Originalartikkelen

I vår systematiske oversiktsartikkel sammenfatter vi tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon om monomerlekkasje, nedbrytningsprodukter og polymerbaserte nano- og mikropartikler fra intraorale polymerkonstruksjoner til luft, avløpsvann og humane kroppsvæsker. I artikkelen avgrenser vi oss til materialvitenskapelige problemstillinger og diskuterer ikke kliniske implikasjoner i dybden, ettersom målgruppen er biomaterialforskere. Mikroplast er én undergruppe av polymerbaserte mikropartikler. I tannmaterialer er det særlig sekundære partikler dannet ved slitasje og klinisk bearbeiding som er aktuelle, både fra plastpolymerer, herdeplaster og elastomerer.

Oversikten inkluderer 50 primærstudier og er omfattende både i lengde og referansegrunnlag, etter anbefalinger fra redaksjonen i Dental Materials. Artikkelen er publisert med åpen tilgang og er dermed fritt tilgjengelig for alle [1].

Klinisk problemstilling

Problemstillingen omhandler i hvilken grad produksjon, klinisk bearbeiding og langtidsbruk av intraorale polymerkonstruksjoner medfører eksponering for biologisk aktive monomere forbindelser og frigitte polymerpartikler hos pasienter, tannhelsepersonell og i det ytre miljøet. Implikasjonene må vurderes i lys av balansen mellom de globale bærekraftsmålene om god helse og livskvalitet, ansvarlig forbruk og produksjon samt beskyttelse av miljø og økosystemer. Utfordringen er at polymerkonstruksjoner, hvor dentale komposittmaterialer utgjør en betydelig andel, benyttes i store pasientpopulasjoner, samtidig som eksponeringen antas å være lavgradig, kompleks og metodisk krevende å dokumentere. En separat oversiktsartikkel beskriver utfordringer knyttet til avfallshåndtering av overskuddsmaterialer og engangsartikler [2].

Beste kliniske praksis og dagens forståelse

Klinisk praksis ved bruk av polymerbaserte materialer har tradisjonelt vært styrt av materialenes funksjonelle egenskaper, kliniske ytelse og lokale biologiske toleranse. Miljø- og arbeidsmiljømessige forhold har i mindre grad vært integrert i den kliniske praksisforståelsen [3]. Oversiktsartikkelen bekrefter at pasienteksponering for monomerlekkasje etter plassering av intraorale polymerkonstruksjoner trolig er kortvarig. Samtidig viser nyere analytiske metoder at lave nivåer av både monomerlekkasje og nedbrytningsprodukter kan påvises i saliva etter klinisk behandling.

Funn og betydning

Oversikten viser at kliniske prosedyrer som sliping, fjerning og tilpasning av intraorale polymerkonstruksjoner fører til målbare utslipp av nano- og mikropartikler til klinikkluft [4] og avløpsvann [5], i tillegg til en kortvarig økning i pasienters nivåer av monomerlekkasje og nedbrytningsprodukter i saliva etter operativ behandling [6]. Det er per i dag ingen entydige holdepunkter for biologiske skadevirkninger. Likevel understøtter funnene at polymerbaserte nano- og mikropartikler via en dynamisk «øko-korona» kan interagere med biofilmer og miljøkontaminanter, med potensielle, men fortsatt uavklarte biologiske og økotoksikologiske konsekvenser [7].

Funnene er særlig relevante i lys av skjerpede regulatoriske krav til bisfenol A (BPA) innført i 2024, samt løpende risikovurderinger innen EU [8], som kan ha konsekvenser for fremtidig odontologisk praksis [9]. Resultatene har også klare implikasjoner for arbeidsmiljø og miljøforvaltning og understreker behovet for videre forskning og harmonisering av eksperimentelle protokoller.