Originalartikkelen

Studien er en kohortundersøkelse som inkluderte 208 personer som søkte behandling for temporomandibulær dysfunksjon (TMD) ved en fysioterapiklinikk i Oslo. Utvalget besto av 85 % kvinner. Data ble innhentet elektronisk via spørreskjemaer administrert gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM i perioden 2018–2020. Deltakerne gjennomgikk i tillegg en standardisert klinisk undersøkelse og diagnostisk klassifisering.

Latent klasseanalyse er en modellbasert analysemetode som identifiserer skjulte undergrupper basert på observerte variabler [1]. Analysen ble benyttet for å identifisere distinkte fenotyper i utvalget, basert på syv prognostiske faktorer, inkludert smerteintensitet, funksjonsbegrensninger og psykososiale domener.

Tre fenotyper ble identifisert:

• Fenotype 1 (32 %) var karakterisert av funksjonsrelaterte forstyrrelser, lav psykososial skår og minimal risiko for utvikling av langvarige smerter, primært assosiert med intraartikulær leddskiveproblematikk.

• Fenotype 2 (29 %) var kjennetegnet av parafunksjonell aktivitet, lav psykososial skår og endringer i kroppsholdning. Diagnostisk ble gruppen dominert av myalgi og TMD-relatert hodepine.

• Fenotype 3 (39 %) viste høy psykososial skår, angst knyttet til kjevefunksjon og forhøyet risiko for langvarige smerter. Samtlige diagnostiske kategorier var representert i denne gruppen.

Artikkelen er open access-publisert i Journal of Oral Rehabilitation i 2024: https://doi.org/10.1111/joor.13837 [2].

Klinisk problemstilling

TMD representerer en kompleks og heterogen gruppe av tilstander i og rundt kjeveleddene, med mulige konsekvenser for smerte, funksjon og livskvalitet. Tilstanden omfatter blant annet myalgi, TMD-relatert hodepine, intraartikulære leddskiveforskyvninger, degenerative leddsykdommer og hypermobilitet [*].

Til tross for etablerte diagnosekriterier for TMD er det betydelig klinisk variasjon innenfor de diagnostiske kategoriene. Komplementære tilnærminger som identifiserer prognostisk relevante undergrupper, kan bidra til en mer forutsigbar prognose. En fenotypebasert tilnærming, basert på kliniske og psykososiale variabler som et supplement til diagnostisk kategori, er tidligere blitt anvendt ved andre muskel- og skjelettlidelser og kan bidra til mer målrettet behandling av TMD [*][3][4][5][6][7].

Beste kliniske praksis

I nasjonale og internasjonale retningslinjer anbefales en biopsykososial tilnærming for utredning, diagnostisering og behandling av personer med TMD [*]. Konservativ behandling fremheves som førstevalg og inkluderer, i tillegg til odontologiske tiltak, fysioterapi og pasientrettet veiledning. Integrering av psykososiale faktorer i klinisk vurdering er sentralt i anbefalingene [9][10].

Funn og klinisk relevans

Studien viser at personer som søker behandling for TMD, kan grupperes i distinkte fenotyper basert på prognostiske variabler. Dette samsvarer med gjeldende anbefalinger om en biopsykososial forståelsesmodell og understreker betydningen av å inkludere psykososiale faktorer i en klinisk pasientutredning.

Fenotypene representerer statistisk identifiserte undergrupper og ikke etiologiske kategorier. Den kliniske nytteverdien av slik stratifisering må derfor undersøkes videre i intervensjonsstudier.

Funnene indikerer likevel at systematisk utredning av funksjon og psykososiale faktorer kan bidra til å identifisere personer med behov for ulike behandlingsstrategier, eksempelvis manuelle tiltak rettet mot funksjonsforstyrrelser, intervensjoner rettet mot parafunksjonelle vaner, eller tiltak med vekt på mestring, psykologisk støtte og tverrfaglig oppfølging.

Studien er basert på et klinisk utvalg fra én fysioterapiklinikk med en overvekt av kvinner, noe som kan begrense dens generaliserbarhet. Ytterligere forskning er nødvendig for å vurdere reproduserbarheten og den kliniske gjennomføringen av en fenotypebasert tilnærming.