Vi har alt, unntatt tid

Å skrive leder til årets første hefte av Tidende er alltid litt spesielt – man sitter med et helt nytt og ubrukt år foran seg og vil gjerne markere det på en eller annen måte. Ofte ender man med å summere opp hva som skjedde i året som gikk og peke på utfordringer i det nye året.

Nå ligger et nytt år igjen foran oss, 1998, og jeg sitter og blar i mine notater fra et foredrag om «Hvordan skrive en god leder» som tidligere redaktør i Aftenposten, Andreas Norland, en gang holdt i Fagpressens redaktørforening. Det første kravet til teksten er at den må være levende – og tredimensjonal, sier han. Så må man velge skole: Skal man undervise leseren, eller vil man være leserens talerør. Norland anbefaler det siste. Da er det viktig å gå inn i lesernes hverdag, sette seg i deres sted og tale deres sak.

Skriv så det sitter, er neste råd. Hva er hensikten med det som skrives? Og hva er budskapet? Vær kort, knapp, klar og presis. Og stryk, stryk og stryk. Det er å rydde opp i sin egen tankegang.

Norland skisserer også opp lesernes fire reaksjoner på det som skrives: Temaet interesserer ikke; temaet interesserer, men er kjedelig; temaet er kjedelig, men du leser det likevel og tilsist; tema er interessant og spennende skrevet og du leser det med glede.

Målet er klart: temaet skal være interessant og spennende skrevet. Men hva har jeg å si som angår lesernes hverdag?

Kontakten med representanter for leserne har jeg nettopp hatt – i skrivende stund er det bare én uke siden representantskapsmøtet der 112 representanter og tillitsvalgte fra foreningens hovedstyre, ervervsgrupper og spesialistforeningene møttes for å diskutere foreningens aktiviteter, standpunkter og videre arbeidsprogram. Dette er nærmere beskrevet et annet sted i dette heftet. Med så mange valgte representanter burde punktet om å gå inn i lesernes hverdag være lett å oppfylle. For problemene som ble tatt opp, og diskusjonene og innleggene på møtet var konstruktive, viktige og vel gjennomførte.

Men hvor representative var representantene? Se, det er et annet og viktig spørsmål som gir grunn til bekymring. På møtet i Oslo Tannlegeselskap, landets største lokalforening som representerer ca fjerdeparten av tannlegene, møtte bare et tyvetall medlemmer for å velge 12 representanter. Også i andre lokalforeninger er det rapportert om lav deltakelse på tilsvarende møter. Da er det grunn til å spørre om demokratiet fungerer slik det er tenkt. At de som stiller og blir valgt, er de som interesserer seg spesielt for foreningssaker er selvsagt positivt, men de trenger innspill og diskusjon for å formidle medlemmenes synspunkter til ledelse og administrasjon.

Det er naturligvis flere årsaker til dette problemet. En kan være at medlemmene stort sett er fornøyd med den politikken foreningen fører. Eller de kan tvertimot føle at det er vanskelig å nå frem med sine meninger og argumenter, og derfor ikke bryr seg. Frykt for å bli valgt til ulike verv kan kanskje også være en mulig grunn? I en forening med et omfattende organisasjonsapparat og relativt få medlemmer kan belastningen i mer eller mindre krevende tillitsverv bli stor. I representantskapet ble rekrutteringsproblemene begrunnet med at hvert femte medlem til enhver tid må ha et verv. Av ca 4 000 yrkesaktive medlemmer er omkring 750 tillitsvalgte, sentralt og lokalt.

Da er også varamedlemmer medregnet, og alle verv er ikke like arbeidskrevende, men uansett, vi bruker av vår tid. Og er det noe vi har for lite av, så er det tid. Faktisk har vi alt, unntatt tid. Det kan etterhvert bli et stort problem for organisasjonene, men det er allerede et samfunnsproblem. Stadig økende krav til kompetanse og effektivitet i arbeidslivet og dyrking av prestasjoner i såvel skole som arbeidsliv, øker presset på den enkelte. Dette, koblet sammen med et aktivt liv på hjemmebane, enten med egne aktiviteter eller som deltaker og inspirator ved barns og barnebarns mange og krevende fritidssysler, medfører økt stress og press. Alle skal et eller annet hele tiden. Det ideale liv synes å være et liv i fart, i stadig bevegelse. Men midt i all travelhet og «dyrking» av kropp og helse, dominerer det statiske: Vi sitter med pasienter eller foran PC´en og vi kjører bil, selv når vi skal på trening. Og får belastningslidelser, tretthet og depresjoner.

Klarer vi å ta tilbake tiden? «Nettopp fordi tiden er tråden som livet er vevet av, blir det så viktig å skaffe seg herredømme over den» sier Jean-Louis Servant-Schreiber bl a i en av de mange bøker om temaet.

Tiden er, ved siden av helsen, vår eneste virkelige rikdom.

Godt nytt år.