Klassifikasjonssystem for periodontale sykdommer

Innledningsvis viste Belstrøm lysbildet «How to use the 2017 Classification in Private Practice», etterfulgt av overskriften «Parodontitisstadier» og en tabell med fire kolonner (Stadium I–IV). Dette kan lett skape inntrykk av at klassifikasjonssystemet er et diagnostisk verktøy, noe det ikke er ment å være. Som kommer frem av både den engelske originalartikkelen (1), den danske oversettelsen (2) og artiklene publisert i NTFs Tidende (3,4), er klassifikasjonen utviklet for å beskrive sykdommens alvorlighetsgrad og prognose etter at diagnosen er stilt.

Systemet ble utarbeidet i samarbeid mellom American Academy of Periodontology (AAP) og European Federation of Periodontology (EFP), med mål om å etablere et felles rammeverk som kan hjelpe klinikere med å planlegge og kommunisere riktig behandling for hver enkelt pasient. Klassifikasjonen skal ikke erstatte grundig utredning og diagnostikk, men være et nyttig supplement for å dokumentere og forklare sykdomsforløp og behandlingsrespons. Arbeidet bak systemet var omfattende og solid, og har siden vært gjenstand for konstruktiv faglig diskusjon og videre utvikling (5).

Kliniske retningslinjer

Daniel Belstrøm understreket også korrekt at klassifikasjonen fra 2017 ikke er et diagnostisk verktøy eller gir føringer for beste terapi. Det er derimot anbefalt å følge de kliniske retningslinjene for behandling av pasienter med periodontitt stadium I–III og IV. Kliniske retningslinjer bygger på ulike grader av evidens: robust evidens og konsensus, konsensus uten robust evidens eller basert bare på ekspertråd. EFP har adoptert den tyske betegnelsen «S» fra Arbeitsgemeinschaft der Wissenschaftlichen Medizinischen Fachgesellschaften (AWMF), hvor «S» står for Stufe (nivå) og S3 er en tysk benevning på kliniske retningslinjer basert på robust evidens og konsensus. EFP publiserte S3-retningslinjer for behandling av pasienter med periodontitt stadium I–III periodontitt først (6), mens den britiske periodontiforeningen laget sin egen versjon basert på deres konsensus (7). Det samme skjedde da EFP laget S3-retningslinjer for behandling av pasienter med periodontitt stadium IV (8), som britene igjen tilpasset til sitt nasjonale bruk (9).

I USA er det lite tradisjon for å utvikle slike kliniske retningslinjer, av mange ulike årsaker. Den amerikanske tilnærmingen kan oppsummeres i denne setningen: «Cases that fall into gray zones require clinical judgment to establish the most appropriate diagnosis to guide a treatment plan that is personalized based on current knowledge.» (10) Formulert på en annen måte, riktig behandling til riktig pasient består av mange avveininger som er både situasjonsbestemte og individualiserte etter den biopsykososiale pasientprofilen og alle slike momenter kan aldri fanges opp av «kokebøker», selv om intensjonene er de beste.

Beste tannmedisinske praksis

Daniel Belstrøm gjennomgikk beste tannmedisinske praksis i tråd med EFPs S3-retningslinjer, illustrert med pasientkasus. Han fremhevet viktigheten av systematisk tilnærming, kontroll av risikofaktorer, riktige terapivalg og effektivt samarbeid i behandlingsteamet.

Stadium I–II periodontitt, der hovedfokus er kontroll av risikofaktorer. I både Danmark og Norge betegnes dette som hygienefasen.

Behandlingsplanlegging

Det ble vist et diagram over behandlingsplanlegging strukturert i henhold til periodontalsykdommens stadium. Behandlingsprosessen er delt inn i tre faser, det vil si en diagnostisk fase, en aktiv behandlingsfase og en vedlikeholdsfase. Dersom pasienten har en tilstand klassifisert som stadium 1–3 gjelder:

1. Diagnostikk og utredning av periodontal sykdom

2. Aktiv behandling med ikke-kirurgisk instrumentering og eventuelt kirurgi

3. Vedlikehold med fokus på stabilitet og oppfølging

For stadium IV gjelder:

1. Diagnostikk og planlegging av behandling og stabilisering

2. Aktiv fase med instrumentering, midlertidig stabilisering, kirurgi og protetisk rehabilitering

3. Vedlikeholdsfase for å sikre varig stabilitet

Arbeidsfordeling i behandlingsteamet

Daniel Belstrøm fremhevet avslutningsvis verdien av en tydelig rollefordeling i behandlingsteamet, der hvert medlem bidrar til at pasienten kan opprettholde god oral helse gjennom hele livet. Han la vekt på gevinsten i å utnytte teamets samlede kompetanse til pasientens beste. Hans forslag til arbeidsdeling var:

• Stadium I–II: Tannpleier har hovedansvar for diagnostikk, instrumentering og vedlikehold.

• Stadium III: Tannlege og tannpleier samarbeider. Tannpleier ivaretar diagnostikk og vedlikehold, mens tannlegen utfører kirurgiske inngrep.

• Stadium IV: Tannlegen har hovedansvar for diagnostikk, kirurgi og rehabilitering, mens tannpleieren støtter med instrumentering og vedlikehold.