarmslimhinnen. Dette er vist i dyreforsøk der det ble påvist nekroser og celleødeleggelser i mageslimhinnen.

Endodontiske materialerEndodontiske materialer er Dag Ørstaviks spesialfelt. Endodontisk behandling er i stor grad snakk om en antibakteriell behandling. Materialene må hjelpe til i dette, enten det er irrigisjonsmidler eller forseglingsmaterialer.

Ørstavik beskrev en testmetode som gikk ut på å infisere prøvestykker av kudentin i laboratoriet. Deretter ble prøvene behandlet med ulike endodontiske preparater. Ved å høste materiale fra rotkanalene kunne det bedømmes hvor langt inn desinfeksjonen gikk. I slike tester viste kalsiumhydroksid liten evne til desinfeksjon. Klorheksidin og jodkalium hadde bedre effekt lengre inn i dentinet. Metoden brukes bl a til å vurdere supplement til kalsiumhydroksid i rotbehandlingen.

Måling av periapikal helse er et problemområde. Et klinisk/røntgenologisk skåringssystem som er utviklet ved NIOM brukes i epidemiologiske og kliniske studier hvor ulike materialer kan sammenlignes.

Plastmaterialer er kompliserteI Eystein Ruyter ga smakebiter fra sitt område – plastmaterialer. Materialene utvikles stadig og selv tilsynelatende enkle materialer, som protesebasismaterialer, har hatt en utvikling siden 1970-tallet.

Plastfyllingsmaterialer har en særlig komplisert sammensetning og struktur. Partiklene som brukes som fyllstoff har stadig blitt mindre. Plastdelen består i hovedsak av dimetakrylater som polymeriserer til et nettverk der omsetningsgraden angir i hvilken grad monomerene har reagert. Omsetningsgraden øker med tiden, opp til 24 timer, men er avhengig av ytre faktorer som belysning og varme. Kliniske håndlamper gir en annen polymerstruktur enn herding i «lysovner».

De mekaniske egenskapene er avhengig av vannopptak. Blant annet øker siging (deformasjon under belastning over tid) når materialet er i kontakt med vann, slik det er i det orale miljø. Vanlige kompositter tar opp ca 2 % vann. Såkalte kompomerer tar opp mer vann og over lengre tid. Hva betyr dette for langtidsegenskapene for denne typen materialer?

Frigjøring av stoffer med østrogenegenskaper, f eks bisfenol-A, har vært mye omtalt. Bisfenol-A er en byggestein i den vanlige monomeren, BIS-GMA, i plastfyllingsmaterialer. Fordi svært ren BIS-GMA er kjemisk stabil, er det vanskelig å påvise utlekket bisfenol-A. Bisfenol-A var imidlertid blitt funnet i noen monomerer som var brukt i plastfyllingsmaterialer.

Holdbart, pent og uten bivirkninger?Diskusjonen etterpå var en hyllest til NIOMS forskning. Det var klart at man fra alle hold ønsket at denne siden av NIOMs virksomhet skulle fortsette og helst utvides, og sikres en finansiell grunnvoll. Utvikling av nye materialer i NIOMs regi var vanskelig på grunn av mulige bindinger til industrien.

Styreformannen, Kjell Røynesdal, oppsummerte ved å si at det dreier seg om materialene, personalet som behandler dem og pasienten. En streben etter det odontologiske materialet som varer lenge, er pent og er uten bivirkninger fortsetter – også på NIOM.