Det store studielivet i lille Kraków

Om tre uker er jeg ferdig med tredjeåret i Kraków. Da er jeg blitt kjeftet på av veilederen min et tosifret antall ganger, jeg har presset både hjerne og psyke til grensen – og klart å overbooke sommeren med jobb, hospitering og et potensielt lite sammenbrudd. Med andre ord: et helt vanlig år som tannlegestudent. Akkurat som hjemme i Norge.

Det er noe unikt med å studere i utlandet. Plutselig blir du veldig glad i alle nordmennene rundt deg – litt som at det er gøyere å møte en svenske i Spania enn på byen hjemme. Vi blir godt kjent med de rundt 500 norske medisin- og tannlegestudentene i Kraków. Vi tar over tradisjoner fra kullene før oss og fører dem videre – favorittene mine er afterski i Zakopane og den beryktede CoperniCam-filmfestivalen. Det gir et helt eget samhold, og en følelse av å være del av noe større enn bare sitt eget kull. Og om du skal ha det litt gøy en kveld kan du jo søke opp CoperniCam-filmene våre på YouTube – på eget ansvar.

Her er min gjeng i “conservative dentistry”. Vi er 15 nordmenn i én gruppe og fire i den andre. Etter to år med prekliniske fag får vi begynne med pasienter i tredje klasse, tre timer i uken. Hver lærer har egne pasienter gjennom praksisen sin, og de får behandling til redusert pris hvis vi får godkjenning til å utføre den. I dag la jeg en MOD-fylling med kompositt, mens makkeren min jobbet med sekundærkaries og tok en rens. Paret bak oss hadde akuttbehandling, så det var vanskelig å ikke smugkikke over skulderen.

Hvert makkerpar har en til tre pasienter med varierte og spennende kasus. Den velkjente “Lørdagsgodt-regelen” gjelder ikke her i Polen for å si det sånn, og det jubler fjerdeklassingene over når de skal starte med periopasienter og trekking av tenner. Minstekravet her er tretti ekstraksjoner per semester.

Det er dessverre ikke like billig å bo her som for fem år siden. Den gang kunne gutta spandere runder på byen uten å blunke – nå er det ikke like lett, med priser som begynner å ligne Norge. Heldigvis gjør klimaet opp for det. Når jeg skriver dette, sitter jeg på terrassen min i 27 grader og sol – noe som er ganske luksus for en jente fra Volda. Jeg tok altså ganske drastiske grep for å komme meg unna været på Vestlandet, og det har jeg ikke angret på.

Noe som er litt ekstra gøy er at vi får en utvidet tittel – DDS (Doctor of Dental Surgery), som er internasjonalt anerkjent, når vi er ferdige ved Jagiellonian University. Mange skoler i utlandet tilbyr to studieløp: én vanlig tannlegeutdanning og én DDS-linje, slik som den vi går. Det betyr at vi, i tillegg til odontologiske fag, også får opplæring i flere generelle medisinske fag enn i Norge. Det kan føles litt uventet å lytte på lunger eller hospitere på kirurgiske avdelinger, men det gir en bredere forståelse av pasientens helhetlige helse. Det er faktisk bare tre–fire som svimer av per klasse under autopsi, så det er jo flotte greier!

Alt i alt syns jeg det er utrolig givende å få studere i utlandet – å leve i en ny kultur, forstå mennesker fra ulike bakgrunner, og bli utfordret både faglig og personlig. Etter fem fine, frustrerende og fantastiske år begynner de fleste av oss å kjenne på hjemlengselen. Vi gleder oss til å ta med oss både kunnskap, erfaring og arbeidsvilje hjem til tannlege-Norge. Det blir trist å si ha det til våre femteklassinger i år også. Så hvis du en dag møter en utenlandsstudent i praksis eller på intervju, kan du kanskje tenke tilbake på denne teksten – og vite at vi har lagt inn mye innsats og gleder oss til å komme hjem og bidra.

Hilsen oss utenlandsstudentene – snart tilbake, klare for nye pasienter, nye utfordringer og norske værforhold.