Originalartikkelen

I denne studien undersøkte vi materialvalg og kliniske teknikker ved klasse II-restaureringer blant norske tannleger i perioden 2015–2024 [1]. Deltakerne var 581 tannleger på NTFs etterutdanningskurs i operativ tannbehandling ved 16 kurssteder i Norge. Det ble registrert til sammen 5056 restaureringer utført i løpet av fem arbeidsdager. Resinbasert kompositt ble brukt i 94 % av restaureringene, og konvensjonell resinbasert kompositt dominerte. Bruken av universaladhesiver økte fra 10 % til 60 %, mens separat pulpabeskyttelse ble redusert fra 16 % til 6 %.

Originalartikkelen er publisert med åpen tilgang («open access») i Journal of Dentistry [1].

Klinisk problemstilling

Et bredt utvalg av restaureringsmaterialer, adhesivsystemer og appliseringsteknikker kan gjøre kliniske materialvalg kompliserte ved approksimale klasse II-restaureringer (se figur). Konvensjonell resinbasert kompositt og etablerte adhesivprosedyrer har dokumentert klinisk anvendbarhet, mens nyere materialer og forenklede teknikker stadig blir introdusert [2]. Det er derfor viktig å undersøke hvilke materialer og teknikker som faktisk benyttes i klinisk praksis, og om endringer i materialvalg er i samsvar med tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon.

Funn og relevans

Konvensjonell resinbasert kompositt og adhesivteknikker er veletablerte ved klasse II-restaureringer, mens nyere universaladhesiver og bulk-fill-materialer gir alternative behandlingsmuligheter. Studien bekrefter at konvensjonell resinbasert kompositt fortsatt foretrekkes, til tross for introduksjonen av bulk-fill-produkter. Bruken av universaladhesiver har økt betydelig, noe som kan gjenspeile en utvikling mot enklere kliniske prosedyrer. Den reduserte bruken av separat pulpabeskyttelse er i samsvar med nyere kunnskap om den begrensede tilleggsverdien ved adhesiv restaureringsbehandling. Studien gir imidlertid ikke grunnlag for å vurdere hvilke teknikker som gir de beste kliniske langtidsresultatene.

I 37 % av restaureringene ble det brukt et separat basemateriale, oftest «bulk-fill flow», det vil si et lavviskøst materiale som er hensiktsmessig å plassere i bunnen av trange, dype og vanskelig tilgjengelige kaviteter [3]. Redusert bruk av separat pulpabeskyttelse, slik som kalsiumhydroksidbaserte materialer, er i tråd med konsensusrapporter som viser begrenset effekt [4].

Bruken av flere materialer i samme restaurering viste en svak, men ikke statistisk signifikant, økende tendens. Kursdeltakerne rapporterte bruk av kofferdam ved kun 7 % av restaureringene, noe som er lavere enn rapportert i andre studier [5]. Til tross for at bruk av kofferdam undervises ved norske odontologiske læresteder, synes metoden å være lite benyttet ved restorativ behandling. Dette kan gjenspeile en avveining mellom fordelene ved optimal fuktkontroll og praktiske kliniske hensyn, selv om studier har indikert økt levetid for komposittrestaureringer ved bruk av kofferdam.

Funnene kan bidra til økt bevissthet om materialvalg og kliniske prosedyrer, men gir ikke i seg selv grunnlag for å endre behandlingspraksis. Deltakerne var tannleger på etterutdanningskurs som kan ha hatt særlig interesse for nyere materialer og teknikker. Utvalgets representativitet er derfor usikker, og resultatene bør ikke uten videre generaliseres til alle norske tannleger.